Paneldiskusjon
Årlig opplæringssending for S&I 2020
9. juni 2020
Bror Jason Willard: Vi ønsker dere velkommen, hvor dere enn måtte være, til denne paneldiskusjonen. Mitt navn er Jason Willard, og jeg er assosiert administrator for Seminar og Institutt. I dag er vi svært glade for å ha med oss følgende spesielle gjester: Søster Reyna Aburto, annenrådgiver i Hjelpeforeningens generalpresidentskap, søster Michelle Craig, førsterådgiver i Unge kvinners generalpresidentskap, søster Jill Johnson, vår skolesjef eldste Paul V. Johnsons hustru, og bror Chad Wilkinson og bror Bert Whimpey, som også er assosierte administratorer i S&I. Takk til hver enkelt av dere for at dere er sammen med oss i dag.
Hensikten med dette panelet er å drøfte noen spørsmål som vi håper vil være nyttige i en rekke forskjellige omstendigheter når dere søker å velsigne ungdom og unge voksne over hele verden på en mektigere måte. Vi har søkt himmelens hjelp som forberedelse til dagens drøfting, og vi oppfordrer dere til å gjøre det samme.
La oss begynne med vårt første spørsmål. Vi synes å ha stadig flere lærere, elever og familier som strever med stress, angst, depresjon og andre følelsesmessige utfordringer. Hva kan vi gjøre for å hjelpe dem?
Søster Reyna I. Aburto: Jeg tror i virkeligheten at vi alle trenger helbredelse for noe, men jeg tror det er viktig for oss å hjelpe våre elever å forstå at hvis de takler eller strever med sine følelser, så er det ikke noe galt med dem, de er ikke defekte, at følelser er en del av vår guddommelige natur. Men hvis vi stadig er bedrøvet, må vi sannsynligvis be om hjelp. Derfor vil jeg foreslå at dere følger Frelserens eksempel. Han stilte spørsmål som gjorde det mulig for folk å uttrykke følelsene sine. Han lot folk uttrykke smerten sin – for eksempel da han stilte Maria og Marta spørsmål da Lasarus var død. På veien til Emmaus snakket han også med sine disipler, og han stilte dem spørsmål for å la dem uttrykke sine bekymringer og sin smerte fordi de hadde mistet sin Frelser. Det samme skjedde med Maria Magdalena ved graven og da han stilte forskjellige personer spørsmål for å la dem uttrykke sine følelser.
Jeg føler at hvis vi skaper et miljø hvor elevene føler seg trygge på å uttrykke sine følelser – ikke nødvendigvis i klasserommet og ikke nødvendigvis overfor hverandre, men trygge på å uttrykke sine følelser kanskje skriftlig, kanskje til et familiemedlem, kanskje til en venn og ikke minst til vår himmelske Fader. Vi kan stille spørsmål som gjør det mulig for dem å uttrykke følelsene sine. “Hva er du bekymret for med hensyn til venner eller familie?” “Hvordan kan vi hjelpe hverandre?”
Jeg har lagt merke til at når vi ber folk om forslag eller åpenbaring eller inspirasjon med hensyn til hvordan de kan hjelpe andre, mottar de denne inspirasjonen hvis de ber om den, og de kan gå og hjelpe. Så hvis vi skaper et miljø hvor folk ikke føler seg dømt, vil vi hjelpe dem med det og hjelpe dem å forstå at det ikke finnes noen gale svar, at de kan stille åpne spørsmål og føle seg fri og trygge på å uttrykke følelsene sine. Og ikke minst at hvis de strever med noe, trenger de ikke å hanskes med det alene. De kan strekke seg ut til vår himmelske Fader, vår Frelser og hverandre. Og uansett hva som skjer, uansett hva som foregår i livet deres, er vi alle Guds barn, og vi kan vende oss til vår himmelske Fader. Vi er alle brødre og søstre, og vi kan vende oss til hverandre. Vi er også Kristi disipler, og vi kan vende oss til ham.
