Finne den guddommelige plan i vår “ikke-ideelle” Familie

Av Jenet Erickson

Førsteamanuensis på fakultetet Kirkens historie og lære ved Brigham Young University

Å ikke ha den “ideelle” familien i jordelivet kan være smertefullt, men vi kan bruke våre realiteter til å komme nærmere Frelseren.

Bilde

ung voksen kvinne med tankeboble av familie

Illustrasjoner: David Green

Ingenting gir dypere følelse av mening, glede, lengsel og smerte enn de relasjoner som står mest sentralt i vår jordiske erfaring – våre familieforhold. Og fordi disse relasjonene betyr så mye, ble våre ledere i Kirken inspirert til å utarbeide “Familien – en erklæring til verden”.¹ Dens sannheter bærer vitnesbyrd om en kjærlig Fader som lengter etter at vi skal kjenne de guddommelige mønstre som fører til evig lykke i familielivet.

President Henry B. Eyring, annenrådgiver i Det første presidentskap, underviste: “Fordi vår Fader elsker sine barn, vil han ikke la oss gjette oss til hva som er viktigst i livet – der vår oppmerksomhet kan bringe lykke eller vår likegyldighet kan bringe sorg.”² Dette innbefatter mylderet av hellige familieroller vi kan inneha i dette liv: datter eller sønn, søster eller bror, mor eller far, tante eller onkel, bestemor eller bestefar.

Sannhetene i familieerklæringen lyser opp veien til det “evige ideal” som mange av oss inderlig ønsker – sterke, lykkelige evige familierelasjoner. Problemet er at vi lever i den “jordiske virkelighet”. Og avstanden mellom “virkelig” og “ideell” kan være smertefullt. Noen ganger, fremfor å se familieerklæringen som et lys som kan veilede oss, kan vi til og med oppleve den som en smertelig påminnelse om hvor vi har “mislykkes” i å leve opp til “idealet”.

Vi lengter kanskje etter ekteskap, men ser det ikke som en mulighet.
Vi kan ha giftet oss og opplevd en knusende skilsmisse.
Vi lengter kanskje etter barn vi ikke kan få.
Vi kan ha opplevd overgrep i familierelasjoner vi stolte på.
Vi kan ha opplevd betydelig smerte på grunn av valgene til kjære familiemedlemmer.
Vi kan føle oss splittet til tross for vår beste innsats for å skape enhet blant våre kjære.
Vi kan til og med føle oss desillusjonert av uoppfylte lengsler og løfter.

I virkeligheten vil vi alle bli kjent med utfordringer, smerte og sorg i familielivet – noen flere enn andre. Til en viss grad vil vi alle falle utenfor de ideelle mønstrene som skisseres i familieerklæringen.

Det vi kanskje ikke er klar over, er den guddommelige plan i denne virkeligheten.

Søke og underkaste seg Frelseren

Som enslig kvinne som lengtet etter ekteskap og barn i mange år, ønsket og trodde jeg at en grunnleggende hensikt med livet mitt var å oppnå idealene om familieliv som ble fremsatt i familieerklæringen. Men til tross for min mest oppriktige innsats syntes jeg ute av stand til å få dem til å skje slik jeg trodde de skulle. Denne kampen var smertefull.

Da jeg sto midt oppe i det, så jeg ikke det mirakuløse arbeidet Herren utførte i hjertet mitt gjennom denne kampen.

Når jeg tenker tilbake, spilte mine uoppfylte lengsler en hellig rolle med hensyn til å lene mitt hjerte mer mot min Forløser for å søke den fred og veiledning som han alene kunne gi, og styrke min tillit til hans fullkomne kjærlighet og styrkende kraft. Daglig bønn og skriftstudium, og spesielt generalkonferansens ord, ble en livline med håp og veiledning. Jeg ble tilskyndet til å vende meg til ordene i min patriarkalske velsignelse – og andre prestedømsvelsignelser – for å finne kjærlighet og veiledning som var personlig for meg fra min evige Fader.

Da jeg utøste mitt hjerte til Herren, selv da jeg ble fristet til å vende meg bort i bitterhet, kom hellige tilskyndelser til mitt sinn og hjerte som forsikret meg om at han visste hvor jeg befant meg, at livet mitt hadde en vakker plan og at jeg kunne stole på ham. Paktstilhørighet³ til min Forløser ble en kanal med dyp fred og glede som overgikk alle andre kilder til tilfredsstillelse eller lykke.

Jeg forsto at selv om jeg hadde trodd at hensikten med livet mitt var å oppnå mine drømmer om den ideelle familien, muliggjorde Herren det eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum kalte jordelivets grunnleggende hensikt. Han siterte kong Benjamin og forklarte: “Kanskje den grunnleggende hensikten … er å bli ‘en hellig gjennom den Herre Kristi forsoning’, som vil kreve at vi blir ‘som et barn, lydig, saktmodig, ydmyk, tålmodig, full av kjærlighet, villig til å bøye seg for alt som Herren finner gavnlig å pålegge det, likesom et barn bøyer seg for sin far.’”⁴

Mitt behov for Frelserens hjelp og styrke fikk meg til å søke og oppleve den underkastelse, saktmodighet, ydmykhet, tålmodighet og kjærlighet. I prosessen ble jeg forandret ved hans styrkende kraft. Og i sannhet, det var det jeg virkelig ønsket. Det som hadde virket så “ikke-ideelt”, hadde faktisk banet veien for det aller vakreste “ideelle”.

