Hva er plantegningen for Kristi kirke?
Eldste Tad R. Callister
i De syttis presidentskap
Kirkens skoleverks andakt for unge voksne • 12.januar 2014 • Brigham Young University
Det er en glede å kunne tilbringe denne kvelden sammen med dem som er Kirkens fremtidige ledere og foreldre. På grunn av det, tror jeg denne Kirkens fremtid er både sikker og lys. Følgelig vil jeg gjerne tale om den Kirken som dere en dag vil presidere over.
I Lære og pakter kapittel 1 gir Herren denne tydelige og betydningsfulle erklæring: “[Dette er] den eneste sanne og levende kirke på hele jordens overflate” (L&p 1:30). Hva betyr det? Det betyr ikke at andre kirker ikke har noen sannhet, for det har de så absolutt. Det betyr ikke at andre kirker ikke gjør godt, for de gjør mye godt. Det betyr at dette er den eneste kirken som har all sannhet som har blitt åpenbart så langt i denne evangelieutdeling – den eneste kirke som har de ordinanser som er nødvendige for opphøyelse, og den eneste kirken som har Guds prestedømme til å utføre disse ordinansene med guddommelig gyldighet. Hvilke bevis har vi for denne påstanden?
For noen år siden trengte min hustru og jeg et større hjem til vår voksende familie, så vi fant en tomt å bygge på. Vi brukte litt tid på å jobbe med en hustegning som best ville dekke familiens behov. Min hustru tegnet en foldedør mellom allrommet og stuen som kunne åpnes opp til store familie- og ungdomsaktiviteter. Med litt ekstra plass over garasjen, tegnet vi et rom hvor våre barn kunne drive med sunne aktiviteter. Et lite rom ble bygget bak garasjen for å gi plass til lagring av mat og annet. Disse og andre designelementer ble innlemmet i en plantegning. Huset ble så oppført i henhold til denne tegningen.
Mens huset ble bygget, sendte vi tidvis en endringsordre til byggmesteren, som reviderte tegningen. Da huset endelig sto ferdig, var det nøyaktig i samsvar med vår tegning slik den var blitt revidert fra tid til annen. Hvis du tok vår tegning og sammenlignet den med alle hus i verden, hvor mange hus ville den passe perfekt? Bare ett – vårt. Det kunne nok finnes en og annen likhet her og der – et rom på samme størrelse, noen lignende vinduer – men fundament for fundament, rom for rom, taklinje for taklinje, ville det bare være ett hus som stemte helt med tegningen – vårt.
På lignende vis bygget Kristus et hus som best ville dekke hans barns åndelige behov. Det ble kalt hans Kirke. Den åndelige plantegningen til denne kirken finnes i Det nye testamente. Av og til gjorde Frelseren en “endringsordre” til tegningen. En slik endringsordre kom i form av åpenbaring. For eksempel befalte Frelseren i utgangspunktet sine apostler å forkynne evangeliet til Israels hus, men ikke til hedningene (se Matteus 10:5–6). Etter Frelserens himmelfart ga han imidlertid Peter en åndelig endringsordre – en åpenbaring i form av et syn – om at evangeliet nå også skulle forkynnes for hedningene (se Apostlenes gjerninger 10). Det Peter opplevde her, lærer oss minst to viktige styringsprinsipper i Kristi kirke: 1) tegningen kunne endres, men bare ved åpenbaring fra Kristus, og 2) en slik åpenbaring ville komme til profeten som var Guds talsmann på jorden. Med andre ord, Guds kirke skulle styres ved guddommelig åpenbaring og orden.
Hvis man ønsket å finne Kristi kirke i dag, ville man ønske å sammenligne den åndelige plantegningen i Det nye testamente med alle kristne kirker i verden, inntil man fant en kirke som stemte overens med tegningen – organisasjon for organisasjon, lære for lære, ordinans for ordinans, frukt for frukt og åpenbaring for åpenbaring. Ved å gjøre dette kunne man finne noen kirker som hadde noen likheter – en læresetning eller to som overlappet, en ordinans som var lik, noen embeder med samme navn – men man ville bare finne én kirke, Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, som samsvarer med tegningen på alle vesentlige punkter. Jeg vil gjerne sette denne påstanden på prøve.
La oss se på den første siden av plantegningen og finne ut hva som var Kristi kirkes “organisasjon” som ble åpenbart der.
For det første: Kristi kirke ble grunnlagt på apostler og profeter. Da Paulus skrev til noen nye medlemmer av Kirken, sa han at de nå var “bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv” (Efeserne 2:20, uthevelse tilføyd).
Apostlene forsto det avgjørende behovet for å holde De tolv apostlers quorum intakt. Når en apostel, slik som Judas, døde og en del av grunnvollen ble borte, møttes de andre 11 apostlene og valgte en etterfølger slik at grunnvollen kunne bli hel igjen (se Apostlenes gjerninger 1:22–25).
