Vær da fullkomne – omsider
Hvis vi holder ut, vil vår foredling, et eller annet sted i evigheten, bli ferdig og fullstendig.
Skriftene ble skrevet for å velsigne og oppmuntre oss, og det gjør de helt klart. Vi takker himmelen for hvert kapittel og vers vi noensinne har fått. Men har dere lagt merke til at det nå og da dukker opp et skriftsted som minner oss om at vi kommer til litt kort? Bergprekenen begynner for eksempel med beroligende, milde saligprisninger, men i versene som følger, blir vi advart – blant annet – ikke bare mot å slå i hjel, men heller ikke engang å bli sinte. Vi blir advart ikke bare mot å drive hor, men heller ikke engang å ha urene tanker. Til dem som ber om det, skal vi gi kjortelen, og så skal vi også gi dem kappen. Vi skal elske våre fiender, velsigne dem som forbanner oss og gjøre vel imot dem som hater oss.
Hvis dette er deres morgenstudium av Skriftene, og dere, etter å ha lest så langt, er ganske sikre på at dere ikke kommer til å få gode karakterer på evangeliets karakterkort, vil det siste budet i rekken ganske sikkert sette kroken på døren: “Vær da fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen.” Med dette siste påbudet ønsker vi å krype tilbake i sengen og trekke dynen over hodet. Slike celestiale mål synes utenfor vår rekkevidde. Visselig ville aldri Herren gi oss et bud som han visste at vi ikke kunne holde. La oss se hvor dette dilemmaet fører oss.
Over hele Kirken hører jeg mange som strever med dette problemet: “Jeg er bare ikke god nok.” “Jeg kommer til de grader til kort.” “Jeg vil aldri nå opp.” Jeg hører dette fra tenåringer. Jeg hører det fra misjonærer. Jeg hører det fra nye konvertitter. Jeg hører det fra dem som har vært medlem hele livet. En innsiktsfull siste-dagers-hellig, søster Darla Isackson, har sagt at Satan på et eller annet vis har klart å få pakter og bud til å virke som forbannelser og fordømmelser. For noen har han gjort evangeliets idealer og inspirasjon til selvforakt og elendighet.
Det jeg sier nå, avviser eller reduserer på ingen måte noe bud som Gud har gitt oss. Jeg tror på hans fullkommenhet, og jeg vet at vi er hans åndelige sønner og døtre med en guddommelig mulighet til å bli som han er. Jeg vet også at vi som Guds barn ikke skulle snakke nedsettende om eller nedverdige oss selv, som om det å rakke ned på oss selv på en eller annen måte skulle gjøre oss til den personen Gud ønsker at vi skal bli. Nei! Med villighet til å omvende oss og et ønske om mer rettferdighet i vårt hjerte, håper jeg vi vil se på personlig utvikling på en måte som ikke innebærer å få magesår eller anoreksi, å bli deprimert eller å ødelegge selvbildet vårt. Det er ikke det Herren ønsker for Primær-barn eller noen annen som ærlig synger “Jeg prøver å ligne Jesus”.
For å sette dette problemet i perspektiv, la meg minne oss alle om at vi lever i en fallen verden, og enn så lenge er vi et fallent folk. Vi er i det telestiale rike, det er stavet med t, ikke c. President Russell M. Nelson har sagt at her i jordelivet kommer fullkommenhet “etterhvert”.
Så jeg tror ikke Jesus mente at hans preken om dette emnet skulle være en verbal hammer for å hamre løs på oss om våre svakheter. Nei, jeg tror han mente den som en hyllest til hvem og hva Gud den evige Fader er og hva vi kan oppnå sammen med ham i evigheten. I alle fall er jeg takknemlig for å vite at til tross for mine ufullkommenheter, så er i det minste Gud fullkommen – at i det minste han for eksempel er i stand til å elske sine fiender, fordi alt for ofte på grunn av det “naturlige menneske” i oss, er dere og jeg noen ganger denne fienden. Jeg er så takknemlig for at i det minste Gud kan velsigne dem som forfølger ham, for uten å ønske eller ha til hensikt å gjøre det, kan vi alle noen ganger forfølge ham. Jeg er takknemlig for at Gud er barmhjertig og en fredsstifter, for jeg trenger barmhjertighet, og verden trenger fred. Alt vi sier om Faderens egenskaper, sier vi naturligvis også om hans enbårne Sønn, som levde og døde for den samme fullkommenheten.
Jeg skynder meg å si at å fokusere på Faderens og Sønnens prestasjoner istedenfor våre mislykkede forsøk, ikke gir oss den minste rettferdiggjørelse for et udisiplinert liv eller fordumming av våre normer. Nei, fra begynnelsen av har evangeliet vært “for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning… inntil vi… når frem… til aldersmålet for Kristi fylde”. Jeg mener bare at i det minste én hensikt med et skriftsted eller et bud kan være å minne oss om hvor strålende “aldersmålet for Kristi fylde” virkelig er, for å inspirere oss til større kjærlighet og beundring for ham, og et større ønske om å bli ham lik.
“Ja, kom til Kristus og bli fullkommengjort i ham,” oppfordrer Moroni. “[Elsk] Gud av hele deres makt, sinn og styrke… så dere ved hans nåde kan bli fullkomne i Kristus.” Vårt eneste håp om sann fullkommenhet er å motta den som en gave fra himmelen – vi kan ikke “fortjene” den. Dermed gir Kristi nåde oss ikke bare frelse fra sorg og synd og død, men også frelse fra vår egen vedvarende selvkritikk.
