Hva slags menn og kvinner burde dere være?

Av eldste Lynn G. Robbins

i De sytti

Måtte dere lykkes med å utvikle Kristus-lignende egenskaper, slik at dere kan ha hans bilde i deres ansikt, og hans egenskaper kan komme til uttrykk i deres adferd.

“Å være eller ikke være” er faktisk et veldig godt spørsmål.¹ Frelseren stilte spørsmålet på en langt mer dyptgripende måte, slik at det blir et avgjørende doktrinært spørsmål for oss alle: “Hva slags menn [og kvinner] burde dere være? Sannelig sier jeg dere, likesom jeg er” (3 Nephi 27:27; uthevelse tilføyd). Verbet være i første person presens er jeg er. Han oppfordrer oss til å påta oss hans navn og hans natur.

For å bli slik han er, må vi også gjøre de tingene han gjorde: “Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dette er mitt evangelium, og dere vet hva dere må gjøre i min kirke, for de gjerninger dere har sett meg gjøre skal dere også gjøre” (3 Nephi 27:21; uthevelse tilføyd).

Det er umulig å skille det å være og det å gjøre. Som gjensidig avhengige læresetninger, forsterker og fremmer de hverandre. Tro motiverer oss for eksempel til å be, og bønn på sin side styrker vår tro.

Frelseren anklaget ofte dem som gjorde uten å være – og kalte dem hyklere: “Dette folk ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg” (Markus 7:6). Å gjøre uten å være er hyklersk, eller å late som man er noe man ikke er.

Men å være uten å gjøre er meningsløst, akkurat som “med troen. Dersom den ikke har gjerninger, er den død i seg selv” (Jakobs brev 2:17; uthevelse tilføyd). Å være uten å gjøre er egentlig ikke å være – det er selvbedrag, å tro at man er god bare fordi man har gode hensikter.

Å gjøre uten å være – altså hykleri – er en falsk fremstilling overfor andre, men å være uten å gjøre er en falsk fremstilling overfor en selv.

Frelseren refset de skriftlærde og fariseerne for deres hykleri: “Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som gir tiende” – noe de gjorde – “av mynte og anis og karve, men lar ugjort det som veier tyngre i loven: Rettferd, barmhjertighet og troskap” (Matteus 23:23). Med andre ord, de var ikke det de skulle ha vært.

Selv om han bekreftet viktigheten av å gjøre, utpekte Frelseren det å være som “det som veier tyngre”. Den store viktigheten av å være illustreres i følgende eksempler:

Å gå ned i dåpens vann er noe vi gjør. Det å være som må komme forut for dette, er tro på Jesus Kristus og en mektig forandring i hjertet.
Deltagelse i nadverden er noe vi gjør. Å være verdig til å ta del i nadverden er det som veier tyngre og er mye viktigere.
Ordinasjon til prestedømmet er en handling, eller noe vi gjør. Det som veier tyngre, er imidlertid kraften i prestedømmet, som kommer “ifølge rettferdighetens prinsipper” (L&p 121:36), eller å være.

Mange av oss lager lister for å minne oss om ting vi ønsker å gjøre. Men få har lister over ting de ønsker å være. Hvorfor? Ting å gjøre er aktiviteter eller hendelser som kan krysses av når de er utført. Å være blir imidlertid aldri utført. Man kan ikke krysse av det man er. Jeg kan invitere min hustru ut på en fin aften nå til fredag, noe jeg gjør. Men å være en god mann er ikke en hendelse. Det må være en del av min natur – min karakter, eller den jeg er.

Eller når kan jeg som far, krysse av et barn på listen min som utført? Vi blir aldri ferdige med å være gode foreldre. Og for å være gode foreldre, er noe av det viktigste vi kan lære våre barn, hvordan de kan bli Frelseren mer lik.

Å være lik Kristus er ikke noe vi kan se, men det er drivkraften bak det vi gjør, som kan sees. Når en mor eller far hjelper et barn å lære å gå, for eksempel, ser vi dem gjøre ting som å støtte eller rose barnet. Disse gjerninger uttrykker den usynlige kjærligheten i deres hjerte og den usynlige troen og håpet på barnets muligheter. Dag etter dag fortsetter de å uttrykke de usynlige egenskapene tålmodighet og utholdenhet.

Ettersom være fører til gjøre, og er motivet bak det vi gjør, vil det å undervise i å være forbedre adferd mer effektivt enn å fokusere på å gjøre.

Når barn oppfører seg dårlig, for eksempel når de krangler med hverandre, retter vi ofte feilaktig vår disiplinering mot det de gjorde, eller kranglingen vi så. Men det de gjør – adferden – er bare et symptom på det usynlige motivet i deres hjerte.Vi kan spørre: “Hvilke egenskaper, om barnet forsto dem, ville korrigere denne adferden i fremtiden? Å være tålmodig og tilgi når man blir irritert? Å elske og være en fredsstifter?Å ta ansvar for sine egne handlinger og ikke klandre andre?”

Hvordan kan foreldre lære sine barn disse egenskapene? Vi vil aldri få en bedre mulighet til å lære og vise våre barn Kristus-lignende egenskaper enn ved hvordan vi disiplinerer dem. Disiplin kommer av det samme ordet som disippel, og impliserer tålmodighet og undervisning fra vår side. Det skulle ikke gjøres i sinne. Vi kan og bør disiplinere slik som Lære og pakter 121 lærer oss, “ved overtalelse, ved langmodighet, ved mildhet og saktmodighet og ved oppriktig kjærlighet, ved vennlighet og ren kunnskap” (vers 41–42). Dette er Kristus-lignende egenskaper som skulle være en del av den vi er som foreldre og Kristi disipler.

