Bare digitalt: Unge voksne
Finne mening i å vente
Kristus gir oss styrke og nåde til å være glad i der vi er, og til å se frem til fremtiden.
Jeg har fem eldre søstre som alle giftet seg i begynnelsen av 20-årene. I oppveksten forventet jeg at livet mitt skulle se akkurat ut som deres – men det gjorde det ikke. Jeg fullførte universitetet uten en forlovede eller utsikter til å inngå et seriøst forhold; jeg startet en karriere, flyttet hjem til mor og far en stund, reiste, kjøpte et hus, hadde fantastiske romkamerater og staket ut min egen kurs. Jeg følte meg aldri ekskludert av familien, men noen ganger følte jeg meg svært ensom, og jeg ønsket meg mann og barn, som søstrene mine hadde.
Var det ikke det Gud ønsket for meg også?
Jeg var naturligvis ikke alltid ensom. Og jeg visste helt klart at Gud ikke hadde forlatt meg – jeg hadde mange fantastiske velsignelser i livet mitt. Jeg klarte å fokusere på min åndelige og psykiske helse, jeg jobbet som frivillig og møtte fantastiske mennesker, og jeg hadde tid og energi til å tjene på unike måter. Når jeg følte meg motløs, sa jeg til meg selv at jeg lærte og vokste, og at Gud var oppmerksom på meg.
Verdt å vente
Til slutt giftet jeg meg, og det var absolutt verdt ventetiden. Noen dager etter bryllupet hadde jeg en svært klar tanke: “Jeg er så takknemlig for ventetiden. Jeg ville ikke byttet den mot noe.”
Jeg ble ærlig talt litt overrasket over dette åpenbaringens øyeblikk. Ville jeg ikke ha ønsket å møte mannen min mye tidligere? Nei, jeg var blitt en bedre person og ektefelle takket være alt jeg hadde lært og opplevd mens jeg ventet på denne evige velsignelsen. Jeg ville ha gått glipp av så mye vekst uten den tiden.
Selvfølgelig er ikke én persons tidsplan bedre eller verre enn en annens. Tidspunktet for ekteskap er opp til deg og Gud, og vekst kan skje på et hvilket som helst stadium i livet – gift eller ugift, med eller uten barn og så videre. Og jeg vil fortsette å lære og vokse. Ekteskapet er åpenbart ikke et endelig mål for vår vekst og åndelige utvikling. Men for meg var det avgjørende opplevelser som sannsynligvis ikke ville ha kommet under andre omstendigheter, og jeg er takknemlig for hvordan de har formet den jeg er.
Rom for tilfredshet og håp
En kveld, mange år før jeg møtte min fremtidige ektemann, kom jeg over dette skriftstedet i Filipperne: “For jeg har lært å være fornøyd med det jeg har. Jeg vet hva det vil si å leve i trange kår, jeg vet også hva det vil si å ha overflod. I alt og i alle ting er jeg innviet - både å være mett og å sulte, både å ha overflod og lide nød” (4:11–12).
Dette skriftstedet forbløffet meg. Paulus skrev om vanskeligheter som var svært forskjellige fra mine, men budskapet til meg var at det er mulig å ha både fred og lykke i våre nåværende omstendigheter og håp for fremtiden – samtidig. Jeg kunne være både mett og sulte. Jeg kunne leve mitt liv fullt ut og være takknemlig for tiden jeg måtte være enslig, og jeg kunne håpe og arbeide mot ekteskap. Det var rom for begge deler.
Og hvordan var dette mulig? Svaret finnes i neste vers: “Alt makter jeg i [Kristus] som gjør meg sterk” (Filipperne 4:13). Kristus gir oss styrke og nåde til å være glad i der vi er, og til å se frem til fremtiden.
Ikke kast bort ventetiden
Jeg har gått tilbake til disse skriftstedene om og om igjen. De gjelder så mye mer enn bare å være enslig. Vi har stadig forskjellige ventetider i vårt liv – når vi venter på velsignelser, svar eller store forandringer i livet. Min mann og jeg har nå ventet og håpet å få barn. Jeg har sett søstre og venner bli gravide og få barn, mens vi har bedt og ventet på den samme velsignelsen.
Denne ventetiden har vært vanskelig, ofte hjerteskjærende, men samtidig har vi fått mange velsignelser og muligheter. Jeg har vært i stand til å fullføre en høyere utdannelse, utvikle karrieren min, skape et hjem der familie og venner føler seg elsket og velkomne, fortsette å virke i kall i Kirken, jobbe frivillig og søke personlig åpenbaring og veiledning. Min mann og jeg prøver å bruke denne tiden til å bli den type mennesker (og forhåpentligvis fremtidige foreldre) som Gud ønsker at vi skal være. Vi kan ikke forkorte ventetiden, men vi kan prøve å ikke kaste den bort.
Noen ganger er det vanskelig å ha dette perspektivet. Som Paulus skrev, er vi noen ganger mette, og andre ganger sulter vi. Det er gjennom Kristus og hans nåde at vi alltid kan være begge deler samtidig, for å finne den hårfine balansen mellom tilfredshet og håp. Når så mye av livet består av å vente, prøver jeg å ikke gå glipp av velsignelsene og lærdommene som kan komme underveis.