45:59

Redd ditt liv

Eldste D. Todd Christofferson

i De tolv apostlers quorum

Kirkens skoleverks andakt for unge voksne • 14. september 2014 • Brigham Young University

Da Jesus og apostlene var sammen i Cæsarea Filippi, stilte han dem dette spørsmålet: “Hvem sier dere at jeg er?”¹ Peter svarte med ærbødig veltalenhet og styrke: “Du er Messias, den levende Guds Sønn.”² Det føles godt å lese disse ordene. Det føles godt å si dem. Kort tid etter dette hellige øyeblikket talte imidlertid Jesus til apostlene om sin forestående død og oppstandelse, og Peter motsa ham. For dette fikk Peter en sviende irettesettelse fordi han ikke var på bølgelengde med eller ikke hadde “sans” for det som hører Gud til, “men bare det som hører menneskene til”.³ Jesus viste “deretter større kjærlighet mot den som [han hadde] irettesatt”⁴ og underviste vennlig Peter og hans brødre om å ta opp sitt kors og miste sitt liv som måten å finne et rikt og evig liv på, og han var selv det fullkomne eksempel. La oss se på skildringen av denne hendelsen i en av bibelvideoene som Kirken har produsert:

Jesus: Menneskesønnen skulle lide meget og bli forkastet av de eldste, av yppersteprestene og de skriftlærde, at han skulle bli slått i hjel, og at han skulle oppstå etter tre dager.

Peter: Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje deg!

Jesus: Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til. Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel? For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet med sine engler, og da skal han gi enhver igjen etter hans gjerning.⁵

Jeg vil tale til dere om Herrens tilsynelatende paradoksale erklæring om at “Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.”⁶ Det gir oss en kraftfull og vidtrekkende lære som vi trenger å forstå og anvende.

En tankefull professor ga følgende innsikt: “Som himmelen er høyere enn jorden, er Guds gjerning i deres liv større enn den historien dere ønsker at livet skal fortelle. Hans liv er større enn deres planer, mål eller frykt. For å redde livet må dere legge fra dere deres historier og, minutt for minutt, dag for dag, gi livet tilbake til ham.”⁷

Jo mer jeg tenker på det, desto mer overrasket blir jeg over hvor konsekvent Jesus ga sitt liv til Faderen, hvor fullkomment han mistet livet i Faderens vilje – i livet og i døden. Dette er det stikk motsatte av Satans holdning og tilnærming, som har vært i omfattende bruk i dagens selvsentrerte verden. I de førjordiske råd, da han meldte seg frivillig til å fylle rollen som Frelser i Faderens guddommelige plan, sa Jesus: “Fader, din vilje skje, og herligheten være din evindelig.”⁸ Lucifer, på den annen side, erklærte: “Se, her er jeg, send meg, jeg vil være din sønn, og jeg vil forløse hele menneskeheten så ikke en eneste sjel går tapt, og jeg vil visselig gjøre det, gi meg derfor din ære.”⁹

Kristi befaling om å følge ham er en befaling om igjen å avvise Satans modell og å miste vårt liv til fordel for det virkelige liv, det autentiske liv, det liv som fører til det celestiale rike, som Gud ser for seg for hver av oss. Dette livet vil velsigne alle vi kommer i kontakt med, og vil gjøre oss til hellige. Med vår nåværende, nedsatte synsevne, er det et liv som er utenfor vår fatteevne. Ja, “det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham.”¹⁰

Jeg skulle ønske vi hadde mer av samtalen mellom Jesus og disiplene hans. Det ville ha vært nyttig å ha ytterligere lys om hva det vil si, i praksis, å miste sitt liv for hans skyld, og derved finne det. Men da jeg grunnet på det, innså jeg at Frelserens kommentarer før og etter hans erklæring gir verdifull veiledning. La oss overveie tre av disse kontekstuelle kommentarene.