Bror Bert Whimpey: Jeg setter pris på eldste Holland – hvis dere husker det, det var i konferansetalen hans i oktober 2013. Han snakket om sine egne vanskeligheter som han en gang hadde med depresjon. Og så sa han: “Det skulle ikke være mer skam forbundet med å erkjenne [våre psykiske helseproblemer] enn å erkjenne en kamp med høyt blodtrykk eller en ondartet svulst som plutselig dukker opp.”1 Han sa at det er greit å snakke om det og uttrykke det, faktisk å dele disse tingene. Og så setter jeg virkelig pris på de tre tingene han delte med oss: “Mist aldri troen på din Fader i himmelen … Søk råd hos dem som har nøklene til ditt åndelige velvære”, og søk deretter, om nødvendig, “råd fra anerkjente personer med godkjent opplæring, faglig kompetanse og gode verdier.”2
Jeg tror det er viktig at ikke bare våre elever, men også våre lærere vet at det er greit å uttrykke disse tingene og snakke om dem og få den hjelpen de trenger. Det er også fantastisk i vårt yrke å kunne snakke med en personalansvarlig for å se på godene og hvor de kan gå for å finne hjelp, og Kirkens nettsted er også et fantastisk sted å gå for å finne ressurser.
Bror Willard: Bror Whimpey, takk for det. Dette neste spørsmålet gjelder våre ungdommer og unge voksne, og hvordan vi kan hjelpe dem å forstå hvorfor Kirken er relevant for dem, hvorfor de trenger Kirken og hvorfor Kirken trenger dem.
Søster Michelle Craig: Jeg tror dette er et svært viktig spørsmål, og jeg tror virkelig at våre ungdommer og våre unge enslige voksne må føle at medlemskap i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er mer enn en liste over regler eller ruter som skal krysses av. Det er mer enn en sosial klubb. De må forstå at kjernen i Jesu Kristi evangelium er kjærlighet. Det er kjærlighet til Gud og det er kjærlighet til andre. Og når de lærer og etterlever evangeliet, vil de virkelig bli kjent med og føle sin identitet og sin hensikt.
Våre unge i dag reagerer på prinsipper som å elske andre, strekke seg ut til dem som lever på kanten av samfunnet, og å vise kjærlighet. De ønsker et formål, og de ønsker å gjøre noe som betyr noe i verden. Jeg håper de kan forstå at hvis de er trofaste, innenfor Kirkens organisasjonsstruktur, vil de få større mulighet til å gjøre godt i verden enn gjennom noen annen organisasjon.
Noe av det jeg liker med president Nelson og retningen Kirken går i, er at det legges så stor vekt på ungdom og unge enslige voksne, mer enn på noe annet tidspunkt jeg kan huske. Og som voksne må vi trekke oss tilbake, og vi må gi våre ungdommer anledninger til å lede, planlegge, søke åpenbaring og handle ifølge denne åpenbaringen. Vi må respektere intelligensen deres, og vi må lære det de har å lære oss. Vi trenger dem ikke for å øke antallet, men fordi verden har et desperat behov for det de har å tilby. Og Kirken har strukturen til å sørge for midler til å dekke disse behovene én person om gangen. Jeg håper at alt våre ungdommer og våre unge enslige voksne lærer i sitt hjem, i kirken og i Seminar og Institutt, vil inspirere dem til å bruke sitt hjerte og sine hender til å strekke seg ut og vise kjærlighet til andre mennesker og betjene dem de kommer i kontakt med. For det er det naturlige resultatet av kjærlighet til Jesus Kristus og kjærlighet til andre.
