Forsoningen omfatter all smerte

Av eldste Kent F. Richards

i De sytti

Vår store utfordring i jordelivet er å bli “en hellig gjennom den Herre Kristi forsoning”.

Som kirurg opplevde jeg at mye av min tid gikk med til temaet smerte. Av nødvendighet påførte jeg den kirurgisk nesten daglig – og mye energi gikk så med til å prøve å kontrollere og lindre smerten.

Jeg har grunnet på hensikten med smerte. Ingen av oss er immun mot smerte. Jeg har sett folk takle den svært forskjellig. Noen vender seg bort fra Gud i sinne, mens andre lar sin lidelse bringe dem nærmere Gud.

I likhet med dere, har jeg også opplevd smerte. Smerte er et mål på helbredelsesprosessen. Den lærer oss ofte tålmodighet. Kanskje er det derfor vi bruker ordet pasient om syke mennesker.

Eldste Orson F. Whitney skrev: “Ingen smerte vi lider, ingen prøvelse vi opplever, er bortkastet. Den underviser oss, er til hjelp når det gjelder å utvikle egenskaper som tålmodighet, tro, kraft og ydmykhet… Det er ved sorg og lidelse, slit og trengsel vi får den utdannelse som vi kom hit for å skaffe oss.”¹

Eldste Robert D. Hales har sagt noe lignende:

“Smerte fører deg til en ydmykhet som tilskynder deg til overveielse. Det er en erfaring jeg er takknemlig for å ha vært gjennom …

Jeg fant ut at den fysiske smerte og helbredelsen av legemet etter en større operasjon er bemerkelsesverdig lik den åndelige smerte og helbredelsen av sjelen i omvendelsesprosessen.”²

Mye av vår lidelse er ikke nødvendigvis vår feil. Uventede hendelser, motstridende eller skuffende omstendigheter, forstyrrende sykdom og til og med død omgir oss og gjennomsyrer vår erfaring i jordelivet. I tillegg kan vi måtte lide på grunn av andres handlinger.³ Lehi sa at Jakob hadde “hatt mange lidelser og mye sorg på grunn av [sine] brødre”.⁴ Motstand er en del av vår himmelske Faders plan for lykke. Vi opplever alle nok av den til å bli oppmerksom på vår Faders kjærlighet og vårt behov for Frelserens hjelp.

Frelseren er ingen passiv iakttaker. Han er selv godt kjent med den smerte vi opplever.

“Han lider alle menneskers smerter, ja, hver levende skapnings smerter, både menns, kvinners og barns.”⁵

“La oss derfor med frimodighet tre frem for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid.”⁶

Iblant, når smerten er som verst, blir vi fristet til å spørre: “Er det da ingen balsam i Gilead? Eller er det ingen lege der?”⁷ Jeg vitner om at svaret er jo, det finnes en lege. Jesu Kristi forsoning omfatter alle jordelivets tilstander og hensikter.

Det finnes en annen form for smerte som vi er ansvarlige for. Åndelig smerte ligger dypt i vår sjel og kan føles uslokkelig, som om vi blir plaget med en“ubeskrivelig angst”, slik Alma beskrev det.⁸ Den skyldes våre syndige handlinger og manglende omvendelse. For denne smerten finnes også en kur som er universell og fullstendig. Den kommer fra Faderen, gjennom Sønnen, og den er til hver den som er villig til å gjøre alt som skal til for å omvende seg. Kristus sa: “Vil dere ikke nå vende tilbake til meg, … og omvende dere så jeg kan helbrede dere?”⁹

Kristus selv sa:

“Og min Fader sendte meg så jeg kunne bli løftet opp på korset, og etter at jeg hadde blitt løftet opp på korset, så jeg kunne trekke alle mennesker til meg …

Derfor vil jeg ifølge Faderens makt trekke alle mennesker til meg.”¹⁰

Kanskje hans viktigste arbeid er det kontinuerlige arbeidet med hver enkelt av oss, med å oppmuntre, velsigne, styrke, oppholde, veilede og tilgi oss.