Han må fornekte seg selv og ta sitt kors opp daglig

Den første er ordene Herren uttalte like før han sa: “Den som vil berge sitt liv, skal miste det.”¹¹ Slik det er nedtegnet i hvert av de synoptiske evangeliene, sa Jesus: “Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg.”¹² Lukas tilføyer ordene hver dag – “da må han... hver dag ta sitt kors opp og følge meg.”¹³ I Matteus utvider Joseph Smiths oversettelse denne uttalelsen med Herrens definisjon av hva det vil si å ta sitt kors opp: “Og nå, for et menneske å ta sitt kors opp er å fornekte seg all ugudelighet og enhver jordisk lyst og holde mine bud.”¹⁴

Dette er i samsvar med Jakobs erklæring: “En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres nød, og å holde seg uplettet av verden.”¹⁵ Det er en hverdag hvor man unngår alt som er urent, samtidig som man bevisst holder de to store bud – kjærlighet til Gud og medmennesker – som alle andre bud hviler på.¹⁶ Dermed består ett element av å miste livet til fordel for det bedre liv som Herren ser for seg for oss, i at vi tar hans kors opp hver dag.

Hver den som bekjenner meg, ham vil jeg kjennes ved for Faderen

En annen ledsagende uttalelse tyder på at det å finne vårt liv ved å miste det for hans og evangeliets skyld, innebærer villighet til å gjøre vårt disippelskap åpenlyst og offentlig: “For den som skammer seg over meg og mine ord i denne utro og syndige slekt, ham skal også Menneskesønnen skamme seg ved når han kommer i sin Fars herlighet med de hellige engler.”¹⁷

Et annet sted i Matteus finner vi en ledsagende uttalelse:

“Derfor, hver den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen.

En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres nød, og å holde seg uplettet av verden.”¹⁸

En åpenbar og ganske tankevekkende betydning av å miste livet ved å bekjenne Kristus er å miste det bokstavelig talt, fysisk, mens man opprettholder og forsvarer sin tro på ham. Vi er blitt vant til å tenke på dette ekstreme kravet som gjeldende i historien når vi leser om fortidens martyrer, heriblant de fleste av de gamle apostlene. Nå ser vi imidlertid at det som var historisk, beveger seg inn i nåtiden. Reportasjer fra Irak og Syria forteller om hundrevis av kristne og andre minoriteter som har blitt drevet på flukt fra sitt hjem eller drept av islamske ekstremister de siste månedene. Terroristene krever at disse kristne konverterer til deres versjon av islam eller forlater sine landsbyer, eller så må de dø. De kristne vil ikke fornekte Ham, så mange har flyktet og noen har blitt drept.¹⁹ Slike sjeler vil ganske sikkert være blant dem som Frelseren ikke vil skamme seg over å vedkjenne seg for sin Fader på en fremtidig dag. Vi vet ikke hva fremtiden kan bringe, men hvis noen av oss skulle bli stilt overfor traumet av bokstavelig talt å miste livet for Mesterens sak, regner jeg med at vi vil vise tilsvarende mot og lojalitet.

Den mer vanlige (og noen ganger vanskeligere) anvendelsen av Frelserens læresetning, har imidlertid å gjøre med hvordan vi lever dag for dag. Den gjelder ordene vi bruker, eksemplet vi setter. Vårt liv skulle være en bekjennelse av Kristus, og sammen med våre ord vitne om vår tro på og hengivenhet til ham. Og dette vitnesbyrdet må forsvares tappert i møte med latterliggjøring, diskriminering eller ærekrenkelse fra dem som er imot ham “i denne utro og syndige slekt”.²⁰

Ved en annen anledning tilføyde Herren denne bemerkelsesverdige uttalelsen om vår lojalitet til ham:

“Dere må ikke tenke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd.

Jeg er kommet for å sette skille mellom en mann og hans far, mellom en datter og hennes mor, mellom en svigerdatter og hennes svigermor,

og en manns husfolk skal bli hans fiender.

Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd.