Jeg tror egentlig alt dreier seg om Jesus Kristus. Alt vi gjør og underviser i som lærere og som dem som elsker og samhandler med ungdom og unge enslige voksne og barn, skulle styrke vitnesbyrd om Jesu Kristi liv, misjon og forsoning. Og det er det det handler om. Jeg tror at hvis vi gjør det, kan de forhåpentligvis få vite at dette er Jesu Kristi evangelium, at dette er hans evangelium, at velsignelsene ved å være medlem av dette evangelium er så store, og at vi alle trengs for å utføre arbeidet. Det er virkelig hans verk.
Bror Willard: Så godt sagt. Takk. Bror Wilkinson, hva ville du tilføye?
Bror Chad Wilkinson: Jeg er helt enig i det søster Craig nettopp sa. Jeg tenkte bare mens hun snakket, på en Institutt-klasse jeg hadde, hvor flertallet var hjemvendte misjonærer. Og de snakket om at en av de største vanskelighetene med å tilpasse seg det å komme hjem, var at de i 18 måneder eller 2 år hadde fokusert så sterkt på andre, og da de kom hjem, handlet tilsynelatende alt om dem selv. I evangeliet og i våre klasserom kan vi komme med oppfordringer som gjør det mulig for dem å tenke over det eller utforske noen måter å gjøre disse tingene på og strekke seg utenfor seg selv.
Bror Willard: Søster Johnson, hva vil du tilføye?
Søster Jill Johnson: Da jeg overveide dette spørsmålet, fikk jeg en annen tanke om kraften i pakter som vi bare kan ha i en kirke som har Guds myndighet og kraft. Og i dagens samfunn, med så mye press på de unge og krefter som trekker dem bort fra Kirken, gjelder det å minne dem om kraften i å holde pakter. Vi kan føle i denne verden at vi er alene og maktesløse til å overvinne det som skjer med oss: våre prøvelser, våre fristelser. Men paktene som man bare kan finne i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige og på hellige steder, har så mye større kraft enn noen av disse kreftene har. Og jeg tror virkelig det er noe Kirken kan sørge for. Vi kan gjøre dette kjent for våre elever og bære vitnesbyrd om det og vise dem ved vårt eget liv at Kirken er mer enn bare å gjøre godt. Det finnes kraft i paktene.
Bror Whimpey: Søster Johnson, jeg setter pris på den kommentaren. Jeg har hatt samtaler med unge voksne som har sagt noe sånt som: “Jeg kan føle nærhet til vår himmelske Fader uten å gå i kirken.” Og jeg har sagt: “Jeg er enig. Men målet mitt er ikke bare å føle meg nær vår himmelske Fader. Jeg ønsker å bli som vår himmelske Fader. Målet mitt er å bli opphøyet.” Og jeg tror vi må hjelpe alle våre unge voksne å huske at hensikten med jordelivet er å bli som deres himmelske Fader. I Kirken finner de prestedømsnøklene og ordinansene og paktene, som søster Johnson sa. Det er Guds rike her på jorden, og det er noe de vil oppnå her som vil hjelpe dem å bli som vår himmelske Fader, som de ikke kan få på noe annet sted eller på noen annen måte.
Bror Willard: Det er virkelig sant. Ikke bare å være en del av en sak, men – jeg tror det har blitt nevnt på generalkonferansen nylig – å være en del av “Kristi sak”. Det er det disse paktene gir oss. Så tusen takk for det. Hva er noen små og enkle ting vi kan gjøre for å øke vår evne til å velsigne våre elever, undervise med større kraft og ha virkelig storartet undervisning?
Bror Wilkinson: Jeg elsker det spørsmålet. Vi har snakket og undervist og trent mye på ferdigheter og metoder og mange forskjellige ting, og alle er viktige. Men når vi utnevner oss selv en lærer – med andre ord Den hellige ånd som læreren – når vi utnevner Den hellige ånd til vår lærer og vi inviterer ham inn i våre klasserom, da vil denne kraften, denne storartede undervisningen finne sted.
