Jeg bar Spotty
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.
Det er slik Jesus hjelper oss.
“Herren skal gi deg hvile fra din sorg og fra din frykt” (2 Nephi 24:3).
Abbie fniste. Glade, bjeffende valper hoppet og danset rundt henne. Hvilken skulle hun velge?
En svart valp med en hvit flekk på brystet løp bort til henne. Han logret med halen og slikket hånden hennes. Og Abbie visste det. Han var den rette! Hun løftet ham opp.
“Denne, pappa!” Abbie klemte forsiktig den varme, sprellende valpen. “La oss kalle ham Spotty.”
Da de kom hjem, gledet Abbies bror og søster seg til å treffe Spotty. Spotty logret med halen og rullet over for å bli klødd på magen. Da pappa satte ned hundeskålen, begravde Spotty hodet i maten!
Senere gikk pappa og Abbie tur med Spotty. Pappa ga Abbie båndet.
“Hold godt fast,” sa pappa. “Spotty kan bli redd og prøve å stikke av. Du må sørge for at han føler seg trygg.”
“OK, pappa.” Abbie spratt opp og ned. Hun var så spent!
De gikk nedover gaten. Vel, Abbie og pappa gikk. Spotty travet av gårde. Han snuste i buskene. Han bjeffet på ekorn. Nå og da kikket han tilbake på Abbie og pappa.
Snart kom de til et hus med tre store hunder. Hundene knurret og bjeffet vilt bak gjerdet.
Spotty stivnet. Abbie prøvde å trekke ham fremover, men han ville ikke rikke seg.
“Det er OK. De når deg ikke,” sa hun mykt. “Du er trygg.”
Spotty klynket.
“Kanskje du burde bære ham,” sa pappa. Abbie løftet Spotty opp og gikk over gaten. Han skalv. Da de ikke kunne se hundene lenger, roet Spotty seg ned. Han slikket Abbie i ansiktet og hun satte ham ned.
Noen minutter senere begynte Spotty å gå saktere. Han hang med hodet. Han la seg ned på fortauet.
“Kom igjen,” sa Abbie. “Vi er nesten hjemme.”
Spotty glippet med øynene. Han sukket.
“Å. For sliten, kompis?” Abbie lo. Hun løftet ham opp igjen. Denne gangen bar hun ham hele veien hjem. Pappa tilbød seg å hjelpe, men Spotty var ikke særlig tung. Og Abbie elsket ham og ønsket å ta vare på ham.
Den søndagen snakket Abbies Primær-lærer om Jesus Kristus.
“Jesus elsker oss så høyt at han led for oss,” sa søster Oliver. “Han følte alle våre sorger slik at han kunne forstå hva vi føler. På den måten kan han bære oss gjennom våre prøvelser.”
Abbie tenkte på hvordan hun hadde båret Spotty. Det er slik Jesus hjelper oss, tenkte Abbie. Jesus bar henne kanskje ikke egentlig, men han hjalp henne å føle seg sterkere når hun trengte ham. Som forleden kveld, da hun var redd for mørket. Hun hadde bedt og følt seg trygg. Eller da hun var bekymret for at hun kanskje skulle glemme leksene sine. Hun hadde bedt da og følt seg bedre – og hun husket det!
Abbie smilte. Hun visste at Jesus Kristus elsket henne enda mer enn hun elsket Spotty. Og det var mye!
Illustrasjoner: Alexandra Ball