Unge voksne

Å holde seg sterk når noen vi er glad i, forlater Kirken

Av Frederik Hegner Odgaard

Jeg ble sjokkert da min bror bestemte seg for å forlate Kirken, men jeg fant måter å fortsette et kjærlig forhold og holde mitt eget vitnesbyrd sterkt på.

Bilde

two boys sitting on a bail of hay together

Jeg hadde ikke vært hjemme fra misjonen så lenge da mor og far fortalte meg at min 19 år gamle bror ikke ville gå i kirken lenger. Jeg ble sjokkert – jeg hadde aldri forestilt meg at min bror ville forlate Kirken.

Jeg husker at jeg sendte ham e-postmeldinger om emner i evangeliet mens jeg var på misjon, og spurte ham om han ønsket å reise på misjon. Han var aldri sikker, og da jeg så tilbake på disse e-postmeldingene, innså jeg at det hadde vært tegn til at han ikke var sikker på evangeliet.

Jeg begynte å tenke på hva jeg kunne ha gjort annerledes. Og jeg lurte også på hvorfor dette skjedde nå. Jeg var opprørt fordi jeg virkelig ønsket at han skulle ha et vitnesbyrd for sin egen skyld, men jeg innså også at jeg kanskje ønsket det for min egen del. Jeg ønsket at han skulle gå i kirken sammen med meg, så vel som reise på misjon, slik at vi kunne snakke om våre erfaringer sammen. Så det var utfordrende for meg da han ikke ønsket noen av disse tingene.

Jeg hadde nettopp vært på misjon i to år og snakket om religion og tro med folk, så jeg forsto ikke hvorfor det var så mye vanskeligere å snakke med min egen bror om disse tingene, men det var det. Det utfordret min tro på en ny måte. På misjon var utfordringen å arbeide hardt, nyte hver dag og ha tro på at alt ville ordne seg. Men med broren min føltes det helt annerledes.

Misjonen hadde lært meg å stille inspirerte spørsmål og be om forståelse. Men jeg kjente ikke dem jeg hadde undervist på misjonen, på forhånd. Mitt eneste forhold til dem var å undervise og hjelpe dem å komme nærmere Kristus. Jeg hadde kjent broren min hele livet, og jeg hadde aldri hatt et forhold der jeg prøvde å bringe ham nærmere Kristus.

Jeg husker en samtale vi hadde en dag da jeg spurte ham om Kirken. Han sa at han ikke hadde noe vitnesbyrd om noen av læresetningene. Hvis dette hadde vært en jeg møtte på misjonen, ville jeg ha reagert med respekt og akseptert at han eller hun ganske enkelt ikke var klar på det tidspunktet, og kanskje noen andre misjonærer ville undervise ham eller henne senere. Men fordi jeg var glad i broren min var det vanskeligere å vise samme grad av forståelse. Jeg ønsket bare at han skulle vite det jeg visste, og jeg ønsket at han skulle føle den samme Ånden og kjærligheten fra Gud som jeg hadde følt. Det var vanskelig for meg å godta at han ikke valgte evangeliet.

Det tok litt tid for meg å venne meg til situasjonen, men nå, nesten to år etter at jeg kom hjem fra misjon, har jeg fremdeles et godt forhold til broren min. Vi snakker ikke mye om evangeliet, men vi snakker om andre ting. Jeg skulle fortsatt ønske at vi kunne ha evangeliet til felles, men vi har mye annet til felles. Vi er fremdeles sammen og gjør ting sammen, og jeg er glad i ham for den han er, for han er et veldig godt menneske.

Bilde

two friends talking by a river

Ting jeg har lært

I løpet av denne tiden har jeg lært noen ting som kan være nyttige hvis du strever med at en du er glad i forlater Kirken, for å hjelpe deg ikke bare å opprettholde et godt forhold til vedkommende, men også for å holde vitnesbyrdet ditt sterkt i en tid som kan være åndelig utfordrende for deg.