Eldste Johnson lærte meg en gang at Satan kanskje ikke er i stand til å få så mange ansatte eller personer i S&I til å drive hor eller bryte Visdomsordet eller gjøre noe veldig galt eller alvorlig. Men han kan gjøre små ting som vil koste oss kraft. Han kan oppfordre oss til å klage eller sitte rundt et bord og snakke negativt om en annen eller gjøre narr av en elev eller le av ditt eller datt, eller små ting som gjør at vi mister Den hellige ånd når vi gir etter for dem, eller at Den hellige ånd ikke kan være med oss i den grad han kunne eller skulle ha vært.
Jeg tenker på Akan i Det gamle testamente, da de ble befalt da de gikk til strid mot Jeriko, ikke å ta noe som var forbannet – noen av eiendelene, noen av skattene – fra Jeriko. Og Akan gjorde det, og ingen andre visste om det. Og det neste slaget, som tilsynelatende var gitt at de ville vinne mot byen Ai, tapte de, og 36 mann mistet livet.
Det er et prinsipp der om at det vi gjør, betyr noe. De små tingene vi måtte si eller klagingen eller knurringen, eller hva som enn måtte komme som kan påvirke Den hellige ånds kraft til å komme sterkere inn i vårt liv – betyr noe. Og det kostet hele systemet kraft. Det er noe som betyr noe. Jeg vil bare oppfordre oss til å gjøre de små tingene. Vær oppmerksom på de små og enkle tingene som vil innby Den hellige ånd eller hjelpe oss å ha – i størst mulig grad – innflytelse fra Læreren.
Bror Willard: Bror Whimpey, hadde du en kommentar?
Bror Whimpey: Hvis vi virkelig fokuserer på Frelseren, har jeg det i bakhodet mens jeg sitter og tenker på elevene og tenker på leksjonene mine, at jeg virkelig fokuserer på Kristus. Jeg vil at elevene skal kjenne hans karaktertrekk og egenskaper. Så det begynner der hvis jeg fokuserer på Frelseren.
Så tror jeg det andre er at jeg fokuserer på elevene. Jeg satte virkelig pris på eldste Bednar – hvis dere husker det, i en serie om berikelse av lederskap hvor han snakket om en opplevelse med sønnen sin, da sønnen ønsket hjelp til å vite hva han skulle planlegge til en aktivitet for prester og laurbærpiker. Så eldste Bednar leste Jakobs bok 1:5 for ham: “På grunn av tro og stor engstelse var det i sannhet gitt oss åpenbaringer om vårt folk, om hva som skulle skje med dem.” Hvis dere husker historien, måtte det et par ganger til før eldste Bednars sønn endelig innså at eldste Bednar sa: “Hva trenger å skje? Før du planlegger en aktivitet, må du først tenke på hvilken erfaring elevene våre trenger.” Ta utgangspunkt i “Hva trenger en elev å oppleve?” i vår forberedelse.
Så tror jeg det tredje er, som bror Wilkinson nevnte, å være oppmerksom på å la Den hellige ånd utføre sin rolle og funksjon mens vi er i klasserommet. Det er så viktig. Jeg tror håndboken Undervisning og læring i evangeliet, kapittel 2.1, er bra å repetere når vi virkelig tenker på Den hellige ånds rolle og funksjon. Og bare å forstå dette og la Den hellige ånd utføre sin rolle og funksjon i klasserommet er veldig, veldig viktig.
Søster Craig: Noe enkelt jeg har funnet ut, er at hvis jeg underviser og føler at Ånden ikke er tilstede, hvis jeg bærer et oppriktig vitnesbyrd om Jesus Kristus og min himmelske Fader, kommer Den hellige ånd. Det er Den hellige ånds oppgave å vitne om Jesu Kristi og vår himmelske Faders guddommelighet. Så hvis jeg bærer vitnesbyrd, et enkelt vitnesbyrd, vil Ånden komme.
Bror Willard: Vi snakket om å undervise mer effektivt, å være mer Kristus-sentrert. Men når vi prøver å bli mer elevfokuserte, hva kan lærere gjøre for at deres forberedelse skal bli mer relevant og konkret for elevene?
