Tre søstre
Vi er ansvarlige for vårt eget disippelskap, og det har lite – eller ingenting – å gjøre med måten andre behandler oss på.
Kjære søstre, kjære venner, å begynne generalkonferansen med et verdensomspennende søstrenes møte er betydningsfullt og vidunderlig. Bare se for dere: Søstre i alle aldre, med forskjellig bakgrunn, nasjonalitet og språk forenet i tro på og kjærlighet til vår Herre Jesus Kristus.
Da vi nylig hadde et møte med vår kjære profet, president Thomas S. Monson, uttrykte han hvor høyt han elsker Herren. Og jeg vet at president Monson er svært takknemlig for deres kjærlighet, deres bønner og deres hengivenhet til Herren.
For lenge siden, i et land langt borte, bodde det en familie med tre søstre.
Den første søsteren var trist. Hun syntes omtrent ingenting med henne var bra nok – fra nesen til haken og fra huden til tærne. Når hun snakket, kom ordene noen ganger ut på en klønete måte, og folk lo. Når noen kritiserte henne eller “glemte” å invitere henne til noe, rødmet hun, gikk bort og fant et hemmelig sted der hun kunne komme med et trist sukk og fundere på hvorfor livet hadde blitt så dystert og uten glede.
Den andre søsteren var sint. Hun syntes selv at hun var veldig smart, men det var alltid noen andre som fikk høyere poengsum på prøvene på skolen. Hun så på seg selv som morsom, vakker, fasjonabel og fascinerende. Men det var alltid noen andre som var morsommere, vakrere, mer fasjonabel eller mer fascinerende.
Hun var aldri den beste i noen ting – og dette kunne hun ikke utstå. Livet skulle ikke være sånn!
Noen ganger gikk hun til angrep på andre, og det virket som om hun alltid var på nippet til å bryte ut i raseri for et eller annet.
Dette gjorde henne selvfølgelig ikke noe mer sympatisk eller populær. Noen ganger bet hun tennene sammen, knyttet nevene og tenkte, “Livet er så urettferdig!”
Så var det den tredje søsteren. Til forskjell fra sin triste og sinte søster var hun – vel, glad. Det var ikke fordi hun var smartere eller vakrere eller flinkere enn sine søstre. Nei, noen ganger unngikk eller ignorerte folk henne også. Noen ganger gjorde de narr av det hun hadde på seg eller de ting hun sa. De sa noen ganger slemme ting om henne. Men hun lot ikke noe av det plage henne for mye.
Denne søsteren var glad i å synge. Hun hadde ikke så god sangstemme, og folk lo av henne, men det stoppet henne ikke. Hun kunne si, “Jeg vil ikke la andre mennesker og deres meninger hindre meg i å synge!”
Det faktum at hun fortsatte å synge gjorde den første søsteren trist og den andre søsteren sint.
Mange år gikk, og til slutt nådde hver av søstrene sin siste tid på jorden.
Den første søsteren, som oppdaget igjen og igjen at det ikke var noen ende på skuffelser i livet, døde til slutt trist.
Den andre, som hver dag fant noe nytt å mislike, døde sint.
Og den tredje søsteren, som tilbragte livet med å synge sin sang av all sin kraft med et selvsikkert smil om munnen, døde glad.
Livet er selvfølgelig aldri så enkelt, og mennesker er aldri så enkle og uforanderlige som de tre søstrene i denne historien. Men selv ekstreme eksempler som disse kan lære oss noe om oss selv. Hvis du er som de fleste av oss, kan det hende du har gjenkjent en del av deg selv i en, to eller kanskje alle tre av disse søstrene. La oss se nærmere på hver enkelt av dem.
Offeret
Den første søsteren så på seg selv som et offer – som en som ble påvirket. Det virket som den ene tingen etter den andre skjedde med henne og gjorde henne ulykkelig. Med dette perspektivet på livet ga hun andre kontroll over hva hun følte og hvordan hun oppførte seg. Når vi gjør dette, drives vi rundt av alle meningers vinder – og i disse dager med de allestedsnærværende sosiale medier, blåser disse vindene med orkans styrke.
Kjære søstre, hvorfor skulle dere overgi deres lykke til noen, eller til en gruppe som bryr seg så lite om dere – eller deres lykke?
