Så sikker en grunnvoll
Eldste Donald L. Hallstrom
i De syttis presidentskap
Kirkens skoleverks andakt for unge voksne • 2. november 2014 • Ogden tabernakel, Ogden, Utah
Det er en glede for søster Hallstrom og meg å være sammen med dere i kveld. Når vi ser inn i øynene til dem vi kan se i kveld, ser vi for oss unge voksne over hele verden, både enslige og gifte, som tar del i denne sendingen. Vi har gleden av å reise mye over hele Kirken. Vi har møtt mange av dere, og mange lik dere. Vi har møtt unge voksne som er omvendt, og dem som arbeider for å bli mer omvendt til evangeliet. Vi har møtt unge voksne som har kommet bort, og dem som har blitt funnet – eller rettere sagt har funnet seg selv. Vi har møtt dem som ikke tilhører vår tro, dem som nylig har blitt døpt, og dem som er fra familier som har vært medlem av Kirken i flere generasjoner. Vi vitner om at alle er Guds barn og har full anledning til å motta enhver velsignelse i evigheten.
På vegne av Kirkens ledere kan jeg entusiastisk si: “Vi er glad i dere!” Etter nøye iakttagelse av profetene og apostlene, og når jeg kjenner dem slik jeg gjør, kan jeg si med visshet at de virkelig bryr seg om de unge voksne i Kirken. Dere er både nåtid og fremtid. Vi trenger dere!
Dette møtet foregår fra Ogden tabernakel, en vakkert renovert bygning ved siden av det majestetiske Ogden Utah tempel. Templet og dette tabernaklet ble gjeninnviet av president Thomas S. Monson for bare seks uker siden. Templet er et av 143 som for tiden er i drift i Kirken og spredt over hele jorden. Som en indikasjon på hvor gammel jeg er, eller mer positivt sagt, hvordan Herren fremskynder sitt verk, var det bare åtte templer da jeg ble født.
Med templet som metafor, vil jeg i kveld tale om grunnvoller. Ved planlegging og oppføring av hvert tempel går en betydelig mengde arbeid med til det som ikke er så lett se når prosjektet er avsluttet – grunnvollen. For eksempel viser en kunstners gjengivelse her Philadelphia Pennsylvania tempel, som er under oppføring. Når den er fullført, vil denne spesielle bygningen være 25 meter høy, men strekke seg 60 meter til toppen av engelen Moroni. Som dere ser, vil den bli praktfull! Men uansett hvor imponerende og staselig denne bygningen vil være, vil den likevel bli utsatt for destruktive vinder og grunnvann som trenger på. Disse ublide forholdene kunne, om det ikke ble tatt forholdsregler, ha gjort betydelig skade og til og med ha ødelagt denne flotte bygningen.
Ettersom de visste at disse kreftene ville angripe templet nådeløst, designet ingeniørene og entreprenøren gravde ut et 10 meter dypt hull under hele sokkelen. Hullet ble gravd ned i Pennsylvanias granitt for å danne en urokkelig grunnvoll å bygge på. Betongsøyler og fundamenter ble så festet til grantittgrunnfjellet med fjellankere for å motstå selv kraftig vind og sterkt grunnvann. Ankrene ble boret 15 til 55 meter ned i granitten og strammet med et spenn på 17 tonn pr kvadratcentimeter. Ankerfestene er plassert 4,5 meter fra hverandre i begge retninger.
Jeg gir så detaljert informasjon for å understreke dette poenget: I motsetning til å oppføre et byggverk (som pr definisjon er midlertidig), er vi noen ganger sørgelig lite oppmerksomme på planlegging og oppføring av grunnvollene for vårt evige liv. Derfor er vi svært utsatt for og kan lett bli rammet av farlige krefter.
Vi lever i en verden som kan virke forvirrende – hvis vi lar den, kan den få oss til å glemme hvem vi egentlig er. President Thomas S. Monson har sagt:
“Jordelivet er en tid for å prøves, en tid da vi skulle vise oss verdige til å vende tilbake til vår himmelske Faders nærhet. For å kunne bli prøvet må vi ha utfordringer og vanskeligheter. Disse kan knekke oss, og sjelens overflate kan briste og smuldre opp – det kan skje hvis vår tros fundament, vårt vitnesbyrd om sannheten, ikke er dypt forankret inni oss.