Ved disiplinering lærer barnet om konsekvenser. I slike øyeblikk er det nyttig å snu noe negativt til noe positivt. Hvis barnet tilstår å ha gjort noe galt, gi det ros for det motet det krevde å tilstå. Spør barnet hva han eller hun lærte av feiltrinnet eller udåden. Da får dere, eller enda viktigere, Ånden, en mulighet til å påvirke og undervise barnet. Når vi lærer barna læren ved Ånden, har den kraft til å forandre deres natur – det de er – med tiden.

Alma oppdaget dette prinsippet, at “forkynnelsen av ordet hadde stor tilbøyelighet til å få folket til å gjøre det som var rettferdig – ja, det hadde hatt større innvirkning på folkets sinn enn sverdet” (Alma 31:5; uthevelse tilføyd). Hvorfor? Fordi sverdet bare straffet adferd – det de gjorde – mens forkynnelsen av ordet forandret menneskers natur – hvem de var eller kunne bli.

Et snilt og lydig barn vil bare gi en far eller mor grunnkurs i barneoppdragelse. Hvis dere er velsignet med et barn som prøver deres tålmodighet i n-te grad, får dere universitetsutdannelse i barneoppdragelse. Istedenfor å lure på hva dere kan ha gjort i foruttilværelsen for å fortjene noe slikt, kan dere se på det mer krevende barnet som en velsignelse og en mulighet til å bli mer lik Gud. Hvilket av barna vil prøve deres tålmodighet, langmodighet og andre Kristus-lignende egenskaper, og hjelpe dere å utvikle og foredle dem? Kan det hende at dere trenger dette barnet like mye som barnet trenger dere?

Vi har alle hørt at vi skulle fordømme synden og ikke synderen. I samme ånd, når våre barn oppfører seg dårlig, må vi passe oss så vi ikke sier ting som kan få dem til å tro at det de gjorde galt, er den de er. “La aldri et feiltrinn gå fra en handling til en identitet,” med tilhørende merkelapper som “dum”, “treg”, “lat”, eller “klønete”.² Våre barn er Guds barn. Det er deres sanne identitet og potensial. Hans plan er å hjelpe sine barn å overvinne feil og ugjerninger og utvikle seg til å bli slik han er. Skuffende adferd skulle derfor anses som noe midlertidig, ikke permanent – en handling, ikke en identitet.

Derfor må vi være svært forsiktige med å bruke permanente uttrykk som “Du gjør alltid …” eller “Du gjør aldri …” når vi irettesetter. Hver forsiktige med uttalelser som “Du bryr deg aldri om mine følelser” eller “Hvorfor må vi alltid vente på deg?” Slike uttalelser får disse handlingene til å virke som en identitet som kan få negativ innflytelse på barnets selvoppfatning og egenverd.

Identitetsforvirring kan også forekomme når vi spør barn hva de ønsker å bli når de blir store, som om vårt levebrød var ensbetydende med hvem vi er. Hverken yrke eller levebrød skulle definere vår identitet eller egenverd. Frelseren var for eksempel en ydmyk tømrer, men det var langt fra definerende for hans liv.

For å hjelpe barn å finne seg selv og styrke deres egenverd, bør vi absolutt rose deres prestasjoner eller adferd – det de gjør. Men vi gjør enda klokere i å rette mesteparten av vår ros mot deres karakter og tro – hvem de er.

Innen idrett kan for eksempel en klok måte å rose våre barns prestasjoner på – det de gjør – være å fokusere på det de er – som deres energi, utholdenhet, holdning i møte med motgang osv.– og slik rose både det de er og det de gjør.

Når vi ber barn om å gjøre plikter, kan vi også prøve å rose dem for det de er, for eksempel: “Jeg blir så glad når du utfører pliktene dine med en positiv innstilling.”

Når barn får en karakterrapport fra skolen, kan vi rose dem for de gode karakterene, men det kan være av mer varig verdi å rose dem for deres flid: “Du har levert alle oppgavene dine. Du kan virkelig det å takle og fullføre ting som er vanskelige. Jeg er stolt av deg.”

Under familiens skriftstudium kan dere se etter og drøfte eksempler på egenskaper dere leser om den dagen. Ettersom Kristus-lignende egenskaper er gaver fra Gud, og ikke kan utvikles uten hans hjelp³, skulle dere be om disse gavene som familie og på egen hånd.

Ved middagsbordet kan dere iblant snakke om egenskaper, spesielt dem dere leste om i Skriftene tidligere den morgenen. “Hvordan har du vært en god venn i dag? På hvilken måte har du vist medlidenhet? Hvordan hjalp tro deg å møte dagens utfordringer? Hvordan har du vært pålitelig? ærlig? generøs? ydmyk?” Det er en rekke egenskaper i Skriftene som trenger å bli undervist i og læres.

Den viktigste måten å lære dem å være på er å være den slags foreldre for våre barn som vår himmelske Fader er for oss. Han er den eneste fullkomne far, og han har gitt oss sin håndbok i barneoppdragelse – Skriftene.

Min tale i dag har først og fremst rettet seg mot foreldre, men prinsippene gjelder alle. Måtte dere lykkes med å utvikle Kristus-lignende egenskaper, slik at dere kan ha hans bilde i deres ansikt, og hans egenskaper kan komme til uttrykk i deres adferd. Da, når deres barn eller andre føler deres kjærlighet og ser deres adferd, vil det minne dem om Frelseren og trekke dem til Ham. Dette er min bønn og mitt vitnesbyrd, i Jesu Kristi navn. Amen.