Dette mønsteret viste viktigheten av å opprettholde et quorum av tolv apostler. Så viktige var disse apostlene for Kirkens velbefinnende at Paulus erklærte hvor lenge vi trengte dem: “Inntil vi alle når fram til enhet i tro” (Efeserne 4:13). Og så forklarte han hvorfor: Så vi ikke skulle “la oss kaste og drive omkring av hver lærdoms vind” (Efeserne 4:14). Følgelig var apostlene helt avgjørende for å holde læren ren.
Tenk dere at jeg fortalte en historie til noen på den ene enden av raden foran meg, og så skulle han fortelle den til personen ved siden av seg, og så videre til den gikk nedover til enden av den bakerste raden. Hva ville skje med historien? Den ville forandre seg. Det gjør den alltid. Det er menneskets natur. Slik var det også med læren apostlene forkynte da de dro til de forskjellige byene og landsbyene. Når læren gikk fra én person til en annen, begynte den å forandre seg. Så lenge apostlene var tilgjengelige, kunne de korrigere læren ved hjelp av brev eller personlige prekener. Men da apostlene var borte, var det ikke lenger noe kontrollsystem, ikke lenger noen korrigerende hånd, og snart ble læresetningene forvrengt eller borte.
Av denne og andre grunner, viser tegningen at apostlene og profetene utgjorde Kristi kirkes fundament. Vet dere om noen endringsordre i Det nye testamente, noen åpenbaring som reviderte tegningen og sa at apostler ikke lenger var nødvendig? Jeg gjør ikke det. Hvis det er tilfelle, skulle Kristi sanne kirke i dag ha apostler og profeter som sitt fundament.
For å bistå Frelseren og hans apostler med å forkynne evangeliet til verden, valgte Frelseren andre menn, kalt sytti, til å berede veien. Vi leser om disse sytti i Lukas, kapittel 10. Vet dere om en kirke i dag som stemmer med denne plantegningen – som har en syttis embede?
Plantegningen i Det nye testamente viser andre embedsmenn som utgjorde en del av Kristi kirkes organisasjon: biskoper (se 1 Timoteus 3; Titus 1:7), eldster (se Apostlenes gjerninger 14:23; Titus 1:5), diakoner (se Filipperne 1:1), evangelister (se Efeserne 4:11), hvilket betyr patriarker1, og pastorer (se Efeserne 4:11), som betyr menn som biskoper og stavspresidenter, som presiderer over en flokk.2
Kirkens sjette trosartikkel henviser til denne plantegningen: “Vi tror på den samme organisasjon som fantes i den opprinnelige Kirke, nemlig apostler, profeter, hyrder, lærere, evangelister osv.” (6. trosartikkel; uthevelse tilføyd). Med andre ord, tror vi at dagens Jesu Kristi Kirke skulle ha den samme organisasjon som fantes i Kristi opprinnelige kirke, bare endret ved åpenbaring. Derfor finnes hvert av disse embedene i vår kirke i dag.
Hvordan ble Kristi apostler og andre embedsmenn valgt? Dro Frelseren til de beste teologiske fakulteter på den tiden og valgte de beste studentene? Nei. I stedet forteller plantegningen oss at han valgte Peter, en fisker, og Matteus, en toller, og senere Paulus, en teltmaker. Alle ble valgt blant vanlige mennesker – i bunn og grunn et legpresteskap. I dag har Kirken et quorum av tolv apostler som likeledes er valgt blant Kirkens vanlige mennesker. Én kan være lærer, en annen ingeniør, en annen advokat, og så videre.
Søkte Kristi apostler og andre embedsmenn sine stillinger? Nei. Plantegningen forteller oss hvordan Kristus valgte sine embedsmenn. “Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og [ordinert] dere” (Johannes 15:16; uthevelse tilføyd). Hva ga Kristus sine apostler da han ordinerte dem? Matteus og Lukas skrev svaret: “[Han] ga dem makt” (Matteus 10:1; se også Lukas 9:1) – prestedømsmyndighet til å handle i hans navn og gjøre hans arbeid. Derfor forteller plantegningen oss at Menneskesønnen “overlot styret til tjenerne sine” (Markus 13:34). Hvorfor? Så de kunne handle i hans navn med hans godkjennelse. Enhver som har Guds prestedømme i denne kirken i dag, kan spore sin prestedømsmyndighet tilbake til Jesus Kristus, kilden til all myndighet og kraft, slik at han, på samme måte, har rett til Kristi støtte – hans godkjenningsstempel – slik plantegningen krever.