Vi kan bare støtte oss til andres tro og vitnesbyrd en tid. Til sist må vi ha vårt eget sterke og dypt forankrede bærelag på plass, ellers vil vi være ute av stand til å stå imot livets stormer, som vil komme.”1
Jesus Kristus beskrev det slik, idet han talte om en person som hører og følger ham:
“Han er lik en mann som bygde et hus, og som gravde dypt ned og la grunnmuren på fjell. Da flommen kom, brøt strømmen imot huset, men greide ikke å rokke det, for det var godt bygd.
Men den som hører og ikke gjør etter det, er lik en mann som bygde et hus på bare marken, uten grunnmur. Strømmen brøt imot huset, og det falt straks sammen, og dette husets fall var stort” (Lukas 6:48–49).
Jesus Kristus er klippen som vi må bygge vår grunnvoll på. Herren kalte seg selv “Israels klippe” og sa ettertrykkelig: “Den som bygger på denne klippe, skal aldri falle” (L&p 50:44).
“Gi vår Gud ære,” sa Moses. “Klippen! Fullkomment er hans verk” (5 Mosebok 32:3–4). David sa: “Herren er min klippe og min festning… mitt skjold… min borg” (2 Samuelsbok 22:2–3). Herren sa til Enok: “Jeg er Messias, Sions konge, Himmelens klippe” (Moses 7:53). Nephi priste Herren som “min frelses klippe” og “min rettferdighets klippe” (2 Nephi 4:30, 35). Jesaja kalte Herren “en prøvet stein, en kostbar, fast hjørnestein” (Jesaja 28:16). Paulus omtalte apostler og profeter som Kirkens grunnvoll, “og hjørnestenen er Kristus Jesus selv” (Efeserne 2:20).2
Dette er ingen ny lære. I en eller annen form forstår vi den alle. Vi har lært den av foreldre, i Primær, i våre klasser og quorumer i Unge kvinner og Det aronske prestedømme, i Seminar, i Institutt, av heltidsmisjonærer, av venner, av lokale ledere i Kirken, av Skriftene og av levende profeter og apostler. Hvorfor er det da så vanskelig for mange av oss å etterleve den?
Kort sagt må den komme fra vårt sinn til vårt hjerte og vår sjel. Det må være mer enn det vi noen ganger tror eller til og med hva vi noen ganger føler – det må bli den vi er. Vårt bånd til Gud vår Fader, hans evige plan og Jesus Kristus, hans Sønn og vår klippe, må være så godt forankret at det virkelig blir hjørnestenen i vår grunnvoll. Vår identitet blir da først og fremst en evig person – en sønn eller datter av Gud – og en takknemlig mottaker av velsignelsene ved Jesu Kristi forsoning. Andre rettskafne identiteter kan da ganske sikkert bygges på denne grunnvollen, fordi vi vil vite hvilke som er evige og hvilke som er midlertidige, og hvordan vi skal prioritere dem. Andre identiteter og deres tilhørende handlemåter (noen av dem høyt verdsatt av verden) vil vi til og med velge å forkaste.
Jeg er glad i den avholdte lovsangen “Så sikker en grunnvoll”. Min favorittfremføring er (ikke overraskende) av Tabernakelkoret. Å sitte rett foran koret under generalkonferansen og høre og føle kraften i orglet og stemmene og musikken og teksten, får meg til å ønske å reise meg og slutte meg til dem. Jeg klarer å styre meg fordi jeg vet at jeg ville bli ledsaget ut av Konferansesenteret. Lytt til denne avholdte salmen som ble sunget for bare fire uker siden på generalkonferansens møte søndag formiddag. Nyt ordene, og hør spesielt godt etter på det siste verset. Det er egentlig syvende vers, men det ble her sunget som fjerde vers.
Jeg var nylig på et møte i Salt Lake tempel sammen med medlemmene av Det første presidentskap, De tolv apostlers quorum og andre generalautoriteter som virker ved Kirkens hovedkvarter. Vi sang de vanlige tre versene av denne vakre salmen, og stoppet etter tredje vers slik vi ofte gjør på nadverdsmøter eller andre møter. Men denne gangen sa president Monson: “La oss synge syvende vers.” Alle disse store generalautoritetene, herunder de levende profeter og apostler, sang:
Den sjel som til Jesus sin lit kun har satt,
jeg vil ei forsake i mørkeste natt.
