Vi kom ikke så langt bare for å komme så langt
Årlig opplæringssending for S&I 2020
Tirsdag 9. juni 2020
Det er herlig å være sammen. Vi håper dere og familiene deres har det bra. Gjennom hele dette året har vi feiret 200-årsjubileet for Det første syn. Jeg er takknemlig for Joseph Smith og for hans eksempel på tro og ønske om å vite sannheten, og jeg er takknemlig for at vår himmelske Fader og hans Sønn Jesus Kristus elsket oss nok til å besvare Josephs ydmyke bønn. Vi har følt kraften i ordene når vi har hørt “Priser profeten som skuet Jehova”.1 Jeg vil ganske enkelt tilføye at vi priser Jehova for atter å kommunisere med menneskene. Jeg er så takknemlig for det Joseph opplevde i Den hellige lund.
Etter synet dro Joseph hjem, hvor han møtte sin mor og sa: “Alt er i orden … Jeg har funnet [det] ut.”2 Mønsteret Joseph fulgte i sin søken etter sannhet, er det samme mønsteret våre elever må følge. Og akkurat slik Josephs opplevelse hjalp ham å finne det ut på egenhånd, er vårt håp at alle våre elever på egenhånd vil finne ut at vår himmelske Fader kjenner og elsker dem, at Jesus er Kristus og at han står i spissen for sin Kirke i disse siste dager.
Siden oppstarten av Seminar og Institutt, har mye blitt sagt om undervisning og læring. Fra Den fastlagte kurs til dagens grunnprinsipper for undervisning og læring har den inspirerte veiledningen vi har mottatt, hjulpet oss å undervise effektivt i det gjengitte evangelium slik det finnes i Skriftene og profeters læresetninger ved Den hellige ånds kraft. Vi skulle aldri vike fra denne grunnvollen. Men vi skulle heller ikke være redde for å lære nye ting eller øke vår forståelse av hvordan vi best kan hjelpe våre elever å lære på egenhånd.
Jeg er takknemlig for fremgangen vi gjør. På noen måter føler jeg at vi har besteget et fjell sammen. Vi kunne ikke ha kommet så langt uten tidligere erfaring og åpenbaring, men vi skulle aldri bli selvtilfredse og slutte å strekke oss oppover. Jeg blir påminnet om det eldste Jeffrey R. Holland sa på forrige generalkonferanse: “Vi kom ikke så langt bare for å komme så langt” [Judith Mahlangu (flerstavskonferanse nær Johannesburg i Syd-Afrika, 10. nov. 2019), i Sydney Walker, “Elder Holland Visits Southeast Africa during ‘Remarkable Time of Growth’”, Church News, 27. nov. 2019, thechurchnews.com].3 Vi er halvveis oppe i fjellet, og Herren er beredt til å gi oss enda mer.
I denne hensikt oppfordret eldste Kim B. Clark oss til å overveie ikke bare hva og hvordan vi underviser, men også hvordan vi kan fokusere mer på eleven og på læringsprosessen og -utbyttet. Han oppfordret oss til å spørre oss selv: “Hvilke erfaringer trenger elevene mine for å øke sin styrke og evne til å lære dypt?” Ved å kombinere vår bemerkelsesverdige historie med nyere rettledning kan vi spørre: “Hva kan vi gjøre for å bli enda mer Kristus-sentrerte og elevfokuserte?”