Søster Johnson: Da jeg først leste dette spørsmålet, lurte jeg på hva det vil si å betjene elevene en etter en. Betyr det å bli kjent med hver enkelt? Kan vi bare bli kjent med dem personlig? Å tilbringe tid sammen med dem for å bli bedre kjent med dem? Så tenkte jeg at dette spørsmålet vil være noe annet for en lærer i Orem som underviser mer enn 100 elever. Å prøve å engasjere seg personlig i alle disse elevenes liv ville være en skremmende oppgave sammenlignet med en lærer i Frankfurt i Tyskland, som har seks elever som han eller hun går i kirken sammen med, og står noen av familiene svært nær. Jeg tror det ville være svært nedslående å føle at som lærer er ditt ansvar å engasjere deg i hver elev personlig på den måten, som å besøke familien deres og være tilstede ved begivenhetene deres. De har så mange begivenheter, og man kan bli overveldet.
Så jeg har noen forslag for å vurdere behovene. Jeg tenkte at vi må spørre. Vi må spørre elevene selv hvilke behov de har. Vi må spørre andre lærere hva de har lagt merke til i elever på samme alder, samme aldersgruppe og kultur, for denne Kirken er verdensomspennende, og det er mange kulturelle forskjeller. Men viktigst av alt, spør vår Fader i himmelen og stol på Ånden og de løfter vi har om at hvis vi gjør alt vi kan, vil vi bli velsignet med den inspirasjon vi trenger for å kjenne disse elevene og vite hva vi trenger å undervise dem om. I en kompleks verden med alle de nye utfordringene ungdommene har, er det enda viktigere at vi får denne veiledningen fra vår himmelske Fader når vi underviser dem.
Søster Aburto: Jeg tror at hvis vi rådfører oss med dem og vet noe om dem, vil vi bli bedre kjent med dem. Det er viktig å observere dem også, og å lytte til disse signalene eller å se signalene de gir oss. Kommentarene de kommer med, mangelen på kommentarer eller spørsmålene de stiller, vil gjøre oss bedre kjent med dem. Det kan være bra å la dem stille spørsmål anonymt. Noen ganger føler de seg mer fri til å si det de føler hvis vi ikke vet hvem de er. Sørg også for å knytte prinsippene og læresetningene vi lærer, til det som foregår i livet deres akkurat nå – ikke nødvendigvis i fremtiden, men akkurat nå – så de kan se seg selv i Skriftene, så de kan se seg selv i Israels innsamling, så de kan se seg selv i arbeidet med å frelse og opphøye sjeler. Og de kan også se tilbake på sitt eget liv og se når Herren har velsignet dem, slik at de kan huske hvem de er og at han alltid er rede til å velsigne dem. Hjelp dem å finne denne relevansen. Og for å gjøre det, må dere vite hva som foregår i livet deres.
Bror Wilkinson: Begge disse kommentarene er helt fantastiske. Jeg har funnet ut at på første kursdag kan jeg få elevene til å skrive et brev til meg. Jeg vil ikke at de skal fortelle meg om syndene sine eller noe sånt, men fortelle meg om seg selv. Hva trenger jeg å vite om deg som best vil hjelpe meg å betjene deg som din lærer dette semesteret eller dette året? Fortell meg om familien din, om arbeidet ditt, om hvilke aktiviteter du deltar i. Fortell meg hva du forventer av kurset. Eller til og med si: “Jeg strever med min tro” eller: “Jeg strever med noe.” Så tar jeg et bilde av hver elev og stifter det til det arket. Og når jeg leser brevet, blir jeg kjent med den eleven, og jeg har disse tingene i tankene når jeg forbereder meg. Dette er noen praktiske måter å oppnå det søster Johnson og søster Aburto lærer oss.