Om ondskapens krefter imot den vil stå,
på grunn av min nåde den frelse skal få,
på grunn av min nåde den frelse skal få.3
Beskriver dette hvem dere er? Beskriver det i det minste hvem dere arbeider for å bli? Arbeidet med å bygge og vedlikeholde en åndelig grunnvoll er ikke lett. Byggeprosessen er en stor oppgave, og vedlikeholdet krever livslang innsats.
Vi berømmer oppriktig dere som virkelig prøver, og vi ønsker å vite hva dere gjør. Bruk gjerne sosiale medier til å fortelle hva dere gjør ved å bruke #cesdevo og fullføre setningen “Jeg bygger min åndelige grunnvoll ved å…” Svarene vil variere like mye som personlige omstendigheter gjør, og det er helt i orden. Setningen som skal fullføres, er som sagt “Jeg bygger min åndelige grunnvoll ved å…” Vi vil være takknemlig for å høre fra dere og bli undervist av dere om hva som foregår i deres liv.
Hvis dere aldri har hatt den grunnvollen vi snakker om, eller ved forsømmelse har latt den sprekke eller smuldre, er det ikke for sent å ta på hjelm og begynne å arbeide. Alle redskapene dere trenger, er tilgjengelig for dere. Dette er de samme redskapene som brukes til å vedlikeholde en ferdig grunnvoll. Dere vet hvilke det er. De omfatter konsekvente, gode bønner, daglig studium av evangeliet gjennom Skriftene, aktiv deltakelse på Kirkens møter, spesielt ved å ta del i nadverden med ærlig hensikt, kontinuerlig uselvisk tjeneste og flittig overholdelse av pakter.
Et annet viktig redskap er levende profeters råd. Det er 15 menn på jorden som er oppholdt som profeter, seere og åpenbarere. De har nøklene til Guds prestedømme. Vi blir undervist av dem ofte. Vi løfter hånden for å oppholde dem flere ganger i året. Vi ber for dem hver dag. Den helt spesielle velsignelsen ved tilgang til deres budskap kan imidlertid føre til at vi ikke forstår hvor viktige de er.
President Henry B. Eyring har advart og sagt: “Det å se etter veien til trygghet i profeters råd synes fornuftig for dem som er sterke i troen. Når en profet taler, kan de som har svak tro, tenke at de hører bare en klok mann gi gode råd. Hvis så hans råd virker komfortable og fornuftige og er i tråd med det de ønsker å gjøre, tar de det til seg. Gjør de ikke det, anser de dem enten som feilaktige, eller de mener deres situasjon unntar dem fra rådet.”
President Eyring fortsatte: “En annen villfarelse er å tro at valget å godta eller ikke godta profetenes råd ikke er noe mer enn å avgjøre om vi vil ta imot gode råd og dra nytte av dem, eller bli stående der vi er. Men valget å ikke ta imot profeters råd forandrer selve grunnen vi står på. Den blir farligere.”4
For å bygge og vedlikeholde en grunnvoll, må dere huske tre prinsipper: Perspektiv, forpliktelse og selvdisiplin. Perspektiv er evnen til å se. I sammenheng med evangeliet kaller vi noen ganger dette for “et evig perspektiv”. Som Jakob forklarte, er det å se “tingene som de virkelig er og… tingene som de virkelig vil bli” (Jakobs bok 4:13).
Forpliktelse er villighet til å gi et løfte. Vi kaller ofte disse for “pakter”. Formelt inngår vi pakter med Gud gjennom prestedømsordinanser. Husk: “I dets ordinanser blir guddommelighetens kraft tilkjennegitt” (L&p 84:20). I tillegg til Gud, skulle vi være villige til å ha forpliktelser til oss selv, til ektefeller (eller til å bli en ektefelle), til venner og til dem vi utfører tjeneste sammen med.
Selvdisiplin kan defineres som evne til å leve i samsvar med perspektivet vi har og forpliktelsene vi har inngått. Å utvikle selvdisiplin er nødvendig for fremgang, fordi det knytter sammen lære og handling. Styrken i vår åndelige grunnvoll vises til syvende og sist ved hvordan vi lever vårt liv, spesielt i tider med skuffelse og utfordringer.
For mange år siden fortalte president Gordon B. Hinckley historien om Caroline Hemenway, som ble født i Salt Lake City 2. januar 1873, som det andre av 11 barn:
“I en alder av 22 giftet Caroline seg med George Harman. De fikk syv barn, men ett av dem døde som spedbarn. Da hun var 39, gikk hennes mann bort, og hun satt igjen som enke.