Hva var navnet på kirken som ble organisert av Kristus? Hvis vi blir døpt i Kristi navn, hvis vi ber i Kristi navn, hvis vi blir frelst i Kristi navn, og hvis han er Kirkens grunnlegger og hovedhjørnesten, hva burde man kunne forvente at hans kirke skulle hete? Jesu Kristi Kirke. Da Frelseren talte til folket i Mormons bok, ga han den underliggende begrunnelsen for at Kirken måtte bære hans navn: “Og hvordan kan det være min kirke hvis den ikke kalles ved mitt navn? For hvis en kirke kalles ved Mose navn, da er den Mose kirke, eller hvis den kalles ved et menneskes navn, da er den et menneskes kirke. Men hvis den kalles ved mitt navn, da er den min kirke hvis den er bygget på mitt evangelium” (3 Nephi 27:8; uthevelse tilføyd).
Det var av denne grunn at Paulus refset noen av Kirkens tidlige medlemmer – fordi de oppkalte seg etter bestemte disipler, snarere enn etter Kristi navn. Følgelig skrev Paulus:
“Jeg sikter til dette at hver av dere sier: Jeg holder meg til Paulus, jeg til Apollos, jeg til Kefas, jeg til Kristus.
Er Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller var det til Paulus’ navn dere ble døpt?” (1 Korinterbrev 1:12–13).
Med andre ord, kan vi ikke påta oss noe annet navn enn Jesus Kristus.
Følgelig lærer plantegningen oss at Kristi kirke skulle bære hans navn. Det har alltid virket mirakuløst for meg at reformasjonen hadde pågått i over 300 år før Joseph Smiths tid, og ingen tenkte på å oppkalle hans kirke etter Jesus Kristus. Siden Joseph Smith har naturligvis andre fulgt etter, men på en eller annen forunderlig måte bevarte Herren bruken av sitt navn til Joseph Smiths tid og gjenopprettelsen av Kristi kirke.
La oss nå se på den andre siden av tegningen. Hva var “læresetningene” i Kristi kirke? La oss se på noen av dem:
Er Gud bare en ånd, eller har han også et legeme av kjøtt og ben? Hva lærer tegningen oss?
Etter Kristi oppstandelse viste han seg for sine disipler, som feilaktig trodde at han var en ånd (se Lukas 24:37). For å korrigere denne misoppfatningen, sa han: “Se mine hender og mine føtter, at det er meg selv! Rør ved meg og se! For en ånd har ikke kjøtt og ben, slik dere ser at jeg har” (Lukas 24:39; uthevelse tilføyd).
For å eliminere enhver tvil om at hans oppstandne legeme var fysisk, spurte han sine disipler: “Har dere noe å spise her?” (Lukas 24:41). Så leser vi i Skriftene:
“De gav ham da et stykke stekt fisk og noe av en honningkake.
Og han tok det og spiste det mens de så på” (Lukas 24:42–43).
Med dette herliggjorte, oppstandne legeme av kjøtt og ben steg Kristus opp til himmelen (se Apostlenes gjerninger 1:9),3 der han sitter ved Gud Faderens høyre hånd og er, slik Skriftene erklærer, “avbildet av hans vesen” (Hebreerne 1:3). Det var nettopp denne sannheten Joseph Smith underviste som en del av gjenopprettelsen av Kristi kirke: “Faderen har et legeme av kjøtt og ben like følbart som menneskets – Sønnen likeså” (L&p 130:22).
Er Gud og Jesus samme person, som så mye av den kristne verden underviser, eller to adskilte personer? Hva lærer plantegningen oss?
Antallet henvisninger i Bibelen til Faderens og Sønnens adskilte identitet og adskilte roller er svimlende. I Getsemane, da han var klar over den uutholdelige smerten som han ennå måtte gjennomgå, erklærte Frelseren: “La ikke min vilje skje, bare din” (Lukas 22:42). Dette er den største handling av underkastelse verden noen gang har kjent. Men hvilken underkastelse ville det ha vært om det ikke var en annen han kunne underkaste seg – om han og Faderen var en og samme person? Hvorfor ber Frelseren til Faderen eller roper ut: “Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” (Markus 15:34). Hvordan kunne han bli forlatt hvis det ikke var en adskilt person som kunne forlate ham? Hvordan kunne Stefanus se Jesus stå ved Guds høyre hånd hvis de ikke er to personer (se Apostlenes gjerninger 7:55–56)?
Da Joseph Smith kom ut fra skogholtet, hadde han fått vite sannheten. Han hadde sett Gud Faderen og hans Sønn, Jesus Kristus, stående ved siden av hverandre, han hadde hørt Faderen henvise til den andre som sin “elskede Sønn” (Joseph Smith – Historie 1:17). På denne strålende dag knuste himmelen fortidens menneskeskapte myter om Guds natur og åpenbarte og bekreftet den enkle sannhet som opprinnelig ble undervist i plantegningen: at Gud Faderen og hans Sønn, Jesus Kristus, er ett i mål og vilje, men har hver sin identitet.