Og den som ikke tar sitt kors og følger etter meg, er meg ikke verd.”²¹

Når han sier at han ikke kom for å bringe fred, men sverd, er førsteinntrykket at det er en motsigelse mot skriftstedene som refererer til Kristus som “Fredsfyrsten”,²² og erklæringen da han ble født: “Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag,”²³ samt andre kjente henvisninger, som for eksempel: “Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere.”²⁴ “Det er sant at Kristus kom for å bringe fred – fred mellom den troende og Gud, og fred blant mennesker. Likevel er det uunngåelige resultat av Kristi komme konflikt – mellom Kristus og antikrist, mellom lys og mørke, mellom Kristi barn og djevelens barn. Denne konflikten kan til og med oppstå mellom medlemmer av samme familie.”²⁵

Jeg er overbevist om at mange av dere i vårt verdensomspennende publikum i kveld, personlig har opplevd det Herren uttrykker i disse versene. Dere har blitt avvist og utstøtt av far og mor, brødre og søstre da dere tok imot Jesu Kristi evangelium og inngikk hans pakt. På en eller annen måte har deres overordnede kjærlighet til Kristus gjort det nødvendig å ofre relasjoner som var kjære for dere, og dere har felt mange tårer. Men med uforminsket kjærlighet står dere stødig under dette korset og viser at dere ikke skammer dere over Guds Sønn.

For ca tre år siden ga et medlem av Kirken en Mormons bok til en venn i Ohio som tilhørte Amish-folket. Vennen begynte å lese boken og kunne ikke legge den fra seg. I tre dager hadde han ingen andre ønsker enn å lese Mormons bok. Han og hans hustru ble døpt, og innen syv måneder var tre Amish-par omvendt til evangeliet og døpt som medlemmer av Kirken. Deres barn ble døpt noen måneder senere. Disse tre familiene bestemte seg for å bli i sitt nærmiljø og fortsette sin Amish-livsstil selv om de hadde forlatt Amish-troen. Men som følge av at de ble døpt, ble de utsatt for “unnvikelse” av sine sammensveisede Amish-naboer. Unnvikelse betyr at ingen i Amish-samfunnet vil snakke med dem, jobbe sammen med dem, gjøre forretninger med dem eller omgås med dem på noen måte. Dette gjelder ikke bare venner, men familiemedlemmer – brødre og søstre, foreldre og besteforeldre.

I starten følte disse Amish-hellige seg svært alene og isolert, og til og med barna deres ble utsatt for unnvikelse og utvist fra skolen på grunn av sin dåp og sitt medlemskap i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Barna deres har utholdt unnvikelse fra besteforeldre og søskenbarn og nære naboer. Til og med noen av de eldre barna i disse Amish-familiene som ikke tok imot evangeliet, vil ikke snakke med eller vedstå seg foreldrene sine. Disse familiene har kjempet for å komme seg etter de sosiale og økonomiske følgene av unnvikelse, men de klarer det.

Deres tro er fortsatt sterk. Den motgang og motstand som unnvikelse har påført dem, har fått dem til å være standhaftige og urokkelige. Et år etter at de ble døpt, ble familiene beseglet i templet og er trofast tilstede i templet på ukentlig basis. De har funnet styrke ved å motta ordinanser og inngå og overholde pakter. De er alle aktive i sin kirkegruppe og fortsetter å lete etter måter å dele evangeliets lys og kunnskap med andre slektninger og samfunnet ellers gjennom gode gjerninger og tjeneste.

Ja, prisen for å slutte seg til Jesu Kristi Kirke kan være svært høy, men formaningen om å foretrekke Kristus fremfor alle andre, til og med våre nærmeste familiemedlemmer, gjelder også dem som er født i pakten. Mange av oss ble medlem av Kirken uten motstand, kanskje som barn. Utfordringen vi kan møte, er å holde oss lojale til Frelseren og hans kirke i møte med foreldre, svigerfamilie, brødre eller søstre, eller til og med våre barn hvis oppførsel, tro eller valg gjør det umulig å støtte både ham og dem. Det er ikke spørsmål om kjærlighet. Vi kan og må elske hverandre slik Jesus elsker oss. Som han sa: “Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre.”²⁶ Herren minner oss imidlertid på at “den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd”.²⁷ Så selv om familiekjærligheten fortsetter, kan relasjoner bli brutt og, ut fra omstendighetene, kan til og med støtte eller toleranse til tider opphøre på grunn av vår høyere kjærlighet.