Hennes søster Grace hadde giftet seg med hennes manns bror David. Under den fryktelige influensaepidemien i 1919 ble David alvorlig syk, og så ble hans hustru Grace også syk. Caroline tok seg av dem og deres barn like godt som sine egne. Midt i disse lidelsene fødte Grace en sønn, og så døde hun etter få timer. Caroline tok det lille spedbarnet hjem til seg og pleiet det og reddet barnets liv. Tre uker senere gikk hennes egen datter Annie bort.
Nå hadde Caroline mistet to av sine egne barn, sin mann og sin søster. Påkjenningen ble for stor. Hun falt sammen. Sammenbruddet førte til alvorlig diabetes. Men hun senket ikke tempoet. Hun fortsatte å ta seg av sin søsters barn, og hennes svoger, barnets far, kom hver dag for å se til den lille gutten. David Harman og Caroline ble senere gift, og det var nå tretten barn i hjemmet deres.
Fem år senere opplevde David så en katastrofe som ble en enorm prøvelse for dem som led sammen med ham. Han brukte en gang et sterk desinfeksjonsmiddel da han forberedte såfrø. Han fikk dette i seg, og virkningene var katastrofale. Huden og kjøttet hans falt av benene. Tungen og tennene hans falt ut. Det etsende middelet spiste ham bokstavelig talt levende.
Caroline pleiet ham gjennom denne fryktelige sykdommen, og da han døde, sto hun igjen med fem av sine egne og åtte av sin søsters barn, og en gård på 113 hektar hvor hun og barna pløyde, sådde, vannet og høstet for å dekke sine behov. I denne perioden var hun også Hjelpeforeningens president, en stilling hun hadde i 18 år.
Mens hun forsørget sin store familie og rakte ut en kjærlig hånd til andre, bakte hun åtte brød hver dag og vasket 40 ladninger klær i uken. Hun hermetiserte frukt og grønnsaker i tonnevis og tok seg av tusen verpehøns for å få inn litt penger. Selvhjulpenhet var normen hennes. Lediggang regnet hun som synd. Hun tok hånd om sine egne og strakte seg ut til andre i en ånd av vennlighet, og lot ingen hun visste om, få gå sulten, kald eller uten klær.
Hun giftet seg senere med Eugene Robison, som ikke lenge etterpå ble rammet av slag. I de fem årene frem til han døde, pleiet hun ham og dekket alle hans behov.
Av utmattelse og med en kropp som led virkningene av diabetes, døde hun til slutt 67 år gammel. Vaner som flid og hardt arbeid som hun innpodet i sine barn, ga lønn for strevet i årenes løp. Hennes søsters lille baby, som hun tok seg av fra han ble født, sammen med hans brødre og søstre, handlet av kjærlighet og takknemlighet da de [ga Brigham Young University] en betydelig arv for å muliggjøre [en] vakker bygning som [bærer hennes navn].”5
En sikker grunnvoll er den største beskyttelse mot verdens påvirkning. Vi skulle i oppriktighet søke det lamanittene som ble undervist av Ammon og hans brødre, mottok da det ble sagt om dem at de “ble omvendt til Herren [og] falt aldri fra” (Alma 23:6).
Mary Ann Pratt giftet seg med Parley P. Pratt i 1837. Da de flyttet til Missouri sammen med de andre hellige, utholdt de fryktelig forfølgelse. Da Parley ble bortført sammen med profeten Joseph av en mobb i Far West, Missouri og kastet i fengsel, var Mary Ann sengeliggende og alvorlig syk mens hun tok seg av to små barn.
Senere besøkte Mary Ann sin mann i fengslet og ble hos ham en stund. Hun skrev: “Jeg delte fangehull med ham, et fuktig, skittent og mørkt sted uten ventilasjon, med bare et lite gitter på den ene siden. Her ble vi tvunget til å sove.”
Etter at Parley ble løslatt fra fengslet, reiste Mary Ann og hennes mann på misjon til New York og England, og var blant dem som ble med i “den endelige og strabasiøse innsamlingen til Utah”, slik hun beskrev det. Parley døde til slutt som martyr mens han var på en annen misjon.