Hvis du bekymrer deg for hva andre mennesker sier om deg, la meg forslå denne motgiften: Husk hvem du er. Husk at dere tilhører kongehuset i Guds rike, døtre av himmelske foreldre, som er universets herskere.
Du har Guds åndelige DNA. Du har unike gaver som opprinnelig kommer fra din åndelige skapelse og som ble utviklet under din storslagne tilværelse i det førjordiske liv. Du er barn av vår barmhjertige og evige Fader i himmelen, Herren, hærskarenes Gud, Han som skapte universet, som spredte de roterende stjernene ut over det store rom, og plasserte planetene i sine bestemte baner.
Du er i hans hender.
Meget gode hender.
Kjærlige hender.
Omsorgsfulle hender.
Ingenting noen noensinne sier om deg kan endre dette. Ordene deres er meningsløse sammenlignet med hva Gud har sagt om deg.
Du er hans dyrebare barn.
Han elsker deg.
Selv når du snubler, selv når du snur deg bort fra Ham, elsker Gud deg. Om du føler deg bortkommet, forlatt eller glemt – frykt ikke. Den gode hyrde vil finne deg. Han vil løfte deg opp på sine skuldre. Og han vil bære deg hjem.
Mine kjære søstre, la disse evige sannhetene synke dypt inn i deres hjerte. Og dere vil oppdage at det er mange grunner til ikke å være trist, for dere har en evig skjebne å oppfylle.
Verdens Frelser ga sitt liv slik at dere kan velge å gjøre denne skjebnen til en virkelighet. Dere har påtatt dere Hans navn, dere er hans disipler. Og på grunn av Ham, kan dere kle dere i kapper av evig herlighet.
Den hatefulle
Den andre søsteren var sint på verden. Som sin triste søster, følte hun at problemene i hennes liv var forårsaket av noen andre. Hun la skylden på sin familie, sine venner, sjefen og medarbeiderne, politiet, naboene, Kirkens ledere, motebildet, til og med solstrålenes styrke og ren og skjær uflaks. Og hun gikk til angrep på alle sammen.
Hun så ikke på seg selv som en slem person. Tvert imot følte hun at hun bare forsvarte seg selv. Alle andre, mente hun, var motivert av selviskhet, smålighet og hat. Hun derimot, var motivert av gode intensjoner – rettferdighet, integritet og kjærlighet.
Dessverre er den sinte søsterens måte å tenke på altfor vanlig. Dette ble lagt merke til i en nylig studie som utforsket konflikter mellom rivaliserende grupper. Som en del av studiet, intervjuet forskere palestinere og israelere i Midtøsten, og republikanere og demokrater i USA. De oppdaget at “hver side følte at deres egen gruppe [var] mer motivert av kjærlighet enn av hat, men når de ble spurt hvorfor deres rivaliserende gruppe [var] involvert i konflikten, pekte [de] på hat som [den andre] gruppens motiverende faktor.”
Hver gruppe så med andre ord på seg selv som “de snille” – rettferdige, snille og sannferdige. Derimot så de sine rivaler som “de slemme” – kunnskapsløse, uærlige, til og med ondskapsfulle.
Det året jeg ble født, var verden innhyllet i en forferdelig krig som bragte pinefull sorg og ødeleggende elendighet til verden. Denne krigen var forårsaket av min egen nasjon – av en gruppe mennesker som identifiserte visse andre grupper som onde og oppfordret til hat mot dem.
De bragte dem de ikke likte til taushet. De fornedret dem og overbeviste andre om at de var onde. De betraktet dem som dårligere – mindre verdt enn mennesker. Når du degraderer en gruppe mennesker, er det mer sannsynlig at du rettferdiggjør voldsspråk og voldshandlinger mot dem.
Jeg grøsser ved tanken på det som hendte i Tyskland i det 20. århundre.
Når noen er imot oss eller uenige med oss, er det fristende å anta at det må være noe galt med dem. Og derfra er det et lite steg til å tillegge deres ord og handlinger de verste motiver.
