Ærlighetsspørsmålet
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.
Hva er viktigst: En utmerkelse eller sannheten?
“Dere skal gjøre det gode” (2 Korinterbrev 13:7).
“Christy, denne er til deg,” sa læreren, mrs. Devin. Hun ga Christy en konvolutt.
“Takk,” sa Christy. Hun rev opp konvolutten og leste beskjeden som lå inni.
Gratulerer! Du er en av seks elever som er nominert av klassekameratene dine til å motta en utmerkelse for fremragende elev i femte klasse. Besvar spørsmålene nedenfor, og send dem til kontoret innen slutten av dagen slik at våre dommere kan gjennomgå dem.
Christy var så spent at hun klemte konvolutten. Hun kunne nesten ikke vente med å vise dette til vennene sine.
“Gjett hva!” sa hun hun til Gabriella i lunsjen. “Jeg får kanskje en utmerkelse.”
“Så flott!” sa Gabriella.
“Jeg må bare svare på alle disse spørsmålene først,” sa Christy. “Men det føles som om jeg slipper opp for interessante ting å skrive om. Dette lyder: ‘Hvordan har du gjort noe bra i lokalsamfunnet ditt?’ Det var vanskelig å komme på noe.”
“Du kan sikkert bare skrive noe du tror vil være bra å gjøre,” sa Gabriella. “Det er ikke noen stor sak. De ønsker bare å finne ut hva slags person du er.”
Christy syntes ikke det føltes bra å dikte opp noe. Men kanskje hun kunne skrive noe hun kunne planlegge å gjøre i fremtiden. Hun banket lett med blyanten på siden mens hun tenkte.
Så husket hun et skilt hun hadde lagt merke til på det offentlige biblioteket: “Lesevenner for nybegynnere ønskes.” Hun likte å hjelpe sine yngre søsken å lese. Det kunne være moro å hjelpe andre barn også. Hun hadde ikke meldt seg på for å hjelpe ennå … men hun ville! Hun skrev ned: “Hjelper til som frivillig på biblioteket med å hjelpe barn å lære å lese.”
Christy så på det hun hadde skrevet. Hun kjente en liten klump i halsen og prøvde å svelge den. Men den ubehagelige følelsen syntes bare å bli verre da hun gikk til kontoret og leverte inn sine svar.
Da Christy gikk hjem fra skolen, var stegene hennes tunge. Ved middagstider hadde hun ikke lyst til å spise.
“Er du ok, kjære?” spurte mamma.
Christy slapp ut et høyt sukk. “Ikke egentlig.”
“Vil du snakke om det?” spurte pappa.
Christy forklarte hva hun hadde gjort. “Jeg har ikke følt meg noe bra siden jeg gjorde det.” Hun foldet armene og skled ned i stolen.
“Jeg er glad du fortalte oss det.” Mamma klemte Christys hånd. “Det er det første trinnet for å gjøre opp for seg.”
“Og jeg vet hva det neste trinnet er,” sa Christy med et smil. Bare det å tenke på hva hun skulle gjøre fikk henne til å føle seg litt bedre.
Den kvelden, mens hun ba, fortalte hun vår himmelske Fader at hun var lei seg for at hun ikke hadde vært ærlig. Hun visste at han ville hjelpe henne å omvende seg og gjøre opp for seg.
Neste morgen gikk Christy til skolekontoret. Hun åpnet døren og gikk inn …
Illustrasjoner: Morgan Bissant