Til tross for dette stormende livet, holdt Mary Ann Pratt seg trofast. Hun uttalte fyndig: “Jeg ble døpt inn i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige… idet jeg ble overbevist om sannheten av dens læresetninger av den første talen jeg hørte, og jeg tenkte at om det så bare er tre som holder fast ved troen, vil jeg være en av disse. Gjennom all forfølgelse jeg har måttet tåle, har jeg hele tiden følt det samme. Mitt hjerte har aldri veket fra denne beslutningen.”6
Emnet vi gjennomgår i kveld, er svært personlig. Vi kan bli undervist av andre. Vi kan iaktta andre. Vi kan lære av andres feil og fremgang. Men ingen kan gjøre det for oss. Ingen kan bygge vår åndelige grunnvoll for oss. På dette området er vi vår egen entreprenør.
Helaman underviste på mektig vis: “Og nå, mine sønner, husk, ja, husk at det er på vår Forløsers klippe som er Kristus, Guds Sønn, at dere må bygge deres grunnvoll, så djevelen, når han sender ut sine mektig vinder, ja, sine piler i hvirvelvinden, ja, når all hans hagl og hans mektige storm slår mot dere, skal det ikke ha noen makt over dere til å trekke dere ned i elendighetens og den evige pines avgrunn fordi klippen dere er bygget på, er en sikker grunnvoll, og hvis menneskene bygger på denne grunnvoll, kan de ikke falle” (Helaman 5:12).
En av de store grunnvoll-byggende opplevelsene i mitt liv fant sted for 36 år siden. Etter å ha fullført våre universitetsstudier flyttet Diane og jeg til Honolulu (der jeg er født og oppvokst) for å begynne på neste fase av vårt liv. Det viste seg å bli en lang fase – 27 år. Bare et kall fra en profet fikk oss til å reise fra Hawaii.
Hawaii tempel, nå kjent som Laie Hawaii tempel fordi det er to templer på Hawaii, ble først innviet av president Heber J. Grant (passende nok) på høsttakkefestdagen, 27. november 1919. Det var det første templet som ble oppført utenfor Utah, bortsett fra Kirtland og Nauvoo. I nesten 60 år betjente det de hellige på Hawaii og i store deler av denne perioden, medlemmene i hele Stillehavsområdet og Asia. På midten av 1970-tallet ble det nødvendig å stenge templet for å utvide og renovere det. Derfor måtte templet bli gjeninnviet, noe som skjedde 13. juni 1978.
Den som presiderte under gjeninnvielsen, var Kirkens president, Spencer W. Kimball. Han hadde med seg sin første- og annenrådgiver, N. Eldon Tanner og Marion G. Romney. I tillegg var Ezra Taft Benson, president for De tolv apostlers quorum, og andre av De tolv og De sytti tilstede. Det er ikke noe man vil oppleve i den større Kirken i dag, å ha så mange av de ledende brødrene sammen under et arrangement borte fra Kirkens hovedkvarter. Men dette var vår velsignelse i 1978.
Jeg var en ung prestedømsleder den gangen, og ble bedt av koordinasjonskomiteen for gjeninnvielsen om å være ansvarlig for president Kimball og hans reisefølges lokale sikkerhet og transport. Jeg ønsker ikke å overdrive mine ansvarsoppgaver. De var ganske enkelt til støtte og i bakgrunnen. Oppdraget mitt ga meg imidlertid tilgang til president Kimball. I en ukes tid som innbefattet tre dager i templet med gjeninnvielsessesjoner, en høytidelig forsamling og en stor regionalkonferanse, iakttok jeg Kirkens president på nært hold. Jeg så ham undervise, vitne og profetere med myndighet og kraft. Jeg så hans utrettelige innsats for å tjene “den ene”, idet han ba om personlige møter med enkeltpersoner han la merke til på møter eller underveis. Jeg så at han hele tiden ble brukt som “et redskap i Guds hender” (Alma 17:9). Jeg ble dypt imponert!
På slutten av uken var vi på flyplassen da president Kimball og hans medarbeidere skulle dra. Igjen med vekt på min begrensede og støttende rolle, forteller jeg følgende: President Kimball kom bort til meg for å takke for min beskjedne innsats. Han var ikke særlig høy fysisk, og jeg er en stor mann. Han tok tak i frakkeoppslagene mine og rykket kraftig til slik at jeg kom ned på hans høyde. Så kysset han meg på kinnet og takket meg. Etter å ha gått noen skritt bort fra meg, kom president Kimball tilbake. Han grep tak i meg på samme måte og trakk meg ned igjen. Denne gangen kysset han meg på det andre kinnet og fortalte meg at han var glad i meg. Så dro han.