I virkeligheten er den beste måten å hjelpe dem vi elsker – den beste måten å elske dem på – å fortsette å sette Frelseren først. Hvis vi kommer bort fra Herren på grunn av sympati for kjære som lider eller er i vanskeligheter, da mister vi de midler som vi kunne ha hjulpet dem med. Men hvis vi holder oss godt forankret i troen på Kristus, er vi i posisjon til både å motta og å gi guddommelig hjelp. Hvis (eller skal jeg si når) det øyeblikket kommer at et kjært familiemedlem desperat ønsker å vende seg til den eneste sanne og varig kilde til hjelp, vil han eller hun vite hvem han eller hun kan stole på som veileder og ledsager. I mellomtiden, med Den hellige ånds gave til å veilede, kan vi utføre en stabil tjenestegjerning for å minske smerten av dårlige valg og forbinde sårene i den grad vi blir tillatt. Ellers tjener vi hverken dem vi er glad i eller oss selv.

For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel?

Det tredje elementet av å miste vårt liv for Herrens skyld som jeg vil nevne, fines i Herrens ord:

“Og den som mister sitt liv i denne verden for min skyld, skal finne det i den kommende verden.

Derfor, avlegg verden og frels deres sjel. For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? For hva kan vel et menneske gi til vederlag for sin sjel?”²⁸

Slik det står i Joseph Smiths oversettelse: “For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men ikke tar imot ham som Gud har ordinert, og han mister sin sjel og han selv finnes uverdig?”²⁹

Å si at det å gi avkall på verden til fordel for å motta “ham som Gud har ordinert”, er motkultur i dagens samfunn, er å si det mildt. Prioriteringer og interesser som vi oftest ser på utstilling rundt oss (og noen ganger i oss selv) er intenst egoistiske: en hunger etter å bli anerkjent, et insisterende krav om at ens rettigheter respekteres (herunder en antatt rett til aldri å bli fornærmet), et fortærende ønske om penger, ting og makt, en følelse av rett til et liv i komfort og fornøyelse, et mål om å minimere ansvar og helt unngå personlige offer til beste for en annen, for å nevne noen.

Jeg mener ikke med dette at vi ikke skulle søke å lykkes, til og med utmerke oss i verdige bestrebelser, herunder utdannelse og hederlig arbeid. Tidligere i år utga Jed Rubenfeld og Amy Chua, som er mann og hustru og professorer ved Yale Law School, en bok med tittelen Trippel Pakke: Hvordan tre lite sannsynlige trekk forklarer kulturelle gruppers vekst og fall i Amerika. Tesen er at noen grupper i Amerika gjør det bedre enn andre basert på tre kulturelle trekk, som er beskrevet i boken, som gir disse gruppene et fortrinn. Chua og Rubenfeld peker på mormoner, jøder, asiater, vestafrikanske innvandrere, indisk-amerikanere og kubansk-amerikanere som grupper i Amerika i dag som besitter disse trekkene.³⁰

Etter å ha sammenlignet disse gruppene med det amerikanske samfunnet generelt med hensyn til “inntekt, akademiske prestasjoner, bedriftsledelse, faglig oppnåelse og andre konvensjonelle mål,” sier Chua og Rubenfeld:

“Hvis det finnes én gruppe i USA i dag som lykkes bedre enn andre med konvensjonell suksess, er det mormoner…

Mens protestanter utgjør ca 51 prosent av den amerikanske befolkningen, utgjør Amerikas 5–6 millioner mormoner bare 1,7 prosent. Likevel har et fantastisk antall steget til toppen av USAs næringsliv og den politiske verden.”³¹

Givende prestasjoner er utvilsomt prisverdige, men hvis vi skal redde vårt liv, må vi alltid huske på at slike oppnåelser ikke er mål i seg selv, men et middel til et høyere mål. Med vår tro på Kristus, kan ikke suksess i forretningsverdenen, politikk, yrke eller andre former for suksess være det som definerer oss, men det som gjør det mulig for oss å tjene Gud og medmennesker – først hjemme og dernest så langt som mulig ut i verden. Personlig utvikling har verdi i den grad den bidrar til å utvikle en Kristus-lignende karakter. Ved måling av suksess, erkjenner vi den dype sannhet som ligger til grunn for alle andre – at vårt liv tilhører Gud, vår himmelske Fader og Jesus Kristus, vår Forløser. Suksess betyr å leve i harmoni med deres vilje.

