Vend deg til Herren

Av biskop W. Christopher Waddell

Annenrådgiver i Det presiderende biskopsråd

Vi kan ikke kontrollere alt som skjer med oss, men vi har fullstendig kontroll over hvordan vi reagerer på forandringene i vårt liv.

Våren 1998 fikk Carol og jeg anledning til å kombinere en forretningsreise og en familieferie og ta våre fire barn og min svigermor, som nylig hadde blitt enke, med til Hawaii i noen dager.

Kvelden før flyturen til Hawaii ble vår fire måneder gamle sønn Jonathon diagnostisert med dobbel ørebetennelse, og vi ble fortalt at han ikke kunne reise på minst tre-fire dager. Vi bestemte oss for at Carol skulle bli hjemme med Jonathon, mens jeg skulle gjennomføre reisen sammen med resten av familien.

Min første indikasjon på at dette ikke var reisen jeg hadde forestilt meg, kom kort tid etter ankomst. Mens vi gikk langs en månebelyst sti med palmer og utsikt over havet foran oss, snudde jeg meg for å kommentere hvor vakker øya var, og istedenfor å se Carol i dette romantiske øyeblikket, så jeg inn i øynene på min svigermor – som jeg er inderlig glad i, bare så det er sagt. Det var bare ikke det jeg hadde forventet. Og Carol hadde heller ikke forventet å tilbringe ferien hjemme alene med vår syke nyfødte sønn.

Det vil være tider i livet da vi befinner oss på en uventet vei og står overfor omstendigheter som er mye vanskeligere enn en forstyrret ferie. Hvordan reagerer vi når hendelser, ofte utenfor vår kontroll, forandrer det livet vi hadde planlagt eller håpet på?

Den 6. juni 1944 gikk Hyrum Shumway, en ung fenrik i den amerikanske Hæren, i land på stranden Omaha som en del av invasjonen på D-dagen. Han kom seg trygt gjennom landgangen, men under den allierte fremrykningen den 27. juli ble han alvorlig skadet av en eksploderende stridsvognmine. På et øyeblikk hadde hans liv og fremtidige legekarriere blitt dramatisk påvirket. Etter en rekke operasjoner som hjalp ham å komme seg etter de fleste av de alvorlige skadene, fikk aldri bror Shumway synet tilbake. Hvordan skulle han reagere?

Etter tre år på et rehabiliteringssykehus reiste han hjem til Lovell, Wyoming. Han visste at drømmen om å bli lege ikke lenger var mulig, men han var fast bestemt på å gå videre, gifte seg og forsørge en familie.

Til slutt fikk han jobb i Baltimore, Maryland som rehabiliteringsrådgiver og sysselsettingsspesialist for blinde. I sin egen rehabiliteringsprosess hadde han lært at blinde er i stand til mye mer enn han hadde trodd, og i løpet av hans åtte år i denne stillingen fikk han flere blinde i arbeid enn noen annen rådgiver i landet.

Nå som han var trygg på sin evne til å forsørge en familie, fridde Hyrum til kjæresten ved å si til henne: “Hvis du vil lese posten, sortere sokkene og kjøre bilen, kan jeg gjøre resten.” De ble snart beseglet i Salt Lake tempel og etter hvert velsignet med åtte barn.

I 1954 flyttet familien Shumway tilbake til Wyoming, hvor bror Shumway arbeidet i 32 år som delstatens skoledirektør for døve og blinde. I denne tiden virket han i syv år som biskop i Cheyenne første menighet og senere i 17 år som stavspatriark. Etter at han pensjonerte seg, virket også bror og søster Shumway som misjonærektepar i London England syd misjon.

Hyrum Shumway døde i mars 2011, og etterlot seg en arv av tro og tillit til Herren, også under vanskelige forhold, til sin store etterslekt av barn, barnebarn og oldebarn.

Hyrum Shumways liv ble kanskje endret av krigen, men han tvilte aldri på sin guddommelige natur og sine evige muligheter. I likhet med ham er vi Guds åndesønner og -døtre, og vi “aksepterte hans plan hvorved [vi] kunne få et fysisk legeme og høste jordisk erfaring for å utvikle [oss] mot fullkommenhet og til sist virkeliggjøre [vårt] guddommelige potensial som arvinger til evig liv”. Ingen grad av forandring, prøvelse eller motstand kan forandre denne evige kursen – bare våre valg når vi utøver vår handlefrihet.