Husk at alle har sin handlefrihet, og at det ikke er din skyld hvis noen forlater Kirken.
Styrk ditt forhold til dem. Vis dem alltid kjærlighet. Prøv å ikke la deres forhold til Kirken påvirke ditt forhold til dem.
Tilbring tid sammen og gjør ting dere begge liker.
Selv om du ikke kan ta valg for andre mennesker, kan du være et eksempel og støtte dem.
Be angående situasjonen. Vår himmelske Fader kjenner sine barn, så du kan være sikker på at han vil vite hvordan han best kan hjelpe deg å komme gjennom dette.
Gransk Skriftene. Eksempler fra Skriftene hjalp meg mye, og jeg innså at situasjonen min er ganske vanlig. Selv i Skriftene hadde mange familier en eller flere personer som ikke trodde eller til og med var imot Kirken, men familien deres viste dem likevel kjærlighet.
Snakk åpent om hva du føler med dine familiemedlemmer som er aktive i evangeliet. De kan ha lignende tanker, og de kan også trenge noen å dele dem med. Hjelp hverandre.
Og sist, men ikke minst, forsøm ikke din egen åndelighet.

Hold ditt vitnesbyrd sterkt

Når noen som står deg nær, forlater Kirken, kan det være utfordrende for din egen tro, spesielt hvis vedkommende som forlot Kirken, er en du så opp til i evangeliesammenheng. Du kan begynne å stille spørsmål ved noen deler av ditt vitnesbyrd. Jeg vet at jeg strevde litt med spørsmål da broren min forlot Kirken. Men det er derfor det er så viktig å ta vare på deg selv og ditt vitnesbyrd. Hvis du bygger opp og opprettholder ditt eget vitnesbyrd, trenger du ikke å frykte hvilke valg andre tar.

Husk at vi alle er mottakelige for å få vår tro svekket hvis vi ikke arbeider for å styrke den. De fleste går ikke fra å være sterke den ene dagen til å forlate Kirken den neste. Men hvis du glemmer å gjøre de små tingene for å styrke vitnesbyrdet ditt hver dag, vil du kanskje komme til å drive stadig lenger bort fra evangeliet uten å vite det. Å gå tilbake til det grunnleggende som å studere Skriftene, be daglig og utføre alle disse små handlingene med tro og tilbedelse kan ha stor innflytelse på vitnesbyrdet ditt.

Fremfor alt, hvis din kjære som forlater Kirken, påvirker ditt eget vitnesbyrd og sår tvil eller spørsmål i ditt sinn, husk de kloke rådene: “Tvil på deres tvil før dere tviler på deres tro”¹, og “Hold fast på det [du] allerede vet.”²

Søk alltid å høre Ham

Jeg tror det er viktig at unge voksne har en plan for livet, som å vite hvor de vil hen og hva de ønsker å gjøre. Men vi må overveie og inkludere Herren i disse planene og i vårt daglige liv. Det kan være vanskelig å gjøre når vi har så mange andre ansvarsoppgaver hver dag, men vi kan alltid ta oss tid til vår himmelske Fader og Jesus Kristus. Hvis vi gjør det, vil vi alltid kunne motstå livets stormer. Jeg tenker på skriftstedet i Romerne 8:31: “Er Gud for oss, hvem er da imot oss?”

President Russell M. Nelson har forklart hvordan vi i tiden fremover ikke vil kunne overleve åndelig uten Ånden og å motta personlig åpenbaring for oss selv.³ Jeg har alltid visst at det er viktig å motta personlig åpenbaring, men jeg har ikke alltid vært så god til å søke den. Jeg vet at jeg kan bli flinkere til å innby Ånden i livet mitt hver dag.

Personlig åpenbaring er akkurat slik den beskrives – den er personlig. Og vi kan begynne å lære hvordan Herren taler til oss ved å be ham om hjelp til å gjenkjenne hans røst og hans hånd i vårt liv. Han er den beste læreren.

Vi kan ikke alltid kontrollere andres handlinger, særlig når det gjelder å styrke vår tro eller etterleve evangeliet. Men jeg vet at selv om de vi elsker høyest i verden, har utfordringer med hensyn til tro, vil vi alltid bli velsignet med svar, med et sterkt vitnesbyrd og med den åndelige åpenbaringen vi trenger for å følge Ham, når vi prioriterer Gud og følger hans vilje og prøver å høre ham.