Jeg søkte hjelp etter Nancys død
Artikkelforfatteren bor i Georgia, USA.
Hva måtte jeg gjøre for å aktivere Jesus Kristi helbredende kraft i mitt liv?
Illustrasjoner: Iker Ayerstaran
I februar 2016 døde min hustru Nancy etter 11 års kamp mot brystkreft. Den overveldende sorgen jeg følte de første månedene etter at hun døde, ville være umulig å beskrive for en som ikke har opplevd et lignende tap. Sorg, sjelekval, elendighet, smerte – ingen av disse ordene yter det rettferdighet. Det var uutholdelig.
Frelserens helbredende kraft
Jeg har lenge forstått at Jesus Kristus “steg ned under alt” (L&p 88:6) slik at han kunne “hjelpe sitt folk i forhold til deres skrøpeligheter” (Alma 7:12). Dette betyr at kraften i Frelserens forsoning strekker seg lenger enn å sørge for oppstandelsen og forløsning fra våre synder. Ved denne kraften kan han også helbrede oss når vi lider og har det vanskelig. I min sorg forsøkte jeg raskt – nesten febrilsk – å finne ut hva jeg måtte gjøre for å aktivere dette aspektet av Frelserens kraft i mitt liv. I flere uker gransket jeg Skriftene og taler av Kirkens generalautoriteter. Jeg trodde oppriktig at Frelseren, på grunn av selv å ha opplevd betydelig smerte og ofre, visste hvilken smerte jeg opplevde. Men hvordan kunne det hjelpe meg at han visste dette? Ettersom han gjennomgikk dette for meg, hva måtte jeg gjøre for å motta den hjelpen som han derfor kan gi?
Etter mye gransking, studium, bønn og tempelarbeid begynte jeg å forstå. Først av alt begynte jeg å se tydeligere at Herren allerede hadde hjulpet, trøstet og støttet familien vår, spesielt i ukene før Nancy døde. Det var fantastiske åndelige opplevelser som jeg nå innser var velsignelser som kom av den helbredende og styrkende kraft som er tilgjengelig for oss på grunn av Frelserens forsoning. Bare det å vite at Frelseren allerede tok vare på oss på en svært personlig måte, var i og av seg selv umåtelig betryggende. I likhet med Sadrak, Mesak og Abed-Nego i gammel tid, har han vært sammen med oss i vår lidelses “brennende [ildovn]” (Daniel 3:17).
Stol på Herren
Jeg lærte også at det kreves noe av oss før vi kan motta Herrens trøst og helbredelse. Det viktigste av alt er at vi må stole på ham. Det kan være vanskelig. Hvorfor skulle jeg stole på Gud når han kunne ha forhindret Nancys død i første omgang? Som svar på dette spørsmålet, tenker jeg stadig på noe som Herren fortalte profeten Joseph Smith:
“Dere kan ikke med deres naturlige øyne i øyeblikket se hvilken plan deres Gud har med det som skal komme heretter, og den herlighet som skal følge etter stor trengsel” (L&p 58:3).
Vi ble velsignet med mange tegn på at måten og tidspunktet for Nancys død var ifølge Herrens vilje. Jeg har lært å forstå at en allvitende og kjærlig Fader har latt oss oppleve disse tingene fordi denne lidelsen av en eller annen grunn er nødvendig ifølge hans fullkomne plan for vår families opphøyelse. Når jeg vet dette, forstår jeg at min oppgave i hans plan ikke bare er at jeg holder det ut, men at jeg “trofast holder det ut” (L&p 121:8). I den grad jeg kan innvie denne prøvelsen til ham, vil jeg ikke bare bli hjulpet, men også helliggjort. Jeg har allerede opplevd dette på mange måter.
Jeg har rådet våre barn til å gjøre det jeg har lært av denne prosessen selv:
-
La smerten av vanskelige opplevelser gjøre deg til en bedre disippel.
-
Utøs ditt hjerte i bønn.
-
Hvis du føler sinne overfor Gud fordi han lar tragedier skje, må du be ham innstendig om å erstatte dette sinnet med tro og underkastelse.
-
Inngå en pakt om at du vil elske ham og være trofast til enden.
-
Nyt stadig av Guds ord – fra Skriftene og taler og skrifter av profeter og inspirerte lærere i vår tid.
-
Dra til templet med en hunger etter å bli undervist om det som angår evigheten.
-
Finn noen som opplever at en personlig krise blir en troskrise, og styrk dem med ditt vitnesbyrd om disse læresetningene.
En apostels vitnesbyrd
Omtrent en måned etter Nancys død kom det en natt da sorgen min var helt knusende. Jeg hadde følt svært dyp smerte og sorg hele den dagen. Jeg husket at eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum hadde sagt at “veien til frelse har alltid… gått gjennom Getsemane”.1 Selv om min lidelse ikke kan sammenlignes med Frelserens, var jeg midt i mine egne “mørke og bitre timer”.2
Etter å ha opplevd dette en stund og bedt om hjelp, kom jeg til å tenke på noe jeg hadde lest og bokmerket på datamaskinen min flere år tidligere. Jeg fant dokumentet og bladde ned til det jeg lette etter. Det var et intervju med eldste Richard G. Scott i De tolv apostlers quorum (1928-2015) der han ble spurt om hvordan det var å miste sin hustru Jeanene til kreft i 1995. Eldste Scott svarte: “For det første… har jeg ikke mistet henne. Hun er på den andre side av sløret. Vi har blitt beseglet i denne hellige tempelordinansen, og vi vil være sammen for evig.”3
Illustrasjon av Atlanta Georgia tempel
Den natten kom disse ordene med en kraft som jeg aldri har kjent før. Det var som om et fyrtårn ble tent en mørk natt. Jeg har aldri lest noe som har hatt en så øyeblikkelig og dyptgripende innflytelse på meg. Mørket og smerten var borte. Det var som Alma da han “ikke lenger [kunne] huske [sine] smerter” (Alma 36:19). Dette apostoliske vitnesbyrdet trengte inn i mitt aller innerste. Jeg undret meg over at et prinsipp jeg hadde forstått siden barndommen, plutselig kunne virke så bemerkelsesverdig. Jeg lurte på hvordan det var mulig at eldste Scott kunne vite noe slikt. Og i det øyeblikket gikk det opp for meg at jeg også vet det. Hvis jeg er trofast, kan jeg ha det samme håp som eldste Scott hadde. Selv om jeg så absolutt har opplevd bedrøvelse og sorg siden den gang, har jeg aldri igjen følt den dype smerten og sorgen som jeg opplevde den natten.
Dette er den kraft Frelseren tilbyr oss for å hjelpe oss i våre prøvelser. Jeg vet at vår families sorg aldri helt vil forsvinne, men den blir oppslukt av det som har blitt kalt forsoningens “styrkende” og “fullkommengjørende” velsignelser.4 Vi har kommet nærmere Frelseren, har følt hans forsikring og blitt oppholdt av våre pakters sikre grunnvoll.