Eldste David A. Bednar ga oss et bemerkelsesverdig eksempel på hvordan det ser ut å være elevfokusert på vår forrige aften med en generalautoritet. Det var tydelig at hensikten hans ikke var å fortelle oss noe, men at vi skulle lære noe. Han stilte spørsmål, observerte og lyttet for å være sikker på at vi forsto. Han lærte oss også om sin tilnærming til undervisning da han sa: “Istedenfor å tenke: ‘Hva skal jeg si til dem?’ skulle vi fokusere på: ‘Hva skal jeg spørre dem om?’ Og ikke bare: ‘Hva skal jeg spørre dem om’, men også ‘Hva skal jeg oppfordre dem til å gjøre?’”4
Den kjente professoren og rabbineren Jacob Neusener sa en gang: “Gode lærere underviser ikke. De hjelper elevene å lære.” Det er utvilsomt et symbiotisk forhold mellom effektiv undervisning og læring. Men jeg tror dr. Neuseners uttalelse antyder at vi bør utvide det vi anser som effektiv undervisning, og fokusere mer ikke på å fortelle, men på å hjelpe våre elever å få opplevelser som fremmer læring. For oss innebærer dette å hjelpe våre elever å oppleve Den hellige ånd ved å vitne om sannheten og om Guds kjærlighet til dem. Det betyr at vi skaper et miljø hvor de føler seg trygge på å stille spørsmål, oppdage sannheten, se doktrinære sammenhenger, høre vitnesbyrd fra sine jevnaldrende og evaluere og uttrykke sine egne tanker, følelser og inntrykk av sannhetene de lærer. Det betyr at vi skaper opplevelser som inspirerer dem til å etterleve evangeliet og vite hvordan de skal handle i tro, lære av sine feil og prøve igjen med håp i Kristus. Slik vil de på egenhånd finne det ut.
For å få en mer fullstendig forståelse av opplevelsene våre elever trenger mens de er sammen med oss, bestemte vi oss for at det beste vi kunne gjøre, var å spørre dem. Et forskningsteam snakket med tusenvis av unge mennesker på fire kontinenter. De møtte både dem som deltar i klassene, så vel som mange som for tiden ikke er innskrevet. Etterhvert som vi har arbeidet med å oppsummere en fantastisk mengde data, har vi gruppert svarene i tre kategorier.
Den første kategorien har vi kalt “Omvendelse til evangeliet”. Ungdommene og de unge voksne fortalte oss at de ønsker og trenger opplevelser som hjelper dem å føle Guds kjærlighet og styrke sitt forhold til ham. De ønsker å styrke sin tro og sitt vitnesbyrd om Jesus Kristus og hans gjengitte evangelium. Det er naturligvis nettopp det vi også ønsker for dem.
Den gode nyheten er at forskningen viser at våre klasser bidrar til at dette skjer. De som konsekvent deltar og engasjerer seg i læringsmuligheter, styrker i betydelig grad sitt vitnesbyrd og øker sin tro på Jesus Kristus. Dette er en av de mange grunnene til at vi ønsker å invitere flere unge til å delta. Etterhvert som de lærer sammen med dere, vokser deres tro og vitnesbyrd.
Takk for alt dere gjør for å hjelpe dem å forankre sin omvendelse. Vi har gjort stor fremgang når vi selv har fordypet oss i undervisningsprinsipper som hjelper våre elever å lære dypt. Og jeg tror det er enda mer Herren er villig til å lære oss når vi ber om hans veiledning. Når dere grunner på mulighetene, vil dere ydmykt overveie hvilke opplevelser elevene trenger for å øke sin styrke og evne til å forstå vår himmelske Faders plan og Jesu Kristi læresetninger og forsoning? Overvei hvordan dere kan hjelpe dem å søke, gjenkjenne og handle ifølge Den hellige ånds innflytelse og deretter handle i tro, omvende seg og inngå og holde hellige pakter. Til syvende og sist håper vi at erfaringene de har, vil hjelpe dem å kjenne og elske Jesus Kristus og arbeide for å bli ham lik.
Den andre kategorien som kommer av å lytte til dem som deltok i forskningen, har vi kalt “Relevans for personlig, åndelig vekst”. De som ble spurt, uttrykte at klassene føles relevante når lærerne anerkjenner og verdsetter en rekke elevomstendigheter og bakgrunner og tilpasser læringsopplevelsen til individuelle behov. De uttrykte behov for et sted hvor de kan stille oppriktige spørsmål om læresetninger, Kirkens historie og samfunnsspørsmål som er viktige for dem. De ønsker ikke å krangle om disse tingene. De har oppriktige spørsmål og trenger et trygt, trosfylt og åpent miljø for å utforske dem. De trenger lærere som svarer på spørsmålene deres, ikke bare med tro, men også med oppriktighet og medfølelse. De ønsker også å finne ut hvordan de kan lære og bli mer åndelig selvhjulpne. De ønsker å utvikle ferdigheter som hjelper dem å analysere konsepter og se dem i evig sammenheng. De ønsker hjelp til å føle seg tryggere på sin evne til å forklare evangeliets prinsipper og Kirkens retningslinjer for andre. De ønsker også å utvikle ferdigheter i å bruke evangeliets prinsipper til å hjelpe til med hverdagens utfordringer.