Bror Willard: Vårt neste spørsmål er til lærerne våre. Hvordan balanserer vi dette ansvaret vi har for å undervise i læren tydelig og sannferdig, samtidig som vi oppmuntrer elever som kommer fra forskjellige omstendigheter og forskjellige kulturelle bakgrunner, til å uttrykke sine tanker og følelser på en passende måte? Hva kan man si til en lærer som prøver å forsikre seg om at elevene føler at de har noe å bidra med i klassen, at de kan snakke, at de kan uttrykke tanker og følelser som kanskje avviker fra det som skjer i klassen, og likevel undervise i læren?
Bror Whimpey: Det er en vanskelig balanse i et klasserom noen ganger. Jeg tror vi må huske at vårt ansvar er å undervise i sannheten, ikke i vår mening. Elevene må vite at når de kommer til klassen, vil de få høre sannheten. Det er derfor vi må fokusere på Skriftene og profetenes ord, slik at når elevene kommer, er det der vi vil være, og det er der vi vil finne svarene våre. Husk også målet, og det er at vår hensikt er å hjelpe ungdom og unge voksne å forstå og stole på Jesu Kristi læresetninger og forsoning. Jeg må hjelpe elevene mine å forstå.
Men jeg tror også vi må huske at elevene så har et ansvar. Husk Lære og pakter 50: Vi vil forkynne sannhetens ord, men da må også elevene ta imot sannhetens ord. De må være troende når de kommer til klassen. Så hvis klassene kunne bli som et laboratorium, hvor elevene kommer og føler dette miljøet hvor sannheten vil bli undervist, og så føler de seg trygge på å uttrykke sine spørsmål eller erfaringer eller sine bekymringer. Men som lærere er vi egentlig der for å hjelpe elevene å finne ut hvordan de kan finne det ut – hvordan de kan føle Ånden, hvordan de kan finne det ut selv i dette miljøet, og å uttrykke sine tanker. Og kanskje det til og med fører til drøftingen vår, fører oss inn i Skriftene og til profetenes ord for å hjelpe oss å finne ut hva som er sannheten, og ikke bare hva som er meninger eller hva som blir sagt i verden i dag.
Men la oss fokusere på det som er sannhet. Tenk på mønsteret for å tilegne seg åndelig kunnskap. Hvis vi virkelig kunne fokusere på dette mønsteret og hjelpe elevene å finne ut hvordan de kan handle i tro og ha et evig perspektiv, og så søke guddommelig utpekte kilder for å få svar, er det derfor de er der, så de kan lære sannheten, så de kan bli som sin himmelske Fader.
En av områdelederne våre fortalte meg om en opplevelse. Han satt i et klasserom, og en ung voksen uttrykte en mening som egentlig ikke var helt i harmoni med Kirkens læresetninger. Da svarte læreren slik. Han sa: “Hvordan underbygger ditt eget vitnesbyrd og din forståelse av frelsesplanen din mening? Med utgangspunkt i tro, ut fra det du vet og det du har følt, la oss snakke om det fra det perspektivet.” Og så sa han at han så denne unge voksne faktisk få åpenbaring der og da mens de prøvde å handle i tro og se på det med et evig perspektiv. De snakket om hva de vet, hva de fortsatt ikke vet, og hvorfor de vil fortsette å prøve å finne det ut. Så de hadde ikke alle svarene, men i det miljøet kom de sammen for å få vite sannheten og så på det, idet de handlet i tro og var troende, ut fra det de visste.