Vi må selvfølgelig forsvare det som er rett, og noen ganger må vi heve vår røst for å gjøre det. Men når vi gjør det med sinne eller hat i vårt hjerte – når vi angriper andre fordi vi er såret, skamfulle eller for å bringe dem til taushet – er det en sjanse for at vi ikke gjør dette i rettferdighet.
Hva underviste Frelseren?
“Jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere,
for at dere kan bli barn av deres Far i himmelen”.
Dette er Frelserens måte. Det er det første steget for å bryte ned barrierene som skaper så mye sinne, hat, splittelse og vold i verden.
“Ja”, sier du kanskje, “jeg kan være villig til å elske mine fiender – bare hvis de er villige til å gjøre det samme.”
Men det spiller ingen rolle, gjør det vel? Vi er ansvarlige for vårt eget disippelskap, og det har lite – eller ingenting – å gjøre med måten andre behandler oss på. Vi håper naturligvis at de vil være forståelsesfulle og nestekjærlige til gjengjeld, men vår kjærlighet til dem er uavhengig av deres følelser for oss.
Kanskje vår innsats for å elske våre fiender vil bløtgjøre deres hjerte og påvirke dem til det gode. Kanskje ikke. Men det forandrer ikke vår beslutning om å følge Jesus Kristus.
Som medlemmer av Jesu Kristi Kirke, vil vi elske våre fiender.
Vi vil overvinne sinne eller hat.
Vi vil fylle vårt hjerte med kjærlighet til alle Guds barn.
Vi vil strekke oss ut for å velsigne andre og yte tjeneste for dem – selv dem som kanskje “hater [oss]… og forfølger [oss]”.
Den ekte disippelen
Den tredje søsteren representerer en ekte Jesu Kristi disippel. Hun gjorde noe som det kan være svært vanskelig å gjøre: hun stolte på Gud selv når hun ble latterliggjort og fikk vanskeligheter. På en eller annen måte bevarte hun sin tro og sitt håp til tross for forakt og kynisme rundt seg. Hun levde med glede ikke fordi omstendighetene hennes var gledesfylte, men fordi hun var glad.
Ingen av oss kommer oss gjennom livets reise uten motgang. Når det er så mange krefter som prøver å dra oss bort, hvordan holder vi blikket festet på den strålende lykke som er lovet de trofaste?
Jeg tror svaret kan finnes i en drøm som en profet hadde for tusenvis av år siden. Profeten heter Lehi, og drømmen hans er nedskrevet i den dyrebare og vidunderlige Mormons bok.
I drømmen så Lehi en stor mark, og på den et underlig tre, ubeskrivelig vakkert. Han så også store grupper av mennesker på vei mot treet. De ønsket å smake på dets herlige frukt. De følte og hadde tillit til at den ville gi dem stor lykke og vedvarende fred.
Det var en smal sti som ledet til treet, og langs den var det en jernstang som hjalp dem å holde seg på stien. Men der var også en mørk tåke som tilslørte deres syn av både stien og treet. Og kanskje enda mer farlig var lyden av høy latter og hån som kom fra en stor rommelig bygning like ved. Overraskende nok overbeviste latterliggjøringen til og med noen av de menneskene som hadde nådd frem til treet og smakt på den herlige frukten, slik at de begynte å føle seg skamfulle og vandre bort.
Kanskje de begynte å tvile på at treet virkelig var så vakkert som de en gang hadde trodd. Kanskje de begynte å stille spørsmål om virkeligheten av det de hadde opplevd.
Kanskje de trodde at hvis de vendte seg bort fra treet, ville livet bli lettere. Kanskje de ikke ville bli hånet eller ledd av mer.
Og, de som hånet dem så faktisk ut som mennesker som var ganske lykkelige og hadde det gøy. Så kanskje hvis de forlot treet, ville de bli ønsket velkommen inn i forsamlingen i den store og rommelige bygningen og få applaus for sin dømmekraft, intelligens og hvor sofistikerte de var.
Hold deg på stien
Kjære søstre, kjære venner, hvis dere synes det er vanskelig å holde fast i jernstangen og gå fast fremover mot frelse, hvis latterliggjøring og hån fra andre som synes så selvsikre får dere til å vakle, hvis dere er bekymret for ubesvarte spørsmål eller læresetninger som dere ennå ikke forstår, hvis dere føler dere triste på grunn av skuffelser, ber jeg dere innstendig om å huske Lehis drøm.
