Bare digitalt: Unge voksne
Av våre frukter – ikke våre røtter – skal vi bli kjent
Jeg bestemte meg for at jeg ikke ville la mine mindre enn fullkomne familieforhold stå i veien for velsignelsene min himmelske Fader hadde i vente for meg.
På en kjølig oktoberkveld strømmet fedre og sønner jevnt og trutt inn i det gamle Alpine Tabernacle til prestedømsmøtet under generalkonferansen, og fylte til og med de stoppede korsetene. Jeg satt på bakerste rad i den store møtesalen – alene, som vanlig. Det var vanskelig å ikke misunne de andre guttene hvis fedre holdt rundt skuldrene deres. Det var ingen som viste slik kjærlighet til meg. Jeg var den 16 år gamle gutten fra det “oppløste hjemmet”. Jeg var gutten hvis far hadde forlatt sin familie, og etterlot meg en pinlig arv av uredelighet og skam.
Jeg fortsatte å se på mens brødrene Beck gikk frem til øverste rad av de myke korsetene. De smilte og lo, mens faren deres ledet an. Jeg visste at de sannsynligvis ville gå ut sammen for å spise iskrem etter møtet. Og jeg visste også at jeg ville gå hjem alene.
Jeg lente meg fremover, la albuene på knærne og satt ubehagelig på kanten av trebenken og ønsket at møtet skulle være over før det begynte. Jeg sa til meg selv: “En dag vil jeg være en av fedrene som legger armen rundt sønnene sine og leder dem til korsetene. En dag vil jeg være alt som min far ikke var.” Jeg lovet å være annerledes på alle de beste måtene – å stifte min egen familie, fri for byrder av skam og forlegenhet.
Så skjedde et mirakel: Taleren, daværende eldste Boyd K. Packer (1924–2015) i De tolv apostlers quorum, sa at han ønsket å drøfte et emne som fedre skulle drøfte med sine sønner. Han sa imidlertid at han var klar over at mange unge menn ikke hadde fedre som kunne snakke med dem om disse følsomme emnene, så han ønsket å snakke med de unge mennene selv. Det var som om eldste Packer hadde utpekt meg og talt direkte til meg, noe som indikerte hans villighet til å være farsfiguren jeg hadde lengtet etter i mange år.
Akkurat da bestemte jeg meg for at jeg ikke ville la min slektshistorie, mine personlige omstendigheter eller mine mindre enn fullkomne familieforhold stå i veien for velsignelsene min himmelske Fader hadde i vente for meg! Den kvelden søkte jeg råd fra en profet, seer og åpenbarer. Han skulle være den faren jeg ikke hadde. Selv om jeg ikke fikk anledning til å snakke direkte med ham, og jeg ikke følte at armen hvilte på skulderen min, søkte jeg aktivt råd fra hans taler, bøker og instruksjoner i et forsøk på å heve meg over all den motgang og skuffelse jeg opplevde i livet.
Jeg oppsøkte også andre farsfigurer og innflytelse fra andre familier. Enos fra Mormons bok ble min bror som lærte meg å be mer inderlig. Min bror Nephi lærte meg å adlyde uten å nøle og konfrontere onde innflytelser med åndelig styrke. Alma ble min mentor og ga kloke råd. Han hjalp meg å være frimodig, men ikke overmodig og unngå lediggang. Moroni lærte meg å holde ut noen av livets stormer alene, samtidig som jeg alltid strebet etter å holde meg trofast og troende.
Min søken etter verdige farsfigurer ledet meg også til andre som bidro til å rettlede mine avgjørelser, som for eksempel omsorgsfulle drama-, debatt- og fotballtrenere. En fantastisk nabo, bror Beal, hjalp meg ved å la sin hustru gi meg regelmessige hårklipper og vente foran huset mitt med et eple på søndag morgen før han gikk sammen med meg til prestedømsmøtet.
Da jeg forlot tabernakelet den kvelden, istedenfor å gå hjem alene eller føle meg satt på sidelinjen og marginalisert av min unike familiesituasjon, følte jeg håp og oppmuntring: Jeg kunne ha en forbindelse til en Jesu Kristi apostel. 32 år senere, nesten på dagen, ble min hustru og jeg invitert til å møte eldste Packer på kontoret hans. Vår himmelske Fader ga meg den milde barmhjertigheten at jeg kunne fortelle eldste Packer hvor mye han hadde betydd for meg gjennom et helt liv. Da vi drøftet et kall til å virke som misjonspresident, ga farsfiguren min visdom og råd som fortsetter å tjene meg selv nå.
Apostlene fortsetter å veilede meg. Eldste Gerrit W. Gong i De tolv apostlers quorum underviste:
“Akkurat som det kommer glede i familien, kan det også komme sorger. Ingen person er fullkommen, heller ikke noen familie. Når de som skulle vise kjærlighet, nære og beskytte oss, unnlater å gjøre det, føler vi oss forlatte, forlegne og såret. Familien kan bli et hult skall. Men med himmelens hjelp kan vi lære å forstå vår familie og slutte fred med hverandre.
Noen ganger hjelper urokkelig forpliktelse for varige familieforhold oss å oppnå vanskelige ting. I noen tilfeller blir samfunnet familie.”1
Vi leser i Skriftene at det er ved våre “frukter” at vi skal bli kjent og anerkjent av vår kjærlige himmelske Fader (se Matteus 7:16–20). Vi vil ikke bli anerkjent, dømt eller begrenset av våre røtter. Noen av oss kommer fra bakgrunner og livserfaringer som er mindre enn ønskelige, men våre livssituasjoner definerer oss ikke eller bestemmer vår fremtid. Det er vår allmektige Fader i himmelen som kan og vil løfte oss til sine himmelske saler i det høye, hvis vi ganske enkelt vil komme til hans Sønn Jesus Kristus ved å være lydige og holde våre pakter.
Dere skal vite at uansett hvem dere er og hva deres unike personlige omstendigheter er, er enhver velsignelse tilgjengelig for dere gjennom deres trofaste reise på paktens sti.