Hva sier plantegningen om dem som aldri fikk en rimelig sjanse til å høre Jesu Kristi evangelium mens de levde på jorden? Er de fordømt? Er vi uten åpenbart kunnskap om deres åndelige tilstand?
Dette er et monumentalt spørsmål som angår milliarder av mennesker. Gud har naturligvis uttalt seg om dette. Det har han virkelig. Plantegningen inneholder svaret.
Peter skrev: “For derfor ble evangeliet forkynt også for de døde, for at de vel skulle dømmes som mennesker i kjødet, men leve som Gud i ånden” (1 Peter 4:6). Denne læren gikk tapt i frafallet etter at Kristi apostler døde, men den ble gjengitt gjennom profeten Joseph Smith.
Er det tre himler eller én himmel? I mange år har den kristne verden undervist at det er én himmel og ett helvete, men hva lærer den opprinnelige plantegningen oss?
Paulus sa: “Én glans har solen, en annen månen, og en annen stjernene” (1 Korinterbrev 15:41). Paulus bekreftet senere sannheten om denne himmelen med tre nivåer da han fortalte at han hadde hatt et syn om en mann som “ble rykket like inn i den tredje himmel” (2 Korinterbrev 12:2). Kunne det finnes en tredje himmel om det ikke fantes en annen eller første himmel? Igjen er denne læren som ble gjengitt gjennom profeten Joseph Smith, i nøyaktig samsvar med den opprinnelige plantegningen.
Fortsetter ekteskapet i all evighet, eller ender det med døden? Hva lærer plantegningen oss?
Ifølge den myndighet som ble gitt til apostlene så det de bandt på jorden, skulle være bundet i himmelen (se Matteus 18:18), erklærte Paulus: “I Herren er verken kvinnen noe uten mannen eller mannen noe uten kvinnen” (1 Korinterbrev 11:11), noe som betyr at idealet er at mannen og kvinnen blir forenet for evig i Guds nærhet. Peter bekreftet denne sannheten. Med henvisning til ektemenn og hustruer, uttalte han at de skal være “medarvinger til livets nåde” 1 Peter 3:7) – ikke hver for seg, men ved sammen å vandre på veien som arvinger til det evige liv. Dette er læren i plantegningen, og dette er læren som undervises i Kristi kirke i dag.
Den tredje siden av plantegningen lyder: “Ordinanser i Kristi kirke.” Plantegningen er svært detaljert i så henseende. For eksempel, velsigner vi eller døper vi spedbarn og små barn? Hva lærer tegningen oss?
Frelseren ga oss et tydelig eksempel. Om små barn leser vi i Skriftene: “Og han [Jesus] tok dem på fanget og la hendene på dem og velsignet dem” (Markus 10:16; uthevelse tilføyd). Matteus bekreftet at, når det gjelder små barn, la Frelseren “sine hender på dem” (Matteus 19:15). Plantegningen lærer oss at spedbarn og små barn blir velsignet, ikke døpt. Faktisk finnes det ikke en eneste beretning om barnedåp noe sted i hele Det nye testamente. Hvorfor? Fordi det ikke var en ordinans i Kristi kirke. En som leter etter Kristi kirke i dag, skulle se etter en kirke som velsigner spedbarn, ikke døper dem.
Er dåpen nødvendig for å bli frelst? Hva lærer tegningen oss?
Da Kristus hadde satt eksemplet ved å bli døpt, erklærte han utvetydig: “Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike” (Johannes 3:5; uthevelse tilføyd). Peter sa også: “Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave” (Apostlenes gjerninger 2:38; uthevelse tilføyd). Det som undervises i plantegningen, er nøyaktig det som undervises i Kristi kirke i dag.
Skal dåpen utføres ved stenkning, overøsning eller nedsenkning? Plantegningen gir minst fire bevis på at dåpen skal utføres ved nedsenkning:
For det første kom Frelseren, vårt store forbilde, “straks opp av vannet” (Matteus 3:16), noe som indikerer at han først må ha gått ned i vannet.
For det annet døpte Johannes “i Ainon nær Salim, for det var mye vann der” (Johannes 3:23; uthevelse tilføyd). Hvorfor skulle han reise til et sted med “mye vann” hvis stenkning eller overøsning var aksepterte dåpsmetoder?
For det tredje forteller Paulus oss at dåpen er et symbol på Jesu Kristi død, begravelse og oppstandelse (se Romerne 6:3–5). Når den nye konvertitten står i dåpens vann, symboliserer han at det gamle mennesket er i ferd med å dø. Når han blir nedsenket i vannet, blir hans synder “begravet” og tilgitt ved vannets symbolske rensende kraft. Så, når han kommer opp av vannet, står han som et symbol på det nye eller oppstandne menneske i Jesus Kristus. All denne symbolikken som ligger bak dåpen, er i samsvar med dåp ved nedsenkning, men den er fraværende – helt fraværende – ved stenkning og overøsning.
