Nok for meg

Da jeg flyttet til Irland fikk min tro meg til å føle meg annerledes enn alle andre. Jeg innså at jeg måtte finne ut hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde. Etter litt studium bestemte jeg meg for at jeg var glad for å etterleve budene.

Men i fjor gjennomgikk jeg det samme. Jeg begynte å tenke på hva jeg ønsker å gjøre når jeg er ferdig på skolen, for eksempel om jeg skulle dra på misjon. Jeg visste at hvis jeg dro på misjon, måtte jeg tro på det jeg skulle undervise folk.

Jeg begynte å gå dypt inn i mitt studium av religion. Ikke minst begynte jeg et dypt studium av Mormons bok. Det var første gang jeg leste Mormons bok sakte og ydmykt. Jeg forventet plutselig å vite at boken var sann, slik pappa gjorde da han ble medlem av Kirken. Jeg visste at når jeg leste den, følte jeg meg lykkelig og nærmere Gud. Men jeg hadde ikke den samme brennende følelsen.

Jeg sparte det siste kapittelet for å lese det sammen med misjonærene i vårt område. Uten å vite hvordan jeg følte, begynte en av dem å snakke om hvordan han hadde hatt en lignende opplevelse. Han sa at for noen er det å få et vitnesbyrd som en lysbryter som slås på. Men for andre er det som solen som stiger opp. “Og det er nok for meg”, sa han.

Jeg er ikke prefekt. Noen dager leser jeg ikke, ganske enkelt fordi jeg glemmer det, eller noen ganger fordi jeg kommer med unnskyldninger for ikke å lese. Mitt vitnesbyrd om Mormons bok vokser fortsatt. Men jeg tror at den er sann. Jeg har en dyp kjærlighet til Mormons bok. Jo mer jeg leser den, desto mer vokser kjærligheten, og spørsmålene mine blir besvart.

Og akkurat nå er det nok for meg.

Meka S., 17 år, Dublin i Irland

Liker kunst, hekling og å spille gitar.