Hvordan kan jeg hjelpe deg å finne ut hvordan du kan finne svar når du går videre med denne innstillingen? Jeg tror at vi noen ganger må være forsiktige, at hvis vi noen ganger ikke lar evangeliets prinsipper og læresetninger forandre oss, prøver vi å forandre evangeliets prinsipper og læresetninger slik at de passer våre omstendigheter og vår situasjon. Hvis vi virkelig kan si: “Himmelske Fader, jeg ønsker å bli som deg. Hjelp meg å lære hvordan evangeliets læresetninger og prinsipper vil hjelpe meg”, med innstillingen: “Jeg har fremdeles spørsmål og bekymringer, men jeg ønsker virkelig å vite hva sannheten er.” Jeg tror vi som lærere virkelig kan skape et slikt miljø ved måten vi reagerer. Men å hjelpe elevene å gå til Skriftene og profetene for å lære sannheten og hjelpe dem når de kjemper for virkelig å vite hva som er sant. Undervurder heller ikke vitnesbyrdets og vitnets kraft. “På to eller tre vitners ord skal enhver sak stå fast.”3 I Skriftene, profetenes ord og deres eget vitnesbyrd om hva som er sant. Og når Ånden bærer vitnesbyrd, vil våre unge finne ut av dette, og de vil lære hvordan de kan finne det ut selv og selv få vite sannheten.
Bror Willard: Jeg elsker Nephis kommentar når han sier: “Jeg vet at han elsker sine barn, men jeg forstår ikke hva alle ting betyr.”4 Nephi bar vitnesbyrd om det han visste, og for en velsignelse det er for oss alle.
Bror Wilkinson: En tanke som slo meg, var kvinnen som ble grepet i hor, og Frelserens eksempel. Han unnlot ikke å undervise i sannheten. Han lærte henne at det ikke var i greit. Men han gjorde det på en måte som beskyttet henne, gjorde det til et trygt sted for å hjelpe henne å få en opplevelse.
Søster Johnson: Jeg tenkte noe av det samme, at hvis elevene kan føle kjærligheten fra Frelseren og forsoningens kraft som mer av en kraft enn når vi underviser i budene og konsekvensene av ikke å adlyde dem. Hvis følelsen de til slutt får fra klassen og leksjonen, er at det finnes noen som elsker dem så høyt, at det finnes en måte å få tilgang til forsoningens kraft på, at når vi har gjort feil – og alle vil gjøre det, og alle vil gjøre det – er det visse ting vi bare trenger forsoningen til. Den positive siden av alt dette blir det eleven tar med seg fra klassen. De føler at det er håp. Og det trenger de virkelig i denne verden.
Bror Willard: Takk for de kommentarene. Faktisk har dette siste spørsmålet også noe med det å gjøre: Hvordan kan vi hjelpe ungdommene å føle at de virkelig blir sett, at spørsmålene deres virkelig betyr noe? Søster Craig, hva vil du tilføye?
Søster Craig: Jeg tenkte på et skriftsted i Markus som dere alle kjenner. En rik, ung mann har vendt seg til Frelseren og spurt hva han kan gjøre for å motta evig liv. Og Frelseren nevner noen bud som han allerede adlyder. Og så, før han ber denne unge mannen om å gjøre noe virkelig vanskelig – og vi har alle vanskelige ting – jeg elsker vers 21: “Da så Jesus på ham og fikk ham kjær.”5 Jeg tror virkelig det viktigste vi kan gjøre med enhver vekselvirkning med våre unge, er å hjelpe dem å føle seg elsket. Jeg forstår at det ikke alltid er lett, og noen ganger vil det kreve mye innsats og bønn fra vår side å ha øyne å se med slik Frelseren ville se.