La meg bruke en av Frelserens lignelser for å si dette på en litt annen måte. En tjener skyldte sin konge 10 000 talenter. Da han hørte tjenerens bønn om tålmodighet og barmhjertighet, hadde “herren… inderlig medynk med denne tjeneren… og ettergav… gjelden”. Men den samme tjeneren ville ikke ettergi gjelden til en medtjener som skyldte ham 100 denarer. Da kongen fikk høre dette, sa han til den han hadde tilgitt: “Burde da ikke også du vise barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?”
Det råder litt uenighet blant de lærde om pengeverdiene som er nevnt her – og tilgi at jeg bruker amerikansk valuta – men for å gjøre regnestykket enkelt, hvis den mindre, ikke ettergitte gjelden på 100 denarer var for eksempel 100 dollar i vår tid, ville gjelden på 10 000 talenter, som så gladelig ble ettergitt, ha nærmet seg 1 milliard dollar – eller mer!
Som en personlig gjeld er det en astronomisk sum – langt over vår fatteevne. (Ingen kan handle så mye!) For denne lignelsens formål er det meningen at det skal være ufattelig. Det skal være mer enn vi kan klare å forstå, for ikke å si mer enn vi kan klare å betale tilbake. Det er fordi det ikke er en historie om to tjenere som krangler i Det nye testamente. Det er en historie om oss, den falne menneskeslekten – jordiske skyldnere, overtredere og fanger. Hver enkelt av oss er en skyldner, og dommen var fengsel for hver enkelt av oss. Og der ville vi alle ha blitt værende om det ikke var for en Konges nåde, som frigjør oss ganske enkelt fordi han elsker oss og “røres av medlidenhet med oss”.
Jesus bruker en ufattelig måleenhet her fordi hans forsoning er en ufattelig gave, gitt til en ubegripelig pris. Dette synes for meg å være i det minste en del av meningen bak Jesu befaling om å være fullkommen. Vi er kanskje ennå ikke i stand til å vise 10 000 talenters-fullkommenheten som Faderen og Sønnen har oppnådd, men det er ikke for mye forlangt av dem når de ber oss om å være litt mer gudlignende i små ting, at vi snakker og handler, elsker og tilgir, omvender oss og blir bedre i det minste på 100 denarer-nivået av fullkommenhet, som åpenbart er innenfor hva vi kan klare.
Mine brødre og søstre, med unntak av Jesus, har det ikke vært noen feilfrie prestasjoner på denne jordiske reisen vi befinner oss på, så jeg håper at vi her i jordelivet må strebe etter gradvis forbedring uten å være besatt av det adferdsforskere kaller “giftig perfeksjonisme”. Vi burde unngå denne sistnevnte overdrevne forventningen til oss selv, til andre og, la meg tilføye, til dem som er kalt til å tjene i Kirken – som for siste-dagers-hellige betyr alle, for vi er alle kalt til å tjene et eller annet sted.
I den forbindelse skrev Leo Tolstoj en gang om en prest som ble kritisert av et av sine sognebarn for ikke å leve så strengt som han burde. Kritikeren konkluderte med at prinsippene den syndige presten forkynte, derfor også måtte være gale.
Som svar på denne kritikken sier presten: “Se på livet mitt nå, og sammenlign det med mitt tidligere liv. Du vil se at jeg prøver å etterleve den sannhet jeg forkynner.” Ute av stand til å leve opp til de høye idealene han underviste, innrømmer presten at han har mislykkes. Men han utbryter:
“Angrip meg, [om du vil,] det gjør jeg selv, men [ikke] angrip… veien jeg følger… Hvis jeg vet veien hjem, [men] går beruset langs den, er det noe mindre riktig vei bare fordi jeg sjangler fra side til side?…
Rop ikke frydefullt: ‘Se på ham!… Der krabber han ut i en myr!’ Nei, smil ikke skadefro, men gi… din hjelp [til enhver som prøver å gå veien tilbake til Gud.]”
Brødre og søstre, vi ønsker alle å leve et mer Kristus-lignende liv enn vi ofte lykkes med å leve. Hvis vi innrømmer dette ærlig og prøver å forbedre oss, er vi ikke hyklere, men mennesker. Måtte vi nekte å la vår egen jordiske dårskap og de uunngåelige svakhetene hos selv de beste menn og kvinner rundt oss, gjøre oss kyniske med hensyn til evangeliets sannheter, om Kirken er sann eller håpet om vår fremtidige mulighet til sann gudelighet. Hvis vi holder ut, vil vår foredling, et eller annet sted i evigheten, bli ferdig og fullstendig – og det er Det nye testamentes betydning av fullkommenhet.
Jeg vitner om den strålende fremtiden som er gjort tilgjengelig for oss ved vår Herre Jesu Kristi forsoning, som selv fortsatte “fra nåde til nåde” inntil han i sin udødelighet mottok en fullkommen fylde av celestial herlighet. Jeg vitner om at Han i denne og hver time, med arrete hender etter nagler, tilbyr oss den samme nåden og holder fast i oss og oppmuntrer oss, og nekter å slippe oss før vi er trygt hjemme i våre himmelske foreldres favntak. Et slikt fullkomment øyeblikk er noe jeg fortsetter å strebe etter, om enn klønete. En slik fullkommen gave er noe jeg fortsetter å takke for, om enn utilstrekkelig. Jeg gjør det i selve Fullkommenhetens navn, han som aldri har vært klønete eller utilstrekkelig, men som elsker alle oss som er det, vår Herre Jesus Kristus. Amen.