“Mist aldri håpet!” Til styrke for ungdom, juni 2021, 14–17.
Mist aldri håpet!
Som flyktning lærte Muriel ved egen erfaring at Gud alltid er der når du trenger ham mest.
Fotografier: Cody Bell, unntatt der annet er oppgitt
Av og til kan det virke som om hele verden faller sammen rundt deg.
For så å begynne å brenne.
I en orkan.
Noen ganger kan livet føles så kaotisk og nedslående at du kanskje lurer på om ting noensinne vil føles riktig igjen.
Muriel B., som bodde i en flyktningleir som barn, har noe å si om å komme seg gjennom vanskelige situasjoner: “Ha Gud ved din side til enhver tid, og mist aldri håpet. Dårlige tider er i virkeligheten bare midlertidige!”
Dette er en som vet litt om dårlige tider.
Og hun vet hvordan man kan komme seg gjennom dem.
Krig og sikkerhet
Muriels liv begynte normalt nok. Hun var et lite barn i Kongo. Hun hadde en lykkelig familie, et trygt og komfortabelt hjem, en varm seng og rikelig å spise.
Så brøt det ut krig.
Da begynte det snart å bli ille. Hun nådde bunnen da sinte menn slepte hennes kjærlige far – “Den sterkeste kristne jeg kjenner” – bort fra familien mens de truet med våpen.
Heldigvis ble faren senere gjenforenet med dem. Men livet var ikke lenger trygt for Muriel eller familien. De flyktet til en flyktningleir i Uganda.
Muriel var fem da familien flyktet til en flyktningleir i Uganda.
Foto gjengitt med tillatelse fra Muriel B.
Flyktningleirer er midlertidige bosetninger for mennesker som blir tvunget til å forlate hjemmet sitt på grunn av krig eller av andre grunner. De er ment å gi trygghet, og denne gjorde det, men livet for Muriel og familien hennes var fremdeles langt fra lett.
Overlevelse og styrke
“Vi var takknemlige for å komme vekk fra krigen”, sier Muriel. “Og de som ledet leiren, gjorde sitt beste for å hjelpe oss, men det var ikke nok.”
Ikke nok mat, ikke nok husly, ikke nok medisiner – ikke nok av noe.
“Insekter bet oss om natten”, husker hun. “Og vi kunne være uten mat i flere dager om gangen. Det var også mye sykdom i leiren.”
Flyktningeleiren i dag.
Fotografi: Getty Images
Muriel og familien var ikke medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige på den tiden, men de var trofaste og praktiserende kristne. De hadde klippefast tro på Gud og på hans Sønn Jesus Kristus. “Mor og far sa hele tiden at jeg alltid kan be og faste.”
Så det var det hun gjorde. Som barn i en flyktningleir, i en alder da mange barn lærer å lese og skrive, ba Muriel hver dag om å overleve. Hun ba om mat. Hun ba om sikkerhet. Hun ba om styrke og mot til å fortsette.
Og hun så Gud utføre mirakler for dem.
“Gud fikk oss vekk fra krigen”, sier hun, “så jeg visste at jeg kunne stole på ham. Når vi trengte ham som mest, som da vi ikke hadde noe å spise på lenge, velsignet han oss alltid. Han utførte små mirakler som bygget opp min tro på ham.”
Ved å hjelpe til med å oppdra sine yngre søsken har Muriel utviklet mange ferdigheter hun kan benytte seg av nå som hun oppdrar sitt eget barn.
Etter nesten to år i flyktningleiren tok livet hennes en ny vending. Muriel og resten av familien flyttet til USA for å innlede et nytt kapittel i et nytt land. Etter alt hun hadde sett og opplevd, var Muriel fremdeles bare åtte år gammel.
Det var da foreldrene bestemte seg for å finne en ny kirke å gå i.
Tro og venner
“Mor og far ønsket alltid å tilbe Gud og takke ham”, sier Muriel. En søndag, ikke lenge etter at vi kom til USA, sa de: ‘La oss lete etter en kirke.’”
De behøvde ikke å lete lenge. Mens de gikk rundt i byen, møtte de to misjonærer fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige på gaten.
Snart ble Muriel døpt sammen med foreldrene. Muriels yngre søsken ble døpt så snart de var gamle nok.
Muriel sammen med sin mor og yngste søster.
Mye av det hun lærte i kirken, var kjent for Muriel, som hadde blitt undervist om Gud og Jesus Kristus hele sitt liv. Andre emner var nye. “Jeg hadde aldri hørt om Joseph Smith eller Brigham Young eller Mormons bok”, sa hun.
Det var ikke de eneste nye tingene. Det var en helt ny kultur hun trengte å lære. Her utgjorde Kirkens medlemmer stor forskjell. De lærte familien å bruke noen av de elektroniske innretningene og apparatene som var annerledes enn hjemme. De hjalp til med språket. Og de hjalp mest av alt ved ganske enkelt å være venner.
Hjelp og håp
Muriel oppfordrer ungdom i dag til å gjøre det samme. “Flyktninger trenger også venner. Familien hadde ingen venner da vi kom til dette landet, men da vi ble medlem av Kirken, var det så mange som besøkte oss! Nå har vi mange venner.”
I årenes løp har Muriel vært i stand til å hjelpe de samme vennene som velsignet henne da hun var liten.
Etter at hun kom inn i Unge kvinner, virket Muriel i klassepresidentskaper og hjalp til med alle slags ungdomsaktiviteter. Hun virket og underviste og bar vitnesbyrd.
Ved tro på evangeliet fortsetter Muriel og familien å finne håp også i livets kamper.
Men en av de beste måtene hun fortsetter å hjelpe vennene sine på, er ved å gi av sin styrke i evangeliet og sin tro på Gud.
“Noen av vennene mine sliter med å finne håp akkurat nå”, sier hun. “Men jeg sier alltid at ingenting vondt varer evig. Jeg føler at det ikke finnes noe som Gud ikke kan få deg gjennom.
“Noen ganger kan jeg bare be om mot til å holde ut lenger. Til å stå på videre. Gud har alltid hjulpet meg å finne dette motet. Som regel er velsignelsen mot til å fortsette å streve fremover, alt du trenger.”