For det fjerde betyr det greske ordet som dåp er oversatt fra, å dyppe eller kaste i vannet.
Will Durrant, en kjent historiker, visste hva plantegningen lærte oss, og sa derfor: “Innen det niende århundre hadde den tidlige kristne dåpsmetode med fullstendig nedsenkning blitt gradvis erstattet av… stenkning som mindre helsefarlig i nordlige strøk.”4
Det skulle ikke være noen overraskelse at Joseph Smith mottok en åpenbaring om hvordan dåpen skal utføres, som er helt i tråd med Kristi plantegning (se L&p 20:73–74).
Var dåp for de døde en ordinans i Kristi opprinnelige kirke? Det var det.
Kirkens medlemmer i Korint deltok i en ordinans kjent som dåp for de døde. Disse menneskene tvilte imidlertid på oppstandelsens realitet. Da de ante inkonsekvensen i det de gjorde, sammenlignet med det de trodde på, brukte Paulus deres deltagelse i den korrekte ordinansen dåp for de døde til å bevise den riktige læren om oppstandelsen: “De som lar seg døpe for de døde – hvorfor gjør de det? Dersom døde i det hele tatt ikke reises opp, hvorfor lar de seg da døpe for dem?” (1 Korinterbrev 15:29).
Når noen krysser den doktrinære broen og erkjenner at dåpen er nødvendig for frelse (som den er), vil han logisk bli ledet til å tro på dåp for de døde – det er ikke til å komme utenom. Hvordan besvarer man ellers det vanskelige spørsmålet “Hva med dem som døde uten anledning til å bli døpt?” De som står overfor dette spørsmålet, har fire mulige alternativer å velge mellom:
1) Menn og kvinner som ikke har blitt døpt, vil bli fordømt og komme til helvete. Et slikt svar er imidlertid ikke forenlig med Skriftenes sannheter at “Gud ikke gjør forskjell på folk” (Apostlenes gjerninger 10:34) og at Gud ønsker at “alle mennesker skal bli frelst” (1 Timoteus 2:4).
2) Kanskje Gud egentlig ikke mente det han sa – kanskje dåpen egentlig ikke er avgjørende for frelse. Men dette er urealistisk fordi Gud alltid mener det han sier: “Det jeg, Herren, har talt, har jeg talt, og jeg unnskylder meg ikke” (L&p 1:38; se også Mosiah 2:24).
3) Noen tror at en ny tilstand som kalles “dåp ved ønske”, kan erstatte dåp med vann. Med andre ord, hvis noen ønsker å følge Jesus, men ikke har mulighet til å bli døpt i jordelivet, da blir hans verdige ønske en akseptabel erstatning for dåp i vann. Problemet med dette alternativet er at det ikke har noen støtte i Skriftene. Skriftene sier ikke: “Uten at en blir født av ønske,” men: “Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike” (Johannes 3:5; uthevelse tilføyd).
Det fjerde alternativet er at Gud virkelig mente det han sa da han bød alle mennesker å bli døpt, og på grunn av dette har han barmhjertig gjort det mulig for alle mennesker å bli døpt, selv om de ikke fikk muligheten i jordelivet. Det er dåp for de døde. Dette er alternativet som er forenlig med plantegningen.
Hva sier plantegningen om hvordan gaven – ikke den midlertidige tilstedeværelsen, men den permanente Hellige ånds gave – gis etter at noen er døpt? Faller den automatisk på den døpte? Kommer den som et vindpust, eller finnes det en guddommelig ordinans, en guddommelig fremgangsmåte som må følges for å motta denne gaven? Plantegningen gir svaret.
Da Filip hadde døpt noen nye konvertitter i Samaria, kom Peter og Johannes. Skriftene forteller så hvordan denne ordinansen skal utføres: “Nå la [Peter og Johannes] hendene på dem, og de fikk Den Hellige Ånd” (Apostlenes gjerninger 8:17; uthevelse tilføyd).
Denne samme fremgangsmåten ble fulgt etter at Paulus døpte nyomvendte i Efesus:
“Da de hørte dette, lot de seg døpe til Herren Jesu navn.
Og da Paulus la hendene på dem, kom Den Hellige Ånd over dem” (Apostlenes gjerninger 19:5–6; uthevelse tilføyd).
Nok en gang er plantegningen og Kristi gjenopprettede kirke i fullkommen harmoni.
Neste side av plantegningen kan godt lyde: “Frukter av Kristi kirke.” Frelseren ga denne prøven på sannhet: “Derfor skal dere kjenne dem på deres frukter” (Matteus 7:20). Hva var fruktene av Kristi kirke som gjenspeiles i plantegningen?