Hold deg på stien!
Slipp aldri taket i jernstangen – Guds ord!
Når noen prøver å få deg til å skamme deg over å ta del i Guds kjærlighet, bry deg ikke om dem.
Glem aldri at du er et Guds barn, det er rike velsignelser i vente, hvis du kan lære å gjøre Hans vilje, vil du bo sammen med Ham igjen!
Løftene om verdens ros og aksept er ikke til å stole på, de er usanne og utilfredsstillende. Guds løfter er sikre, sanne og gledesfylte – nå og alltid.
Jeg ber dere om å overveie religion og tro fra et høyere perspektiv. Ingenting som tilbys i den store og rommelige bygningen kan sammenlignes med frukten av etterlevelse av Jesu Kristi evangelium.
Det er virkelig slik at “det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham.”
Jeg har selv lært at disippelens vei i Jesu Kristi evangelium er veien til glede. Den er veien til trygghet og fred. Den er veien til sannhet.
Jeg vitner om at ved Den Hellige Ånds gave og kraft, kan du finne dette ut selv.
I mellomtiden, hvis veien blir vanskelig for deg, håper jeg du vil finne tilflukt og styrke i våre fantastiske organisasjoner i Kirken: Primær, Unge kvinner og Hjelpeforeningen. De er som retningsskilt på veien, der du kan fornye din selvtillit og tro for den reisen som ligger foran deg. De er et trygt hjem, der du kan føle at du hører til og få oppmuntring fra dine søstre og meddisipler.
De ting du lærer i Primær forbereder deg for ytterligere sannheter som du lærer i Unge kvinner. Den disippelens vei du går i Unge kvinners klasser leder til søsterfellesskapet i Hjelpeforeningen. Med hvert skritt på veien blir du gitt ytterligere muligheter til å vise din kjærlighet for andre gjennom å utøve tro, medfølelse, nestekjærlighet, dyd og tjeneste.
Å velge denne disippelens vei vil lede til ubeskrivelig lykke og oppfyllelse av din guddommelige natur.
Det vil ikke være lett. Det vil kreve det aller beste du har – all din intelligens, kreativitet, tro, integritet, styrke, besluttsomhet og kjærlighet. Men en dag vil du se tilbake på dine anstrengelser, og da, hvor takknemlig du da vil være for at du holdt deg sterk, at du hadde tro og at du ikke vek bort fra veien.
Gå fremover
Det kan være mange ting i livet som er utenfor din kontroll. Men til syvende og sist har du kraft til å velge både ditt reisemål og mange av dine erfaringer langs veien. Det er ikke så mye de evner du har som de valg du tar, som utgjør forskjellen i livet.
Du kan ikke tillate at omstendighetene gjør deg trist.
Du kan ikke tillate dem å gjøre deg sint.
Du kan glede deg over at du er en Guds datter. Du kan finne glede og lykke i Guds nåde og i Jesu Kristi kjærlighet.
Du kan være glad.
Jeg ber dere innstendig om å fylle deres hjerte med takknemlighet til Guds rikelige og uendelige godhet. Mine kjære søstre, dere kan klare dette! Jeg ber med hele min sjels hengivenhet at dere vil velge å gå fremover mot livets tre. Jeg ber om at dere vil velge å oppløfte deres stemme og gjøre deres liv til en strålende symfoni av lovsanger, i glede over det som Guds kjærlighet, de undere Hans Kirke og Jesu Kristi evangelium kan gi verden.
Den sanne disippelens sang kan kanskje høres litt falsk ut, eller til og med litt høy ut for noen. Det har vært slik, helt fra tidens begynnelse.
Men for vår himmelske Fader og for dem som elsker og ærer Ham, er det en svært dyrebar og vakker sang – den forløsende kjærlighets opphøyde og helliggjorte sang av tjeneste for Gud og våre medmennesker.
Jeg etterlater dere min velsignelse som en Herrens apostel, at dere vil finne styrke og mot til å gledesfylt vokse og trives som en Guds datter, mens dere daglig går med glede på disippelens strålende vei. I Jesu Kristi hellige navn. Amen.