Min venn og kollega Ty Mansfield beskrev en lignende sannhet. Som en mann som opplever tiltrekning til samme kjønn, var Ty vitne til den åndelige veksten som kan finne sted når vi forankrer vårt liv i Jesus Kristus og villig overgir hele vårt hjerte til ham, slik at han kan hellige alle vanskelige opplevelser til vårt gavn. For Ty begynte det da Ånden lærte ham “at uansett om jeg noen gang giftet meg, var jeg uendelig elsket og akseptert av Gud. Mitt ansvar var å fortsette å leve én dag om gangen mens jeg søkte og fulgte Åndens veiledning.”⁵ Og til slutt, tillit til Gud fikk Ty til å inngå et gledelig, skjønt og evig ekteskap med sin hustru.

Utvikle et dypere forhold til Frelseren

Jeg giftet meg også til slutt etter å ha lurt på om jeg noen gang ville det. Men behovet for å være dypt forankret i Jesus Kristus har bare fortsatt, om ikke økt, i årene siden jeg ble beseglet til min mann. Igjen begynte jeg å søke fred hos Ham mens jeg strevde med infertilitet. Jeg visste ikke hvordan jeg noensinne kunne få den gleden jeg håpet på i familielivet uten barn. Men selv etter at ektemannen min og jeg ble velsignet med to barn, fokuserte jeg ofte på mine svakheter som mor. Selv om jeg endelig hadde det jeg alltid hadde ønsket, syntes kløften mellom det “ideelle” og det “virkelige” på noen måter å vokse.

Disse omstendighetene oppfordret meg til på nytt å tenke igjennom hensiktene med jordelivet og de guddommelig forordnede prosessene som vi vokser gjennom. Kanskje hensikten med livet egentlig ikke er å oppnå den ideelle familien. Kanskje idealet ikke engang finnes i jordelivet. Kanskje familien i stedet er en mulighet til fremgang.

Faktisk oppfyller kanskje den virkeligheten som føles så smertefullt “mindre enn ideell” faktisk den hellige hensikten å innby den vekst vi trenger for faktisk å ha “ideelle” relasjoner. Kanskje kraften ligger i det faktum at den dype kløften mellom det virkelige og idealet inviterer oss inn i en dypere relasjon til Jesus Kristus hvor han helbreder og helliggjør det som føles ødelagt, og bygger visdom, styrke og kjærlighet mens det pågår. På mirakuløst vis er det ved hans nåde og forløsning, og bare hans, at vi kan bli den slags mennesker i den slags relasjoner vi søker å ha i himmelen.

Jeg har kommet til at “fullkommenhet” egentlig ikke er mulig i familieforhold, for hvem som helst – i hvert fall i dette liv. Men ærlighet, integritet og oppriktig nærhet er det. Å gi inntrykk av eller forvente fullkommenhet vil faktisk stå i veien for oppriktig nærhet til Gud, vår familie og andre. Hvis vi i stedet tillater oss å bli sett av Kristus, vår familie og andre slik vi virkelig er, også i alt som er “mindre enn ideelt”, kan vi innby hans helliggjørende kraft i vårt liv. Vi kan oppleve hans mirakuløse kraft til å forsone det uløselige, fylle oss med hans kjærlighet og forandre oss til personer som har en dypere relasjon til ham og våre kjære.

Kanskje den helligste hensikten med familieerklæringen er å forsikre oss om at på grunn av Jesus Kristus kan den “ideelle” familie være det evige endemål for hver enkelt av oss.

Som elskede sønner og døtre av himmelske foreldre, tilhører vi alle en evig familie. Vår unike erfaring i jordelivet er en viktig del av vår Faders plan for å hjelpe oss å utvikle oss og til slutt “virkeliggjøre [vår] guddommelige fremtid som arvinger til evig liv”⁶ – det samme skjønne familielivet han opplever, uansett hvor forskjellig fra idealet vår familieopplevelse nå synes å være. Som eldste D. Todd Christofferson i De tolv apostlers quorum erklærte: “Jesu Kristi forsoning har tatt høyde for, og vil til slutt oppveie alle savn og tap for dem som vender seg til ham. Ingen er forutbestemt til å motta mindre enn alt som Faderen har til sine barn.”⁷

Akkurat slik Herren lovet Jakob midt i utfordringene i sin “mindre enn ideelle” familie, forsikrer hans paktsforhold med oss: “Jeg er med deg og vil bevare deg hvor du går, og jeg vil føre deg [hjem igjen]. For jeg vil ikke forlate deg før jeg har gjort det jeg har sagt deg.” (1 Mosebok 28:15). Når vi følger ham, uansett hvordan våre ufullkomne realiteter ser ut, vil han ikke “la oss gå”, før vi har blitt alt vi ønsker å være, bundet i familierelasjoner med opphøyd glede for evig.