Varm, lodden tjeneste
Artikkelforfatteren bor i Oregon i USA.
Hva kunne Jay gjøre mevd det ekstra stoffet?
Alex så seg rundt i stoffbutikken. Det var mange farger og kule mønstre. Han så noen som ville passe perfekt.
“Du, mamma,” sa Alex, og pekte på et stoff med fargerike gekkoer på. “Liker du disse gekkoene?”
“Jeg liker søte, myke kaniner bedre,” sa mamma.
Alex lo. “Du skjønner hva jeg mener! Ville dette passe bra til skjerfene?”
“Jeg tror vennene dine vil like det.”
Alex skulle lage skjerf til vennene sine. Han skulle bruke fotballmønsteret til Josh, rakettmønsteret til José og gekkomønsteret til Mike.
Snart var de på vei hjem med stoffet. Da de forlot parkeringsplassen, så Alex en mann som holdt opp et pappskilt der han ba om hjelp. Han visste at mannen sannsynligvis ikke hadde noen jobb eller et hjem. Og det virket som han frøs! Han hadde bare en tynn jakke. Alex hadde en tykk boblejakke, men han frøs fremdeles da han gikk til skolen om morgenen.
Da de kom hjem, viste mamma Alex ham hvordan han skulle legge stoffet ut rett og måle hvor mye han trengte for å lage ett skjerf. Han klippet forsiktig stoffet med saksen sin. Så klippet han langs endene for å lage frynser. Snart hadde Alex seks fargerike skjerf. Det var også en stor haug med ekstra stoff.
“Kan du komme på noen andre du ønsker å lage gaver til?” spurte mamma.
“Egentlig ikke,” sa Alex. Så kom han til å tenkte på mannen som holdt skiltet. Han fikk en idé.
Den uken på hjemmeaften lærte Alex hele familien hvordan de kunne lage skjerf. Mamma målte dem opp. Pappa klippet stoffet. Alex og søsteren hans laget frynsene. Han likte å lage skjerf med gekkostoffet. Gekkoene syntes å smile til ham mens han arbeidet.
“Oi,” sa Alex da de var ferdig. “Vi laget 14 skjerf som vi kan gi bort!”
“Hva gjør vi nå?” spurte søsteren.
“Jeg syns vi skal legge dem i bilen,” sa Alex. “Når vi ser noen som ser kald ut, kan vi gi dem et.”
“Det er en god idé,” sa pappa.
Mamma hentet en pose fra skapet, og de la de varme skjerfene oppi. “Kanskje vi kan kjøre en familietur en gang iblant for å se etter personer som trenger skjerf,” sa hun.
“Kan vi dra akkurat nå?” spurte Alex.
Mamma så ut av vinduet. “Jeg vet ikke. Det er ganske kaldt ute.”
“Er ikke det poenget?”
Mamma og pappa smilte. “Du har nok rett,” sa mamma. “Bare sørg for å ta på nok klær.”
Alex tok på seg jakken, men han la knapt merke til den kalde luften. Han visste at skjerfene hans kunne hjelpe noen, og det fikk ham til å føle seg varm inni seg.
Illustrasjoner: Mark Robison