“Vennskap gjorde utslaget”, Til styrke for ungdom, juni 2021, 8–9.
Kom, følg med meg
Vennskap gjorde utslaget
Min omvendelse til evangeliet tok seks år. Hadde jeg ikke hatt gode venner, ville jeg aldri ha klart det.
Jeg er konvertitt. Men det tok meg seks år å bli medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
En av grunnene var at jeg som barn ikke hadde noen særlig god oppfatning av Kirken. Hvis du hadde lest det jeg leste om det i læreboken min på skolen da jeg var 12 år gammel, ville kanskje du også hatt samme oppfatning. Det som sto der, var ikke særlig hyggelig. Og siden jeg aldri hadde møtt en siste dagers hellig, godtok jeg det jeg leste, som sannhet.
Jeg vokste opp i Kentucky i USA. Der jeg bodde, var det svært få medlemmer av Kirken. Så jeg ble overrasket da familien Martinez flyttet inn i nabolaget vårt da jeg var 13.
Alle likte dem. De var vennlige og lette å komme overens med. De hadde seks barn – noe som virket enormt! Og de hadde en sønn på min alder som raskt ble min beste venn.
Jeg tror faktisk han var alles beste venn. Det var et lys ved Mateo som bare tiltrakk seg folk. Så selv om jeg syntes kirken hans var litt merkelig, ble det ganske snart uproblematisk på grunn av vennskapet vårt.
Så møtte jeg andre medlemmer
Et par år senere begynte Mateo og jeg på videregående. Det var da jeg møtte andre medlemmer av Kirken. Det var flere på skolen vår og andre i lokalsamfunnet. Litt etter hvert snakket de om livet sitt og kom naturlig inn på Kirken. Til slutt begynte jeg å gå på aktiviteter i kirken, spille basketball med andre ungdommer og til og med gå på Morgenseminar i noen uker.
Jeg hadde mange gode venner som valgte å følge gode normer, men det var noe spesielt ved mine siste dagers hellige venner. De hverken drakk, røykte eller brukte narkotika. Og mens noen av vennene mine begynte å bli fysisk intime med kjæresten sin, gjorde ikke disse det. Men det var noe mer. Det var et lys ved dem som var godt. De presset aldri evangeliet på meg – de bare etterlevde det. Når det passet sånn, fortalte de meg litt her og litt der.
Familien Martinez var alltid så åpen og storsinnet. Jeg var velkommen til dem når som helst. Og kjøkkenet deres var også alltid åpent!
Jeg strevde fremdeles
Likevel var jeg ganske fastlåst i min egen religion, og jeg syntes fremdeles noe av det Mateo trodde, var rart. Jeg hadde også en sterk personlighet. Selv om jeg for det meste etterlevde Kirkens normer, ønsket jeg ikke at noen skulle fortelle meg hva normene mine skulle være.
Samtidig følte jeg meg åndelig i villrede. Jeg tror det kan skje når du føler deg tiltrukket av evangeliets lys og godhet, men skyver det bort. Selv om jeg trodde på Gud, strevde jeg med å godta at Gud kunne eller ville være aktivt engasjert i livet mitt. Likevel ble jeg tiltrukket av evangeliets lys i andre mennesker.
Det var sannsynligvis derfor jeg bestemte meg for å bli med vennene mine til en av Kirkens skoler da jeg var 18. Vi gikk på Brigham Young University i Provo i Utah, hvor jeg møtte enda flere medlemmer av Kirken. Gode mennesker. Vennlige mennesker. Fylt med lys, akkurat som hjemme. Og jeg ble fremdeles ikke medlem av Kirken.
Det som til slutt gjorde utslaget
Etter det første skoleåret gikk jeg tom for penger og dro tilbake til Kentucky for å bo hos min far. Jeg var 19, og alle vennene mine begynte å reise på misjon eller var fremdeles i Utah.
Men det fantastiske var at Gud satte andre fantastiske mennesker i livet mitt. Familien Martinez bodde fremdeles i nærheten og inviterte meg hjem til seg når som helst jeg ønsket det. Og jeg fant ut at det også bodde andre siste dagers hellige på min alder i nærheten. Alle støttet meg mens jeg kjempet med min tro.
Ingen maste på meg. Ingen presset meg. De var bare gode mot meg.
Etter seks lange år begynte jeg til slutt å studere med misjonærene. Det skulle mange dype spørsmål til, men med vennlighet og oppmuntring fra venner var jeg endelig klar til å åpne mitt hjerte, studere og be angående Mormons bok, gjenkjenne Ånden og ta imot dåpen.
Av alt det som hjalp meg på min reise, var sannsynligvis det viktigste andre menneskers tålmodige og vennlige støtte.