Året før hadde en biografi om Spencer W. Kimball blitt utgitt, skrevet av hans sønn og hans barnebarn. Jeg hadde kjøpt den og lest den, og funnet den interessant. Men etter denne svært personlige opplevelsen med Spencer Woolley Kimball, dro jeg hjem fra flyplassen og tok den tykke boken ned fra hyllen i biblioteket vårt, med et intenst ønske om å lese den igjen. De neste dagene leste og reflekterte jeg ved enhver anledning hvor jeg ikke hadde andre forpliktelser. Jeg leste nemlig nå om en som jeg var svært glad i. Jeg leste nå om en som jeg visste var glad i meg. Jeg leste nå om en som jeg ville gjøre hva som helst for, fordi jeg visste at alt han ba meg om, ville være til mitt eget beste.
I gleden over denne opplevelsen fikk jeg en annen opplevelse. Denne er for personlig til å fortelle om, men den fikk meg til å skamme meg inderlig. Jeg forsto at jeg ikke hadde denne samme kjærligheten og respekten for dem som betyr aller mest, medlemmene av Guddommen, og spesielt for Jesus Kristus, vår Frelser og Forløser. Dette motiverte meg til å studere biografien hans, og ved å be, faste og grunne visste jeg at jeg nå leste om en som jeg var inderlig glad i. Jeg leste nå om en som jeg visste var glad i meg. Jeg leste nå om en som jeg ville gjøre hva som helst for, fordi jeg visste at alt han ba meg om, ville være til mitt eget beste.
Mine kjære unge venner, jeg vitner om at denne kunnskapen har blitt svært utslagsgivende i mitt og vår families liv. Jeg må understreke at det ikke på magisk vis har gjort oss uten lyte, og det har ikke nødvendigvis gjort livet lett. Det ville være i strid med Guds plan. Men det har gitt oss et grunnleggende håp – “et fullkomment, klart håp” (2 Nephi 31: 20). Jeg har aldri tenkt på å gi opp, slutte eller trekke meg tilbake. Jeg ønsker det samme for dere.
Selv så storartede som dere er, i en forsamling så stor som denne, finnes det mye glede og stor smerte. Hver for dere føler dere kanskje intenst vekten av livets tunge byrder. Omstendigheter i familien er kanskje ikke slik dere ønsker. Kanskje strever dere med deres tro. Dere må kanskje hanskes med noe i deres fortid – noe dere selv har gjort eller noe som urettmessig har blitt gjort mot dere. Noen av dere har kanskje fysiske, psykiske eller følelsesmessige utfordringer som kan virke uutholdelige. Uansett omstendigheter vil det å ha en sikker grunnvoll redusere belastningen. Med budskapet vi ofte synger i salmen “Jeg er Guds kjære barn”7 i hjerte og sjel, ikke bare som ord, og med stadig tillit til Frelseren Jesu Kristi forsoning, kan dere oppleve fred og trøst selv i de vanskeligste stunder.
Dagen i dag kan være en avgjørende eller historisk dag i vårt liv. Det kan være dagen da vi tar avgjørelsen og gjør en disiplinert innsats for å bygge eller styrke vår grunnvoll. For noen av oss kan det være ved å slutte med en eller annen uvane eller motbydelig praksis som krenker Gud. For andre kan det være ved å omprioritere vårt liv og sette vår kjærlighet til Gud i første rekke. Det er verdt enhver pris. Det er virkelig kjernen i vårt livs arbeid.
Så personlig og individuelt som det er mulig til en svært stor forsamling, erklærer jeg mitt vitnesbyrd om Jesus Kristus, Kirkens hjørnestein og klippen i vårt liv. Jeg vitner om hans hellige navn. Jeg vitner om hans myndighet, hans misjon og ikke minst hans forsoning, som gjør det mulig for oss alle, uansett fortid eller nåværende omstendigheter, å komme til ham (se Moroni 10:32), i Jesu Kristi navn. Amen.
© 2014 Intellectual Reserve, Inc. Med enerett. Engelsk original godkjent: 1/14. Godkjent for oversettelse: 1/14. Oversettelse av “How Firm a Foundation.” Norwegian. PD10051036 170