Det elevene fortalte oss at de ønsker og trenger, stemmer overens med den veiledningen vi fikk i fjor av eldste Jeffrey R. Holland. Han minnet oss om at “en elev er ikke en beholder som skal fylles. En elev er en flamme som skal tennes.”5
Vår rolle som lærere er å hjelpe elevene å utvikle et ønske om å lære, motta personlig åpenbaring og oppdage, forstå og etterleve den sannheten de på egenhånd har tilegnet seg. Det er ikke bare å dele ut kunnskapen vi har tilegnet oss fra vårt eget studium eller vår egen erfaring. Og vi må huske at det som virker relevant for oss, kanskje ikke er like meningsfylt for våre elever, som er i en annen fase av livet. Så vi må virkelig lytte til dem, være observante og be om dømmekraft.
Dessverre føler mange ungdommer og unge voksne, spesielt de som ikke deltar, at våre klasser ikke er tilstrekkelig relevante. De tror vi er mer opptatt av å komme gjennom vårt forberedte materiale enn av å dekke deres faktiske behov. De sa at leksjonene våre altfor ofte fokuserer på idealet og ikke i tilstrekkelig grad anerkjenner realitetene i deres liv eller tar opp deres spørsmål.
Tenk dere for eksempel en Institutt-lærer som drøfter læren om celestialt ekteskap, og føler at emnet er svært relevant for unge enslige voksne. Elevene i klassen tror allerede at tempelekteskap er viktig, men noen er usikre på hvordan de skal anvende denne læren i sitt liv. Noen er redde fordi de kommer fra oppløste hjem og ikke vet om de kan få et ekteskap til å fungere. Andre i klassen lurer kanskje på om de rent økonomisk sett har råd til å gifte seg og stifte familie. Andre kan stille spørsmål ved om de noen gang vil få denne muligheten. Atter andre strever med tiltrekning til samme kjønn, og lurer på sin plass i Kirken. Leksjonen går som planlagt, men tillater ikke meningsfylt elevdeltagelse. Læreren føler at hun på grunn av emnet har nådd inn til elevene på relevante måter. Men sannheten er at selv om læren ble undervist, så ble det ikke gjort på en måte som anerkjente elevenes usikkerhet, dekket deres behov eller knyttet undervisningen til realitetene i livet deres. Dette var en tapt anledning til å hjelpe dem å forstå hvor viktig læren er i deres spesielle omstendigheter.
En lærer som er omtenksom med hensyn til elevenes åndelige fremgang, er villig til å møte dem der de er. Hun gir dem håp og hjelper dem å forstå hvordan etterlevelse av evangeliet kan velsigne dem og hjelpe dem å utvikle seg mot sine høyeste mål. Hun hjelper dem å utvikle tillit til at Skriftene og læresetningene til profeter i de siste dager virkelig gir svarene på deres innerste spørsmål.
For å hjelpe våre elever å forstå evangeliets betydning og relevans i sitt liv, vil dere med bønnens hjelp overveie hvordan dere kan oppmuntre elevene til å stille oppriktige spørsmål og dele sin innsikt og sitt perspektiv med andre? De må kunne stole på at dere kjenner og forstår dem og at dere er villige til å tilpasse dere for å dekke deres behov. Gi dem opplevelser som inspirerer dem til å lese Skriftene daglig og vende seg til Skriftene og læresetningene til profeter i vår tid for å få veiledning. Hjelp dem å lære ferdighetene og mønstrene for å tilegne seg åndelig kunnskap slik at de kan finne det ut på egenhånd.
