Undervisning på Frelserens måte
En elefant i klasserommet
Lærerrådsmøter endrer ikke bare måten vi underviser på. De forandrer måten vi lærer på.
Mzwakhe Sitole står overfor en utfordring. Som Søndagsskolens president i menigheten har han et gudgitt ansvar for å bidra til å forbedre læring og undervisning i evangeliet i menigheten.1
Men medlemmene i menigheten hans i Johannesburg, Sør-Afrika har i noen tilfeller svært forskjellig bakgrunn og forskjellige forventninger. Noen er velutdannede. Andre er det ikke. Mange har blitt lært at en elevs oppgave er å lytte, ikke å snakke. Andre kjemper mot kulturelle hindringer for å forstå at både menn og kvinner skulle delta i undervisning i kirken og i hjemmet.
“Vi har også flere som snakker forskjellige språk”, sier bror Sitole. “Men Ånden ønsker å tilskynde hver og en.”
Da lærerrådsmøter og Undervisning på Frelserens måte ble innført i fjor, begynte menigheter og grener over hele Kirken å holde lærerrådsmøter for å drøfte, lære om og øve på hva det vil si å undervise på Frelserens måte.
Det var da bror Sitole begynte å forstå hvordan lærerrådsmøter kunne hjelpe menigheten hans. Kulturelle utfordringer kunne løses, deltakelsen i klassene kunne økes, og medlemmenes forskjellige perspektiver kunne bli til velsignelser.
I likhet med mange andre over hele verden innså bror Sitole at Herren ikke bruker lærerrådsmøter bare for å endre hvordan vi underviser. Han bruker dem også til å forandre hvordan vi lærer.
En elefant med en vri
Noe av det mest interessante bror Sitole oppdaget, var at når lærere gir elevene mulighet til å delta i egen læring, drar alle nytte av det utvidede syn som forskjellige perspektiver gir.
Denne forståelsen kom til bror Sitole under et lærerrådsmøte, da et medlem av menigheten fortalte lignelsen om de blinde mennene og elefanten, men med en vri. Lignelsen forteller hvordan seks blinde menn hver for seg beskriver en elefant forskjellig (et ben er som en søyle, halen er som et tau, snabelen er som en vannslange og så videre) fordi hver av dem kjenner på forskjellige deler.2
“Men la oss si at elefanten symboliserer undervisning i evangeliet”, sier bror Sitole. “Da må vi gjøre det mulig for hvert klassemedlem å dele sitt perspektiv, slik at vi sammen kommer til en felles forståelse av hvordan evangeliet velsigner oss alle.”
Det er derfor lærerne i bror Sitoles menighet alltid sitter rundt et bord under lærerrådsmøtet – for å lette samtalen. “Det minner oss om at alles synspunkter er like verdifulle”, sier han.
I henhold til deres behov
I Tokyo, Japan tvilte Natsuko Soejima på at hun kunne bli god til å undervise. “Da jeg ble kalt som Søndagsskole-lærer for ungdom”, sier hun, “sa jeg til biskopen at jeg kom til å være redd. Men han sa at kallet kom fra Gud, så jeg tok imot det.”
Som gruppe skremte klassen henne på grunn av de individuelle utfordringene de bød på. To av ungdommene hadde nedsatt hørsel. Noen klassemedlemmer som hadde flyttet til Japan fra andre land, snakket bare engelsk. Hun fryktet også aldersforskjellen mellom seg og klassens medlemmer.
På et lærerrådsmøte fant imidlertid søster Soejima en løsning. “Vi snakket om å bli glad i hvert klassemedlem, lære navnene deres, be for dem enkeltvis, og undervise – veiledet av Ånden – i henhold til deres behov”, forklarer hun, “så det var det jeg begynte å gjøre”. Hun gjorde også noe annet hun hadde lært i rådet: “Jeg brukte ord som formidlet min kjærligheten.”
Resultatet? “Jeg opplevde en forandring i hjertet. Jeg begynte å føle kjærlighet til elevene mine. Jeg brydde meg om dem som manglet, og ba for dem også. Så snart én leksjonen var over, begynte jeg å forberede meg til den neste, slik at jeg kunne ha tid til å tenke på undervisningsanledninger. Jeg var overlykkelig.”
Konkrete svar
Brad Wilson, en Søndagsskole-president i Minnesota, USA, sørger for at lærerne på lærerrådsmøtet ikke går før de har snakket om hvilke endringer de vil gjøre på grunn av det de har lært.
“Vi følger oversikten som er gitt i Undervisning på Frelserens måte”, sier bror Wilson. “Vi snakker om lærernes opplevelser, og så tar vi opp ett av de foreslåtte emnene. Som tilrettelegger stiller jeg spørsmål og oppsummerer tanker. Så øver vi på gjennomføring. Vi deler oss i små grupper og drøfter: ‘Hva skal jeg gjøre annerledes på grunn av møtet vårt i dag?’”