1) Disse tidlige hellige anstrengte seg for å være en sunt folk. Paulus forkynte at vårt fysiske legeme er et “tempel” som huser vår ånd, og derfor skal behandles som hellig: “Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds ånd bor i dere?” (1 Korinterbrev 3:16; se også 1 Korinterbrev 6:19). På grunn av dette hadde medlemmene av Kristi kirke helselover som de adlød, for eksempel visse restriksjoner på drikking av vin som finnes i Efeserne 5 og 1 Timoteus 3. I samsvar med denne guddommelig lov om å behandle vårt legeme som et tempel, mottok Joseph Smith en helselov fra Herren for medlemmer av Kristi gjenopprettede kirke, kjent som Visdomsordet. Som følge av å etterleve denne helseloven, har gjentatte studier bekreftet at medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er blant de sunneste menneskene i verden. Dette er én av fruktene av å etterleve Kristi helselov.
En annen frukt av Kristi kirke var dens mirakler og Åndens gaver. De er nedtegnet på side etter side i Det nye testamente. De var et bevis på at Guds kraft fantes i Kristi kirke (se Hebreerne 2:4). Etter frafallet avtok imidlertid miraklene. Historikere erkjente det uten videre, og reformatorer innrømmet det. Paul Johnson, en kjent historiker, sa: “Det har blitt bekreftet minst siden keisertiden [Konstantins tid] at ‘miraklenes tid’ var forbi, i den forstand at kristne ledere ikke lenger kunne spre evangeliet slik apostlene gjorde, hjulpet av overnaturlige krefter.”5
Hvorfor kom tiden da mirakler og Åndens gaver ikke lenger forekom? Fordi treet som bar frukten, nemlig Kristi kirke, ikke lenger fantes på jorden, avtok folkets tro. John Wesley bemerket dette fraværet av Åndens gaver i kirken på hans tid: “Det ser ikke ut til at disse ekstraordinære gavene fra Den hellige ånd var vanlige i kirken i mer enn to eller tre århundrer.”6
La det være nok å si at jeg kan vitne om, i likhet med mange av dere, at dette er en tid med mirakler og Åndens gaver i Kristi gjenopprettede kirke, akkurat som i hans opprinnelige kirke.
Det finnes en tredje frukt – plantegningen til Kristi kirke inneholder mange beretninger om engler og syner. Noen ser i dag med skepsis på en kirke som tror på engler og syner, men glemmer dermed at engler og syner var en avgjørende del av Kristi opprinnelige kirke: engelen som bekjentgjorde Kristi fødsel for Maria; englene som kom til Peter, Jakob og Johannes på forklarelsens berg; engelen som befridde Peter og Johannes fra fengsel; engelen som talte til Kornelius; engelen som varslet Paulus om det forestående forliset; engelen som kom til Johannes åpenbareren; Stefanus syn om Faderen og Sønnen; Johannes syn om de siste dager; og mange flere. Spørsmålet skulle ikke være: “Hvordan kan Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige være den sanne kirke med sine påståtte engler og syner?” I stedet skulle spørsmålet være: “Hvordan kan noen kirke i dag hevde å være Kristi sanne kirke med mindre den har engler og syner – akkurat som tilfellet var i Kristi opprinnelige kirke, akkurat som det er åpenbart i hans plantegning?”
Det er mange andre frukter som samsvarer med Kristi opprinnelige kirke:
Det var en misjonerende kirke – apostlene ble befalt: “Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler” (Matteus 28:19). I dag har vi over 80 000 misjonærer som oppfyller denne befalingen og bærer frukten av å gjøre det.
Det var en moralsk kirke – plantegningen lærer oss at de tidlige hellige i Kristi kirke ble befalt å kle seg sømmelig og avstå fra førekteskapelige forhold. Hvor mange kirkesamfunn er det som ikke bare underviser om moralnormene, men også etterlever dem?
Kristi opprinnelige kirke var en familiesentrert kirke. Ektemenn ble befalt å elske og være trofaste mot sin hustru (se Efeserne 5:23–25), barn ble befalt å adlyde sine foreldre (se Efeserne 6:1), og biskoper ble befalt å styre sitt hus godt (se 1 Timoteus 3:4–5). I dag er vår kirke, i likhet med Kristi opprinnelige kirke, anerkjent som en familiesentrert kirke. Fruktene av Kristi kirke er omhyggelig nedtegnet i Bibelen og samsvarer med Kristi gjenopprettede kirke i dag.