I motsetning til det narsissistiske liv, ga president Spencer W. Kimball et enkelt uttrykk for den enda bedre vei:

“Vårt liv blir mer meningsfylt og bedre når vi tjener andre og forbereder oss på et liv i en bedre verden… Våre gjerninger hjelper ikke bare våre medmennesker når vi tjener dem, men det setter våre egne problemer i et nytt perspektiv. Når vi er mer opptatt av andre, får vi mindre tid til å være opptatt med oss selv! Og midt i tjenestens mirakel har vi Jesu løfte om at vi ved å miste oss selv, vil finne oss selv! [Se Matteus 10:39.]

“Ikke bare ‘finner’ vi oss selv i den betydning at vi anerkjenner guddommelig veiledning i livet, men jo mer vi tjener våre medmennesker på riktig måte, jo mer foredler vi vår sjel… Det blir i sannhet lettere å finne seg selv fordi det da blir så mye mer av oss å finne!”³²

Eksempler på å miste sitt liv i Kristus og hans evangelium

La meg avslutte med noen eksempler på hva det betyr i hverdagen å miste sitt liv i Kristus og hans evangelium, og dermed finne autentisk (og til slutt evig) liv.

President Henry B. Eyring var president for Ricks College, nå Brigham Young University-Idaho, i juni 1976, da den nettopp ferdigstilte Tetondammen, ikke langt fra Rexburg, brast. “304 milliarder liter vann brølte mot Rexburg i 65 km/t og feiet med seg alt i dets vei.”³³ Mange i lokalsamfunnet reagerte heroisk og hjalp andre selv om deres egne hjem og eiendeler var blitt ødelagt av flommen. Det var imidlertid noen få som forlot sine kjære og lot dem klare seg selv.

President Eyring, som selv var med på å lede hjelpeinnsatsen, ønsket å forstå hva som utgjorde “forskjellen mellom noens heroiske reaksjon… og andres svik… Han igangsatte en liten, men vitenskapelig signifikant studie. ‘Det var bare én ting vi kunne finne,’ fortalte han senere en klasse avgangselever på high school.

‘De som var helter, hadde alltid husket og holdt løfter i de små tingene, de daglige tingene… et løfte om å bli etter en kirkemiddag for å rydde opp, eller om å komme og arbeide med et prosjekt en lørdag for å hjelpe en nabo.

De som sviktet sine familier da det ble vanskelig, hadde ofte sviktet sine forpliktelser når det ikke var så vanskelig. De hadde et mønster for ikke å holde ord om å gjøre små ting når offeret for dem ville ha vært lite og det ville ha vært lett å gjøre det de hadde sagt de ville gjøre. Da prisen ble høy, klarte de ikke å betale den.’”³⁴

Søster Christofferson og jeg hadde en venn som vi møtte i studietiden, et medlem av menigheten vår i Durham, North Carolina. Hun og mannen hennes var et forbilledlig ungt par med små barn. Hun var velsignet med intelligens, et vakkert ytre og en lysende personlighet. Alle beundret henne og likte å være sammen med henne. Omtrent 25 år senere, da hun fortsatt var i 40-årene, ble hun imidlertid rammet av en aggressiv og uhelbredelig magekreft som også spredte seg til lever og lunger. Til tross for sjokket og smerten da livet hennes raskt nærmet seg slutten, skrev hun disse gripende ordene til familie og venner, som hun sørget over å måtte forlate: “[Guds] plan er guddommelig og går nøyaktig slik han planla. Siden jeg er valgt til å gjennomgå denne prøvelsen, vet jeg at det må være til mitt beste og min største glede. Allerede strømmer de åndelige velsignelsene til meg, og jeg føler at før enden vil jeg oppleve alt det jeg trenger for å være forberedt på å møte min Frelser. Hans kraft finnes på jorden. Det finnes ingen feil… Prøvelsene er mange og tunge for tiden. Alle synes å lide av sine egne. Gå til Herren og motta hans hjelp. Godta de tingene som er deres, og smerten vil bli tatt fra dere, og freden vil komme.”