Slik Nephi så i et syn, var mye av Kristi jordiske virke viet til å velsigne og helbrede de syke med alle slags skavanker – fysiske, følelsesmessige og åndelige. “Og jeg fikk se skarer av mennesker som var syke, og som var plaget av alle slags sykdommer… Og de ble helbredet ved Guds Lams kraft.”¹¹

Alma profeterte også at “han skal gå ut, ha smerter og lidelser og fristelser av alle slag, og … han vil påta seg sitt folks smerter og sykdommer …

“så hans indre kan fylles med barmhjertighet …, så han i kjødet kan vite hvordan han skal hjelpe sitt folk i forhold til deres skrøpeligheter.”¹²

I en sykehusseng sent en kveld, denne gangen som pasient og ikke lege, leste jeg disse versene om og om igjen. Jeg tenkte: “Hvordan går det til? For hvem? Hva må til for å kvalifisere seg? Er det som tilgivelse for synd? Må vi fortjene hans kjærlighet og hjelp?” Mens jeg overveiet dette, gikk det opp for meg at Kristus under sitt jordiske liv valgte å oppleve smerte og lidelse for å kunne forstå oss. Kanskje vi også trenger å oppleve jordelivets bakside for å kunne forstå ham og våre evige hensikter.¹³

President Henry B. Eyring forklarte: “Det vil trøste oss når vi må vente i lidelse på Frelserens lovede avlastning, at han av erfaring vet hvordan han kan helbrede og hjelpe oss… Og tro på denne kraft vil gi oss tålmodighet når vi ber, arbeider og venter på hjelp. Han kunne ha visst hvordan han skulle hjelpe oss gjennom åpenbaring, men han valgte å lære gjennom personlig erfaring.”¹⁴

Jeg følte hans kjærlighets armer omfavne meg den kvelden.¹⁵ Tårer vætet min pute av takknemlighet. Senere, mens jeg leste i Matteus om Kristi jordiske virke, oppdaget jeg noe annet: “Da det var blitt kveld, bragte de til ham mange … Og alle som var syke, helbredet han.”¹⁶ Han helbredet alle som kom til ham. Ingen ble avvist.

Eldste Dallin H. Oaks har sagt: “Helbredende velsignelser kommer på mange måter, alle tilpasset våre individuelle behov ifølge Hans kunnskap som elsker oss høyest. Noen ganger kurerer en ‘helbredelse’ vår sykdom eller letter vår byrde. Men noen ganger blir vi ‘helbredet’ ved at vi får styrke, forståelse eller tålmodighet til å bære de byrder som er lagt på oss.”¹⁷ Alle som vil komme, vil bli omfavnet i Jesu armer.¹⁸ Enhver kan bli helbredet ved hans kraft. All smerte kan bli lindret. I ham kan vi “finne hvile for [våre] sjeler”.¹⁹ Våre jordiske omstendigheter vil kanskje ikke forandre seg, men vår smerte, bekymring, lidelse og frykt kan bli oppslukt i hans fred og helbredende balsam.

Jeg har lagt merke til at barn ofte har lettere for å akseptere smerte og lidelse. De holder stille ut med ydmykhet og saktmodighet. Jeg har følt en vakker og god ånd omgi disse små.

Tretten år gamle Sherrie gjennomgikk en 14 timer lang operasjon for en svulst på ryggraden. Da hun våknet på intensiven, sa hun: “Pappa, tante Cheryl er her, … og … bestefar Norman … og bestemor Brown … er her. Og pappa, hvem er det som står ved siden av deg? … Han ligner på deg, bare høyere… Han sier han er din bror Jimmy.” Hennes onkel Jimmy døde 13 år gammel av cystisk fibrose.

I nesten en time beskrev Sherrie sine besøkende, alle avdøde familiemedlemmer. Utmattet sovnet hun til slutt.”

Senere sa hun til sin far: “Pappa, alle barna her på intensivavdelingen har engler som hjelper dem.”²⁰

Til oss alle sa Frelseren:

“Se, dere er små barn og kan ennå ikke tåle alle ting, dere må vokse i nåde og kunnskap om sannheten.

Frykt ikke, små barn, for dere er mine …

Derfor er jeg midt iblant dere, og jeg er den gode hyrde.”²¹

Vår store utfordring i jordelivet er å bli “en hellig gjennom den Herre Kristi forsoning”.²² Den smerte dere og jeg opplever, er kanskje det beste mål på denne prosessen. I vår ytterste nød kan vi bli som små barn i vårt hjerte, ydmyke oss og be, arbeide og vente²³ tålmodig på at vår sjel og vår kropp skal bli helbredet. I likhet med Job vil vi, etter å ha blitt lutret ved våre prøvelser, “gå frem av prøven som gullet”.²⁴

Jeg bærer vitnesbyrd om at han er vår Forløser, vår venn, vår talsmann, den store lege, den store helbreder. I ham kan vi finne fred og trøst i og for vår smerte og våre synder om vi bare vil komme til ham i ydmykhet. Hans “nåde er tilstrekkelig”.²⁵ I Jesu Kristi navn. Amen.