Bare digitalt: Unge voksne
Hva om jeg ikke har en plass i vår himmelske Faders plan?
Jeg pleide ofte å stille meg selv dette spørsmålet, men jeg har innsett at alle har en plass i Guds rike.
Foto: Unsplash
Da jeg var enslig og gikk i min menighet for unge enslige voksne, opplevde mange av mine venner og jeg mange utfordringer da vi strebet etter å oppnå velsignelsene ved evig ekteskap og familie som vi lærer om i Jesu Kristi evangelium. Noen av disse vennene var enslige mye lenger enn de ønsket å være, andre hadde giftet seg, men ble plutselig enke/enkemann eller skilt, og andre opplevde alvorlige helseproblemer som kom i veien for deres sjanser til å gifte seg eller få sine egne barn.
På forskjellige måter strevde vi med å bevare vår tro til tross for tapt håp og knuste drømmer.
Til å begynne med, da jeg kom hjem fra misjon, håpet jeg at jeg snart skulle gifte meg. Jeg hadde nylig akseptert at jeg opplever tiltrekning til samme kjønn, og bestemte meg for at jeg trofast ville holde meg på paktens sti og være optimistisk med hensyn til min fremtid i evangeliet istedenfor å gi opp. Men det var likevel en utfordring å gå ut med kvinner. Og etter hvert som årene etter misjonen gikk, forsvant sakte håpet om å bli gift og føltes i stedet som en umulighet.
Jeg hadde et vitnesbyrd om læren som ble undervist i familieerklæringen,1 men det var noen ganger smertefullt å lese, fordi den vakre evige familien den beskrev, ikke virket mulig for meg.
Jeg lurte på hvor mine venner og jeg passer inn i vår himmelske Faders plan.
Herren er oppmerksom på oss
En natt mens jeg var tynget av mine prøvelser, hadde jeg en drøm. I drømmen følte jeg en overveldende følelse av kjærlighet. Jeg drømte at Gud innbød meg til å be ham om mat, og jeg drømte at jeg gikk til sengs og sto opp med den maten som det på mirakuløst vis var sørget for. Drømmen var så levende at da jeg våknet, ble jeg nesten overrasket over at det ikke sto mat og ventet på meg ved sengeenden min. Drømmen ga meg en absolutt overbevisning om at Gud hadde og ville fortsette å gi meg næring.
Drømmen ble hos meg hele dagen, og jeg hadde et vagt minne om en historie om en utslitt profet i Det gamle testamente som sovnet og våknet til et måltid som en engel ga ham, men jeg kunne ikke huske hvem han var. Jeg ønsket å finne historien i Skriftene den kvelden, men jeg følte meg tilskyndet til å åpne Liahona og bla gjennom det først. Da jeg åpnet bladet, la jeg merke til et vakkert maleri på andre omslagsside.
Maleriet var An Angel Came to Elijah [En engel kom til Elia] av Walter Rane, og det fremstilte nøyaktig historien fra Det gamle testamente som jeg hadde prøvd å huske.
Jeg ble forbløffet. Hva var sjansen for det?
Historien jeg hadde lett etter, står i 1 Kongebok 19. Profeten Elia er utmattet fra stadig å være på flukt. Han er klar til å gi opp og ber Herren om å ta hans liv, og deretter legger han seg under et gyvelbusk for å sove (se vers 4). Han våkner og finner vann og en nystekt kake som han spiser, og så sovner han igjen. Så, for annen gang, vekker en engel ham og sier: “Stå opp og et! Ellers blir veien for lang for deg” (vers 7). Og når han gjør det, skjedde det til slutt at han “styrket av denne maten gikk … førti dager og førti netter” (vers 8).
Til min videre forbauselse, i samme utgave av bladet, var det en trosfremmende artikkel om tiltrekning til samme kjønn.2
Jeg var imponert over Herrens omsorg for meg. Den hellige ånd bekreftet at disse inspirerte ordene fra andre var fullkomment timet og ment for meg. Jeg kunne ikke benekte at Gud var oppmerksom på meg og ville dekke mine behov hvis jeg fortsatte å følge ham.
Å følge Jesus Kristus er nøkkelen
I likhet med Elia følte jeg noen ganger at min reise var for vanskelig å holde ut. Men jeg følte meg så elsket og forstått av Herren i det øyeblikket. Jeg visste at han forsto mine omstendigheter, og at min lidelse betydde noe for ham. Og hvis jeg tok del av den åndelige næring som bare han kunne gi, ville jeg få styrke til å fortsette min reise.
Jeg har lært gjennom både prøvelser og åndelige opplevelser at de mange humpene på veien og omveier i livet ikke hindrer oss i å ha en plass i vår himmelske Faders plan.
Jeg lærte at det å leve ved tro på Jesus Kristus er den beste livsplan! Hvis vi vandrer i tro og holder våre pakter, uansett vår personlige eller families situasjon, går vi fremover i hans plan.
Gå med Kristus
Akkurat som jeg og så mange av vennene mine i min UEV-menighet til tider strevde med å ha tro på fremtiden, kjenner jeg mange mennesker nå som er i unike omstendigheter som får dem til å føle at de ikke hører til i Guds frelsesplan. Men etter hvert som mine venner og jeg har styrket vår hengivenhet til evangeliet og stolt på Frelseren i våre planer for vårt liv, har vi følt og vært vitne til hans kjærlighet, veiledning og mirakler.
Som Paulus sier i 2 Korinter 5:7: “For vi vandrer i tro, ikke i beskuelse.” Uansett hvilke skuffelser, uoppfylte forventninger eller vanskeligheter som kommer vår vei, hvis vi vandrer i tro og verdsetter våre pakter, passer vi ikke bare fullkomment inn i hans plan for sine barn, men vi er også “for evig omfavnet i hans kjærlighets armer” (2 Nephi 1:15).
Selv om vi kan arbeide ivrig for å følge Kristus og utføre hans verk (se Lære og pakter 58:27), er det ikke meningen at hans plan skal gjøre oss engstelige når livet vårt ikke går som planlagt. I stedet ønsker han at vi skal stole på ham, inngå pakter med ham, veilede hverandre tilbake til ham og oppleve glede og vekst gjennom våre unike opplevelser i jordelivet.
Det er kjernen i Guds plan: å lede oss på paktens sti og ønske hver enkelt av oss velkommen tilbake i sine kjærlige armer. Og når vi følger ham, kan vi definitivt se at hver enkelt av oss har en plass i hans plan.