Jobbtesten
Dette må være en feil!
“Hva slags jobb ønsker dere å ha når dere blir store?” spurte fru Lu klassen.
Det var lett å svare på! Jeg ville bli forsker. Jeg forestilte meg at jeg gikk i labfrakk og gjorde fantastiske eksperimenter.
“I dag skal hver av dere ta en test på datamaskinen som vil fortelle dere hvilke jobber dere kan passe til en dag”, sa fru Lu.
Snart var jeg ved datamaskinen og tok testen. Jeg svarte på alle spørsmålene og trakk pusten dypt idet jeg trykket på “avslutt”-knappen.
Forsker! Kunstner! Astronaut! tenkte jeg mens resultatene ble lastet inn. De jobbene ville være fantastiske.
Men resultatene nevnte ingen av disse jobbene. Jeg så på listen. Grafisk designer hørtes litt kult ut. Jeg var ikke like sikker på baker. Eller arrangementsplanlegger.
Det mest overraskende var toppresultatet. Det fortalte meg at jeg ville like best å være … blomsterhandler.
Hva? En som lager blomsterdekorasjoner? tenkte jeg. Dette må være en feil!
Men jeg visste at jeg hadde svart ærlig på hvert av spørsmålene. Jeg følte meg varm i ansiktet. Jeg ville ikke at vennene mine skulle se resultatene mine, så jeg skyndte meg å slå av datamaskinen.
“Kult!” sa min beste venn Dan. “Mitt toppresultat er webdesigner!”
“Så flott”, mumlet jeg. “Men tror virkelig du denne testen har rett om hva vi bør jobbe med?”
“Det er bare en test”, sa Dan og trakk på skuldrene. “Hva var din jobb nummer én?”
Jeg stivnet av frykt. “Det er sikkert galt. Men det sto at jeg burde bli blomsterhandler.”
Min verste frykt gikk i oppfyllelse. Dan begynte å le.
“Jeg visste at du ville ønske å plukke blomster som jobb! Du har alltid likt sånne rare ting”, spøkte Dan.
“Aldri i livet!” snerret jeg. “Jeg liker ikke engang blomster.”
Dan smilte og snudde seg tilbake til datamaskinen sin. Jeg begynte å få vondt i magen. Jeg var så flau! Hadde testen rett? Hadde Dan rett?
Da jeg kom hjem fra skolen, var jeg fremdeles flau over testresultatene mine. Jeg tenkte på alt jeg likte å gjøre, som å lage kunst og spille piano. De var ganske forskjellige fra det noen av de andre guttene i klassen likte.
Kanskje jeg er rar, tenkte jeg. Jeg fikk tårer i øynene idet jeg gikk inn.
“Hva er i veien, Jeff?” spurte pappa. “Har det skjedd noe på skolen?”
Jeg satte meg ned og fortalte ham alt om jobbtesten og at jeg følte meg annerledes enn mange av de andre guttene.
“Vet du hva, Jeff”, sa han, “det var vår himmelske Fader som ga deg talentene dine. Han er glad i deg og ønsker at du skal utvikle dem. Og jeg er også glad i deg! Å like andre ting enn vennene dine liker, gjør deg ikke rar.”
“Er du sikker på det?” spurte jeg.
Pappa nikket. “Det er meningen at vi alle skal være forskjellige. Jeg vil at du skal være glad i den du er. Og husk at testen bare skulle gi deg noen forslag til hva du kanskje kan gjøre. Det betyr ikke at du nødvendigvis vil ende opp med en av de jobbene. Du kan ta dine egne valg. Men hvis du en dag velger å bli blomsterhandler, er jeg sikker på at du vil bli flink til det!”
“Takk, pappa.” Jeg ga ham en klem. Jeg hadde ikke vondt i magen lenger.
På skolen dagen etter satt Dan sammen med meg i lunsjpausen. “Hei, Jeff”, sa han. “Beklager at jeg lo av deg. Jeg tror du vil bli fantastisk i den jobben du får, uansett hva det er!”
“Takk, Dan”, sa jeg. “Hvem vet – kanskje jeg eier en blomsterbutikk og du lager nettstedet til butikken min!”
“Avtale”, sa Dan og smilte. “Kanskje jeg blir din første kunde også!”
Illustrasjon: Mark Robison