En bestemt ung voksen søster besluttet å reise på heltidsmisjon etter allerede å ha fullført store deler av studiet og deltatt i prestisjetunge praksis- og studieprogrammer i både inn- og utland. Hun hadde utviklet en evne til å få kontakt med og forholde seg til mennesker fra nesten alle trossystemer, politiske overbevisninger og nasjonaliteter, og hun var redd for at det å være iført et misjonærskilt dagen lang kunne bli et kjennetegn som kunne hemme hennes eksepsjonelle evne til å etablere relasjoner. Bare noen få uker inn i sin misjon skrev hun hjem om en enkel, men meningsfylt opplevelse: “Søster Lee og jeg smurte salve på hendene til en gammel dame med leddgikt – en av oss på hver side – mens vi satt i stuen hennes. Hun ønsket ikke å lytte til noen talte budskap, men lot oss synge, elsket at vi sang. Takk, svarte misjonærnavneskilt, for at du lar meg ha nære opplevelser med vilt fremmede.”

Ved det han led lærte profeten Joseph Smith å miste sitt liv i tjeneste for sin Mester og Venn. Han sa en gang: “Jeg har gjort dette til min regel: Når Herren befaler, gjør det.”³⁵ Jeg tror vi alle ville være tilfreds om vi hadde bror Josephs grad av trofasthet. Likevel ble han en gang tvunget til å vansmekte i flere måneder i fengsel i Liberty, Missouri, hvor han led fysisk, men trolig mer følelsesmessig og åndelig da han var ute av stand til å hjelpe sin elskede hustru, sine barn og de hellige mens de ble mishandlet og forfulgt. Hans åpenbaringer og rettledning hadde bragt dem til Missouri for å opprette Sion, og nå ble de drevet fra sine hjem og måtte krysse delstaten om vinteren. Tross alt, i disse forholdene i fengselet, skrev han et inspirert brev til Kirken med den mest elegante og oppløftende prosa, som nå delvis utgjør kapittel 121, 122, og 123 i Lære og pakter, og slutter med disse ordene: “La oss med glede gjøre alt som står i vår makt, og måtte vi så bli stående og ha full tillit til å få se Guds frelse og hans arm bli blottet.”³⁶

Naturligvis er den beste illustrasjonen av å redde vårt liv ved å miste det, følgende: “Min Far! Kan ikke denne kalk gå meg forbi uten at jeg må drikke den, da skje din vilje!.”³⁷ Ved å gi sitt liv reddet ikke Kristus bare sitt eget – han reddet livet til oss alle. Han gjorde det mulig for oss å bytte ut det som ellers til syvende og sist ville ha vært et fåfengt jordisk liv, mot evig liv.

Vitnesbyrd

Temaet i Frelserens liv var – “Jeg gjør alltid det som er til behag for [Faderen].”³⁸ Jeg ber om at dere vil gjøre det til temaet i deres liv. Hvis dere gjør det, vil dere redde livet.

Mine kjære unge venner, vær tilfreds i all deres streben og oppnåelse, med å sette hans vilje først. Lær å ønske det han ønsker. Bekjenn og erkjenn ham i alle aspekter av livet. Skam dere ikke over Kristus eller hans evangelium, og vær villig til å legge ned verdsatte ting, verdsatte relasjoner og til og med selve livet for ham. Men mens dere lever, la deres liv være et offer. Ta hans kors opp hver dag i lydighet og tjeneste. Dette er konsekvensene og fruktene av vår tro, i Jesu Kristi navn. Amen.