En utsatt reise
Artikkelforfatteren bor i Maine i USA.
Hva om Freddie aldri fikk besøke besteforeldrene sine i Korea?
“I all evighet” (Barnas sangbok, 98).
Freddie ga pappa en farvelklem. “Fortell Haraboji at vi ber for ham.”
“Det skal jeg. Jeg skal ringe hver dag og fortelle hvordan det går med ham.”
Freddie nikket og svelget klumpen i halsen.
Pappa skulle reise til Sør-Korea for å besøke Freddies besteforeldre, Haraboji og Halmoni. Han skulle være borte i nesten en måned mens Freddie og familien ble værende hjemme i USA.
Døren ble lukket, og pappa var borte.
“Jeg skulle ønske jeg også kunne dra,” mumlet Freddie. Han tørket bort en tåre. Freddie hadde ikke truffet Haraboji og Halmoni på lenge. Familien hans hadde spart penger for å reise på neste ferie til dem i Sør-Korea. Men Haraboji var syk, og nå måtte han ha en operasjon.
“Jeg er lei for det, Freddie,” sa mamma. “Jeg skulle ønske vi alle kunne dra sammen med pappa, men vi har ikke spart nok penger ennå. Og det er viktig for pappa å dra nå, når Haraboji trenger ham.”
“Men hva om legene ikke kan hjelpe Haraboji? Hva om han dør og jeg aldri får treffe ham? Vi skulle dra sammen med pappa nå!” Han tørket bort flere tårer. Han var trist og sint.
Mamma la armene rundt ham. Da han sluttet å gråte, spurte hun: “Skal vi holde enda en bønn for Haraboji?”
Freddie nikket, og de foldet armene sine og ba sammen.
Freddie og familien hans ba for Haraboji hver dag. Freddie sørget for alltid å minne dem på det. Han gjorde sitt beste for å hjelpe til mens pappa var borte. Han gjorde noen av pappas oppgaver, som å gå tur med hunden og lese historier til småbarna før sengetid.
Ukene gikk, og Freddie var ikke så trist lenger. Men han var fremdeles bekymret for Haraboji.
En kveld snakket han med pappa på telefonen. “Hva om jeg aldri får reise til Korea?” spurte han. “Hva om Haraboji ikke blir bedre, og jeg går glipp av sjansen til å treffe ham?”
“Freddie, en dag blir det din tur til å reise til Korea. Men uansett om Haraboji fortsatt er i live eller ikke, vil du få treffe ham igjen. Vår familie er evig.”
”Jeg vet det,” sa Freddie. Han følte noe varmt i brystet. Han ville treffe Haraboji igjen en dag, uansett hva som hendte.
“Jeg er glad i deg, Freddie,” sa pappa. “Og jeg kommer snart hjem.”
“Jeg er glad i deg også.”
Freddie smilte da han la på. Han visste at de en dag ville være sammen. Han var glad for at han hadde en evig familie.
Haraboji ble virkelig bedre! Og to år senere besøkte Freddie ham i Sør-Korea.
Illustrasjoner: Karly Jade Catto