Den tredje kategorien vi lærte å forstå ved å lytte til våre elever og spesielt til dem som ikke deltar, antyder at de ønsker og trenger at vi skaper en følelse av tilhørighet. Tilhørighet skapes gjennom relasjoner og forbindelser til vår himmelske Fader, læreren og andre elever i klassen. En følelse av tilhørighet kommer, når det er et miljø hvor alle føler seg velkommen, støttet, ønsket og verdsatt. En følelse av tilhørighet øker også når elevene føler at de er en del av en meningsfylt sak.
Igjen vil jeg takke dere. Jeg setter så stor pris på deres reaksjon på “Se den ene”-opplæringen og på deres personlige innsats for å hjelpe hver elev å føle seg elsket og respektert. Vi må fortsette denne innsatsen, for en stor del av dem som for tiden ikke er innskrevet, føler fremdeles at de ikke hører hjemme der. Mange av dem rapporterte at Seminar- og Institutt-klasser bare er for dem de ser som fullkomne siste dagers hellige som aldri har hatt problemer eller spørsmål. Denne misoppfatningen får dem til å tro at de ikke passer inn. Noen føler til og med at hvis de stiller et oppriktig spørsmål eller deler et dyptfølt perspektiv, vil de bli dømt eller ansett som mindre trofaste. De sa også at det var mer sannsynlig at de ville delta hvis det var et sted hvor alle var velkommen uavhengig av indre tro eller ytre fremtreden.
Bror Linford så nylig en ung kvinne som sto foran en av bygningene våre. Han presenterte seg og spurte om hun var innskrevet i en klasse. Svaret var at hun var medlem av Kirken og visste om Institutt, men ikke deltok. Hun tilføyde: “Hvis du kjente meg og kjente til fortiden min, ville du vite at jeg ikke hører hjemme der. Jeg ville ikke passet inn.” Heldigvis tok denne unge kvinnen imot bror Linfords invitasjon til å komme inn, hvor hun ble godt mottatt. Hun meldte seg på et kurs og begynte straks å delta. Men jeg har lurt på hvor mange hundre, eller hvor mange tusen unge mennesker som har stått utenfor våre bygninger og trengt nøyaktig det våre kurs tilbyr, men vært redde for ikke å passe inn.
Ikke bare trenger de det vi har å tilby, men vi trenger også dem. Lærere som skaper en følelse av tilhørighet, anerkjenner oppriktig at hver elev har et bidrag å gi som vil gjøre klassen til en bedre opplevelse.
Jeg så et fantastisk eksempel på dette da jeg møtte en ung mann i bror Andres klasse. Michael hadde kommet hjem tidlig fra sin misjon av helsemessige årsaker. Mens han forberedte seg til å vende tilbake, ble han påkjørt av en bil, fikk en rekke benbrudd og lå på sykehuset i lengre tid. Da han dro fra sykehuset, hadde han gitt opp drømmen om å fullføre misjonen. Han begynte med ekstremsport og drev bort fra Kirken. En dag var han alene og bestemte seg for å friklatre over en dal på slakk line uten sikkerhetsnett. Da han hadde kommet over, følte han for å rope og juble, men da så han ned og innså at hvis han hadde falt, ville han ha mistet livet.
Han begynte å tenke på sin mor og lillesøster og hvor sønderknuste de ville blitt hvis han hadde dødd. Hans neste tanke var Frelseren og alt han hadde gjort for ham, og Ånden fylte hjertet hans. Han klatret ned fra fjellet og tok fatt på sin reise tilbake til Kirken. Han lærte på bemerkelsesverdige måter å forstå Frelserens barmhjertighet, kjærlighet og evne til å forløse oss.