Ron Goodson, en lærer for diakonenes quorum i samme menighet, sier han er imponert over hvordan bror Wilson “trener” rådet. “Vi snakker om hvordan Frelseren ville undervise”, sier han. “Når du da føler Ånden, tenker du: ‘Dette er noe jeg burde prøve med klassen min.’ Når du tenker på Frelseren, forandrer du tilnærming. Det blir mindre av ‘Jeg må forberede en leksjon’, og mer av ‘Hva trenger disse diakonene, og hvordan kan jeg hjelpe dem med det?’”
Han forteller at han skrev i dagboken: “Jeg deltok på lærerrådsmøtet i dag, og her er det jeg trenger å gjøre.” Dagboken hans er faktisk full av slike notater. Han forbereder seg nå på forhånd: “Begynn tidlig, og du får tilskyndelser hele uken.” Han spør diakonene hva som foregår i livet deres: “Jeg kan hjelpe dem mer effektivt når jeg kjenner dem bedre.” Han inviterer også diakoner til å hjelpe til med å undervise: “Når de gjør det, lærer de også bedre.”3
Jeg fortsatte å synge
“På rådsmøtet vårt snakket vi om hvordan musikk kan innby Ånden”, sier Jocelyn Herrington, en Primær-lærer i samme menighet i Minnesota. “Senere underviste jeg solstrålene. Jeg tenkte: ‘Jeg kan synge mens de fargelegger, så blir det koselig.’ Jeg begynte å synge, og alle stoppet opp og lyttet. Så jeg fortsatte å synge. Det bragte Ånden, og da jeg var ferdig, var de ærbødige og ventet på at jeg skulle snakke. Vi hadde snakket om det [på rådsmøtet] også, å bære vitnesbyrd når anledningen byr seg. Så jeg bar vitnesbyrd på en måte de kunne forstå.”
Søster Herrington sier at hun setter pris på at Primær-lærere blir inkludert på rådsmøter. “Vi snakker om å undervise voksne”, sier hun, “men så sier bror Wilson: ‘Hva med undervisning av ungdom? Hva med undervisning av barn?’ Han gjør oss igjen oppmerksom på at alle de forskjellige aldersgruppene er der.”
Fra rådsmøte til rådsmøte
Adam Martin, Søndagsskolens president i en menighet i Calgary Alberta, Canada, sier han verdsetter forslag fra menighetsrådet. “Hjelpeforeningens president eller eldstenes quorumspresident sier kanskje: ‘Vi ønsker at lærerne skal fokusere på dette’ og så tar vi det opp på lærerrådsmøtet”,sier han.
Da vi begynte med lærerrådsmøter, visste ikke lærerne helt hva de kunne forvente, så han ga mange personlige invitasjoner og presenterte opplæringsmateriell som finnes på teaching.lds.org. “Nå har ballen begynt å rulle”, sier han. “De vet at det er et sted hvor de kan snakke om det som foregår.”
Ett møte nylig fokuserte på å følge Ånden. “Vi snakket om å forberede seg godt, men ikke tenke på å komme gjennom alt”, sier han. “En søster sa hun alltid hadde følt at hun måtte snakke om alle punktene i leksjonsplanen sin. Man kunne se at det gikk et lys opp for henne da vi snakket om å følge inspirasjon når man leder en diskusjon.”
Vi kan finne løsninger sammen
Enhver undervisningssituasjon byr på egne muligheter, utfordringer og potensielle velsignelser. Derfor er rådsforsamlinger effektive, fordi de gjør lærere, med Åndens hjelp, i stand til å søke og finne svar på sine konkrete utfordringer.
Geoffrey Reid, en Søndagsskole-president på stavsplan i Arizona, USA, sier at lærerrådsmøter fungerer best når lærerne forstår at deres oppgave er å veilede: “Da forstår de at de kan hjelpe hverandre.”
Staven, sier han, fokuserer på å hjelpe lærerne å gå fra å tenke: “Gjør jeg det bra?” til å tenke: “Hvordan blir budskapet mottatt?”
Marisa Canova, en Primær-lærer i staven, sier at hun som følge av en tilskyndelse som hun følte i lærerrådet, nå oppmuntrer medlemmene av sin Djerv 8-klasse til å be for hverandre. Det var effektivt, men det vil kanskje ikke fungere på samme måte for en voksenklasse. “Å be for hvert medlem i en stor klasse i evangeliets lære kan være overveldende”, sier hun. “Heldigvis sier disse lærerne: ‘Hvordan tror du vi kan tilpasse dette til vår klasse?’ Så finner vi løsninger sammen.
Det jeg liker med lærerrådsmøter”, sier hun, “er at de gir oss tid til å reflektere over hvordan det går med oss og hva vi gjør. Det er nyttig å få støtte og tilbakemelding, og føle at alle arbeider mot samme mål. Jeg liker også de forskjellige perspektivene som flere personer bidrar med. Det hjelper meg å overveie ting jeg definitivt ikke ville ha overveid på egenhånd.”
Når vi deltar og deler erfaringer på lærerrådsmøter, begynner vårt perspektiv på elefanten som kalles “undervisning i evangeliet”, å bli klarere. I likhet med bror Sitole i Afrika, opplever mange medlemmer over hele Kirken at når vår evne til å undervise på Frelserens måte vokser, forandrer det ikke bare måten vi underviser på, men også måten vi lærer på.