En annen ting som faller meg inn når jeg tenker på dette, er at vi må utnytte spørsmålenes kraft. Det har blitt snakket om her i dag, men vi må lære å virkelig lytte til våre elever og dem vi underviser, og stille gode spørsmål – spørsmål som vil gjøre oss i stand til å måle hvordan de føler seg og hvor de står, og deretter oppmuntre dem til å stille sine oppriktige spørsmål, ikke bare de spørsmålene de føler vi ønsker at de skal stille. Dette er spørsmål som noen ganger er ubehagelige og ikke har enkle svar, og det er greit. De kan ikke avfeies, for selv det faktum at de har disse vanskelige spørsmålene, er et tegn på deres interesse. Og vi ønsker absolutt ikke at de skal være passive deltagere. Vi vil at de skal stille spørsmål. Vår oppgave er å hjelpe dem å finne passende kilder, viktigst av alt Herren, og å motta og handle ifølge personlig åpenbaring. Og vi må gjøre det samme når vi skaper tillitsfulle miljøer hvor de føler seg trygge på å uttrykke sin tro og noen ganger sin tvil. Når vi skaper disse trygge miljøene, og når vi virkelig respekterer dem, deres intelligens, deres evner, det de har å lære oss og det de har å tilby, når vi gir dem anledninger til å besvare en profets og Jesu Kristi kall og engasjere seg i arbeidet med å frelse og opphøye sjeler, tror jeg det å føle seg sett, hørt og ønsket vil være et naturlig resultat.
Søster Aburto: Jeg tror også vi må være følsomme for de elevene som har andre omstendigheter i livet og i familien. Vi må sørge for at de føler seg inkludert, at de er en del av denne kirken og dette Kristi legeme, at vi alle er det. Jeg føler at vi også må være forsiktige med ordene vi bruker. For eksempel er det elever som kanskje ikke bor sammen med foreldrene sine, så vi kan bare si “familien deres” eller “dem dere er glad i” istedenfor å si “foreldre”. Jeg tror også at det å være sårbar hjelper dem å se at vi alle strever med noe, at vi alle har våre svakheter. Så jeg tror hvis vi hjelper elevene å føle at de er en del av denne reisen som vi er sammen om, at ingen er fullkommen, vil det hjelpe dem å føle at de betyr noe. Og naturligvis også lytte til dem, lytte til kommentarene deres, lytte til spørsmålene de stiller. Hvis de stiller et spørsmål, må vi stoppe det vi holder på med og prøve å hjelpe dem å finne svaret selv – ikke nødvendigvis gi dem svaret, men la dem finne svaret selv i Skriftene ved hjelp av bønn og de levende profeters ord.
Søster Johnson: Jeg vil bare si at disse spørsmålene har fått meg til å tenke tilbake på lærerne jeg har hatt og den store betydningen de har hatt for meg – helt fantastisk. Jeg har vært så takknemlig de siste dagene med forberedelse til dette, når jeg har tenkt på lærerne jeg har hatt, deres kjærlighet og deres hengivenhet til Frelseren, og for en enorm innflytelse det har vært. Jeg følte meg så viktig og så relevant på grunn av dem og deres kjærlighet til Frelseren og meg. Jeg vil være evig takknemlig for alle de gode lærerne vi har i denne kirken. Det har vært en fantastisk opplevelse å tenke over den godheten igjen.
Bror Willard: Når det kommer til stykket, vil en god lærers eksempel ha mye å si. Det vil si mer enn denne paneldiskusjonen eller en evighet med taler om undervisning. Alt som trengs er bare å tenke på en lærer som har velsignet deg, å tenke på en person som henvendte seg til deg og betjente deg på en slik måte at du kunne bli velsignet. Jeg vet at det vil være en preken som vil påvirke mye lenger enn vi kan i løpet av vår tid i dag. Takk for påminnelsen.
Når vi avslutter vår tid sammen i dag, vil jeg bare takke hver enkelt av dere i dette panelet for at dere underviste oss både ved deres ord i vår samtale i dag, men ikke minst ved deres eksempel på å leve Kristus-lignende liv. Dere er Jesu Kristi disipler, og for meg har det vært et privilegium i dag å være sammen med hver enkelt av dere og lære av dere. Til vårt publikum som lytter over hele verden, på vegne av hver enkelt av oss i panelet, vi er glad i dere. Vi takker dere for de mange måtene dere prøver å velsigne Guds barn på. Jeg vitner om at han lever. Dette er hans arbeid. Og jeg ber om at hans rikeste velsignelser vil bli utøst over dere alle, hvor dere enn måtte være. I Jesu Kristi navn. Amen.