En stund senere var Michael på stranden og husket at han hadde deltatt i Institutt før misjonen. Han gikk rett fra stranden og inn i Institutt-bygningen noen minutter før en leksjon skulle begynne. I det øyeblikket visste ikke bror Andre det meste av det jeg nettopp har fortalt dere. Det han visste, var at Michael trengte å være der og at han hadde mye å bidra med. Bror Andre inviterte Michael til å bli, men Michael følte at folk sannsynligvis ikke ville ønske ham velkommen. Han gikk i badebukse og singlet, så armene var synlige og viste at han var dekket av tatoveringer fra håndleddene til opp over skuldrene. Han sa han foretrakk å kle seg og ha på seg en langermet skjorte før han kom til klassen. Bror Andres svar var: “Ingen vil legge merke til det.” Michael ble værende. Men da de andre elevene kom inn, var det ingen som satte seg ved siden av ham. Etter andakten ba bror Andre Michael komme frem foran klassen, hvor han presenterte ham. Han fortalte de andre elevene at han var glad i Michael, at Michael hadde mye å bidra med og at han hadde et godt hjerte. Han spurte så Michael om han ville bære vitnesbyrd. Med tårer i øynene fortalte Michael om Guds kjærlighet, om hans godhet, medfølelse og villighet til å tilgi. Alle vi som var der den dagen, ble velsignet ved Michaels vitnesbyrd.
Bror Andre så noe i Michael som andre kanskje ikke så. Som lærer verdsetter han en rekke bakgrunner og omstendigheter og forstår at alle har noe å bidra med. Derfor skaper han opplevelser som gjør det mulig for elevene å hente styrke fra hverandre og fra deres felles ønske om å få tilgang til Frelserens fred, helbredelse og nåde. Et annet høydepunkt kom etter leksjonen, da jeg så flere elever stille seg rundt Michael for å ønske ham velkommen og sørge for at han visste at det var behov for ham.
Som jeg nevnte tidligere, er en annen del av å skape en følelse av tilhørighet å engasjere seg i en meningsfylt sak. Våre elever har et ønske om å delta i humanitære formål og løfte andre til et liv med verdighet, likestilling og muligheter. Vanligvis forbinder de ikke det de lærer, eller de mulighetene de får, med en slik sak. Og selv om den største saken på jorden er Kristi sak og Israels innsamling på begge sider av sløret, forbinder ikke de fleste sin erfaring i Seminar og Institutt med denne saken.
Vil dere vurdere hvilke endringer dere kan gjøre i deres undervisning, deres samspill med elevene og klasseromsoppsettet for å gjøre det mer innbydende for alle vår himmelske Faders barn? Noen ganger kan dere til og med ha på dere en blå skjorte. Men enda viktigere, vil dere med bønnens hjelp søke å gi opplevelser som hjelper elevene å føle vår himmelske Faders kjærlighet og anerkjenne sin guddommelige identitet og sitt guddommelige potensial? Hjelp dem å vite at dere bryr dere om dem og anerkjenner deres egenverd. Hjelp dem å få kontakt med medlemmer av klassen og føle seg trygge og ønsket. Oppfordre dem til å engasjere seg i Kristi sak ved å hjelpe andre å gå fremover på paktens sti. Når dere fremmer denne typen opplevelser, vil de vite at de hører hjemme der.
Jeg forstår at vi ikke kan gjøre alle disse tingene hver dag. Men vi kan være oppmerksomme på dem i vår forberedelse, vår undervisning og vårt samspill med våre elever. Det spiller ingen rolle om dere underviser i Seminar eller Institutt, ansikt til ansikt eller på Internett, tidlig om morgenen eller sent på kvelden. Å innlemme disse prinsippene vil velsigne elevene og bidra til å gi dem de opplevelsene de trenger.
Så mye godt foregår allerede, og det beste har ennå ikke hendt. Husk at vi kom ikke så langt bare for å komme så langt. Jeg vet at når vi oppriktig søker åpenbaring, vil Herren hjelpe oss å vite hvordan vi kan velsigne hans barn. Både enkeltvis og i fellesskap er han klar til å hjelpe oss å gi opplevelser som forankrer omvendelse, er relevante for personlig, åndelig vekst og skaper en følelse av tilhørighet. Han er beredt til å gi oss mer. Måtte vi fortsette å vende oss til ham i tro for å få vite hvordan vi kan hjelpe våre elever virkelig å finne det ut på egenhånd, er min bønn, i Jesu Kristi navn. Amen.