Kristus opprettet sin kirke på jorden, men den siste siden av plantegningen avslører at den hadde en forbindelse til himmelen – nemlig guddommelig åpenbaring. Uten denne forbindelsen ville ikke Kirken vært noe mer enn en menneske-drevet organisasjon styrt etter beste evne ved fornuftig resonnement. Profeten Amos erklærte: “For Herren Herren gjør ikke noe uten at han har åpenbaret sine skjulte råd for sine tjenere profetene” (Amos 3:7). Paulus bekreftet at åpenbaring var en integrert del av Kirken, og var ment å være kontinuerlig, for han erklærte: “Jeg kommer nå til syner og åpenbaringer fra Herren” (2 Korinterbrev 12:1; se også Apostlenes gjerninger 1:2).
I overensstemmelse med denne grunnleggende læren, er Kristi kirke i dag forbundet med himmelen ved fortsatt åpenbaring. Kirkens erklæring av tro i denne forbindelse, kjent som den niende trosartikkel, lyder som følger: “Vi tror på alt som Gud har åpenbart, alt som han nå åpenbarer, og vi tror at han fortsatt vil åpenbare mange store og viktige ting angående Guds rike.”
Hvis man skulle sammenligne plantegningen til Kristi opprinnelige Kirke med ethvert kirkesamfunn i verden i dag, ville man oppdage at den punkt for punkt, organisasjon for organisasjon, læresetning for læresetning, ordinans for ordinans, frukt for frukt og åpenbaring for åpenbaring, bare vil passe med ett – Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
Hvis noen avviser denne Kirken etter å ha studert plantegningen, vil det sannsynligvis spolere ethvert annet kirkesamfunn for ham, fordi han vet for mye. Han vil være som Peter, som ble spurt av Frelseren: “Vil også dere gå bort?” (Johannes 6:67). Peter ga ham et svar som skulle innprentes i ethvert hjerte og vernes i ethvert hjem: “Hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord” (Johannes 6:68).
Hvis noen vender seg bort fra Kirken, hvor skal han gå for å lære de gjengitte sannheter om Guds natur som ble åpenbart i Den hellige lund, evangeliets forkynnelse for de døde, de tre herlighetsgradene og evige familier? Hvor skal han gå for å få de ordinanser som kan frelse og opphøye ham? Hvor skal han gå for å få sin hustru og sine barn beseglet til seg for evigheten? Hvor skal han gå når han ønsker en prestedømsvelsignelse til trøst eller helbredelse for et familiemedlem? Hvor skal han gå for å finne en Guds profet? Han vil lete forgjeves etter disse læresetningene, disse ordinansene, denne myndigheten og disse profetene, ettersom de er unike for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
Man kan ikke få læresetningene og ordinansene som ble gjengitt gjennom profeten Joseph Smith, uten å akseptere Joseph Smith og den underliggende historien som er grunnlaget for dem. De er uadskillelige. De går hånd i hånd. Man kan ikke kalle frukten god, og deretter kalle treet dårlig. Frelseren forkynte denne sannheten for lenge siden: “Et godt tre kan ikke bære dårlig frukt, heller ikke kan et dårlig tre bære god frukt” (Matteus 7:18). Følgelig, hvis den doktrinære frukten vi har drøftet i kveld, er god, da er treet den kom fra – Joseph Smith og den tilhørende underliggende historien om disse åpenbarte sannhetene – like godt. Man kan ikke ha det ene uten det andre.
I generalkonferansetaler for noen år siden talte B. H. Roberts om hva Joseph Smith hadde oppnådd, og deretter sa han følgende til Josephs kritikere: “Gjør det samme! Gjør det samme, sier jeg, eller legg hånden over leppene og forbli taus når hans navn blir uttalt.”7
De historiske eller sosiale betenkeligheter noen måtte ha, de påståtte vitenskapelige konfliktene – disse er underordnet. Det sentrale er læresetningene, ordinansene, prestedømmets kraft og andre frukter i vår kirke, som i noen grad har blitt drøftet i kveld. Noen kan imidlertid svare: “Jeg tror alt dette, men hvordan svarer jeg kritikerne og deres spørsmål?”
En advokat vet at når en aktor har presentert sitt hovedvitne, har saken mot tiltalte blitt stilt i sitt verst tenkelige lys. En som er snar til å felle dom på dette stadiet, kan finne tiltalte skyldig, men så finner et interessant fenomen sted i rettssalen. Forsvarerne starter kryssforhør av det samme vitnet, og følgende skjer ofte: Vitnets definitive svar begynner å visne under presset av kryssforhøret. Vitnet, som virket så uangripelig, har nå noen uoverensstemmelser, kanskje til og med gapende hull i sin erindring av hendelsene. Vitnets tilsynelatende bunnsolide historie begynner å sprekke og smuldre bort for hvert nytt spørsmål som stilles ham. Vitnet var i stand til å håndtere aktors enkle spørsmål, men da de tøffe spørsmålene fra motstanderne kom, klarte han ikke å motstå deres intensitet eller dyptgående natur. Når kryssforhøret er over, er vitnet i stor grad diskreditert. Iakttageren som tidligere var rede til å “henge” tiltalte, ser nå med et annet perspektiv mannens fullstendige uskyld.
Likeledes retter noen kritikere ensidige spørsmål mot Kirken som er ment å stille Kirken i sitt verst tenkelige lys. Men spørsmålene går begge veier.8 Aktors hovedvitner er ikke immune mot kryssforhør, og det er heller ikke Kirkens argeste kritikere. Jeg har aldri funnet en eneste kritiker som kunne gi meg tilfredsstillende svar under “kryssforhør” på følgende spørsmål:
For det første: Hvordan kunne Joseph Smith gjengi læresetninger og ordinanser fra Bibelen, som for eksempel læren om foruttilværelsen, Guds sanne natur, at evangeliet blir forkynt for de døde, dåp for de døde og mange andre som vi har drøftet i kveld, når slike læresetninger og ordinanser ikke ble undervist av andre kirkesamfunn på hans tid? Hvorfor var Joseph Smith den eneste som oppdaget dem og gjenga dem? Selv om han skulle regnes som et teologisk geni, var det ingen andre slike genier i de 1800 årene etter Frelserens virke som kunne ha gjort det samme?
For det annet: Hvis denne kirken ikke er Kristi kirke, hvorfor har da denne kirken de samme fruktene som Kristi opprinnelige kirke, nemlig mirakler og Åndens gaver, nåværende åpenbaring fra apostler og profeter, engler og syner, et sunt folk, et moralsk folk, et misjonerende folk og et folk som er intenst familiesentrert? Ga ikke Frelseren prøven på sannhet? – “Derfor skal dere kjenne dem på deres frukter” (Matteus 7:20).
Riktignok kan mange flere spørsmål stilles i kryssforhør. Det er imidlertid visse spørsmål som overgår alle andre – de utgjør sakens kjerne. La det være nok å si at noen spørsmål rett og slett er viktigere enn andre for å finne sannheten. Hvis du vet at Joseph Smith gjenga de bibelske læresetninger og ordinanser som vi har drøftet i kveld, hvis du vet at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har de samme fruktene som Kristi opprinnelige kirke, eller hvis du vet at Mormons bok er av guddommelig opprinnelse, da vet du at Joseph Smith er en profet. Og hvis Joseph Smith er en profet, da er dette den eneste sanne og levende kirke på hele jordens overflate. På dette stadiet blekner alle andre spørsmål i forhold. Det er som Høyesteretts kjennelse i en sak. Alle motstridende beslutninger i lavere domstoler blir uvesentlige. Likeledes blir alle kritikernes spørsmål, uansett hvor inngående, forvirrende eller underholdende de måtte være, uvesentlige for å fastslå sannheten. Hvorfor? Fordi du allerede har besvart de viktigste spørsmålene – de avgjørende spørsmålene, de overordnede spørsmålene – som er grunnpilarene for å kjenne sannheten.
La det være nok å si at jeg kan leve med noen menneskelige feil, også blant Guds profeter – det er å forvente av jordiske mennesker. Jeg kan leve med noen angivelige vitenskapelige funn som er i strid med Mormons bok – de vil bli korrigert med tiden. Og jeg kan leve med noen tilsynelatende historiske avvik – de er uvesentlige i det store bildet av sannheten. Men jeg kan ikke leve uten de læremessige sannheter og ordinanser som ble gjengitt av Joseph Smith. Jeg kan ikke leve uten Guds prestedømme til å velsigne min familie, og jeg kan ikke leve uten å vite at min hustru og mine barn er beseglet til meg for evigheten. Det er valget vi står overfor – noen få ubesvarte spørsmål på den ene siden, mot en rekke læremessige sannheter og Guds kraft på den andre. Og for meg, og jeg håper for dere, er valget enkelt og rasjonelt.
Jeg bærer vitnesbyrd om at den kirken dere én dag vil presidere over, bærer Kristi navn fordi den har hans godkjente organisasjon, hans læresetninger, hans ordinanser, hans myndighet, hans frukt og hans stadige åpenbaring, som alle er nevnt i hans guddommelige plantegning. Måtte vi ha åndelige øyne til å kunne se sammenhengen mellom plantegningen og Kristi gjenopprettede kirke i dag, for det er et av Guds overbevisende vitner til oss. Dette bærer jeg vitnesbyrd om, i Jesu Kristi navn. Amen.
© 2014 by Intellectual Reserve, Inc. Med enerett. Engelsk original godkjent: 9/13. Godkjent for oversettelse: 9/13. Oversettelse av What Is the Blueprint of Christ’s Church? Norwegian. PD50051805 170