Endringene, og de resulterende utfordringene, som vi opplever i jordelivet, kommer i en rekke former og størrelser og påvirker hver enkelt av oss på unike måter. I likhet med dere har jeg sett venner og familie møte utfordringer forårsaket av:

Tapet av en av deres nærmeste.
En bitter skilsmisse.
Å kanskje aldri få anledning til å gifte seg.
Alvorlig sykdom eller skade.
Og til og med naturkatastrofer, som vi nylig har vært vitne til rundt om i verden.

Og listen fortsetter. Selv om hver “forandring” er unik for våre individuelle omstendigheter, er det en fellesnevner i den resulterende prøvelsen eller utfordringen – håp og fred er alltid tilgjengelig på grunn av Jesu Kristi sonoffer. Jesu Kristi forsoning gir oss de ypperste korrigerende og helbredende tiltakene for enhver såret kropp, skadet ånd og ethvert sønderknust hjerte.

Han vet på en måte som ingen andre kan forstå, hva hver enkelt av oss trenger for å komme videre når vi opplever forandringer. I motsetning til våre venner og nærmeste kan Frelseren ikke bare ha medfølelse med oss, men han forstår oss fullkomment fordi han har vært der vi er. I tillegg til å betale prisen og lide for våre synder, gikk også Jesus Kristus enhver vei, taklet enhver utfordring og opplevde enhver smerte – fysisk, følelsesmessig eller åndelig – som vi noensinne vil oppleve i jordelivet.

President Boyd K. Packer sa: “Jesu Kristi barmhjertighet og nåde er ikke begrenset til dem som begår synder… men de omfatter løftet om evig fred til alle som vil ta imot og følge ham… Hans nåde er den mektige lege, også for de sårede uskyldige.”

I denne jordiske erfaringen kan vi ikke kontrollere alt som skjer med oss, men vi har fullstendig kontroll over hvordan vi reagerer på forandringene i vårt liv. Det betyr ikke at utfordringene og prøvelsene vi opplever, er ubetydelige og lette å takle eller løse. Det betyr ikke at vi vil være fri for smerte eller hjertesorg. Men det betyr at det finnes grunn til håp og at vi på grunn av Jesu Kristi forsoning kan gå videre og finne bedre dager – ja, dager som er fulle av glede, lys og lykke.

I Mosiah leser vi beretningen om Alma, kong Noahs tidligere prest, og folket hans, som “hadde… blitt varslet av Herren… og dro ut i villmarken foran kong Noahs hærstyrker”. Etter åtte dager “kom [de] til… et meget vakkert og deilig land” hvor “de slo opp sine telt og begynte å dyrke jorden og begynte å bygge bygninger”.

Situasjonen deres virket lovende. De hadde tatt imot Jesu Kristi evangelium. De hadde blitt døpt som en pakt om at de ville tjene Herren og holde hans bud. Og “de formerte seg, [og] det gikk dem overmåte vel i [landet]”.

Omstendighetene deres skulle imidlertid snart forandre seg. “En hær lamanitter [kom] inn over landets grenser.” Alma og hans folk ble snart bragt i trelldom, og “deres lidelser var så store at de begynte å rope med stor kraft til Gud”. I tillegg ble de til og med befalt av sine fangevoktere å slutte å be, for “alle som ble grepet i å påkalle Gud, skulle drepes”. Alma og hans folk hadde ikke gjort noe for å fortjene sin nye tilstand. Hvordan skulle de reagere?

Istedenfor å klandre Gud, vendte de seg til ham og “åpnet sine hjerter for ham”. Som følge av deres tro og stille bønner svarte Herren: “Vær ved godt mot. … Jeg vil… lette de byrder som er lagt på deres skuldre, så dere ikke engang kan føle dem på ryggen.” Kort tid senere “styrket [Herren] dem så de kunne bære sine byrder med letthet, og de underkastet seg hele Herrens vilje med glede og tålmodighet”. Selv om de ennå ikke var befridd fra trelldom, vendte de seg til Herren og ikke fra Herren, og ble derfor velsignet i forhold til sine behov og ifølge Herrens visdom.

Eldste Dallin H. Oaks har sagt: “Helbredende velsignelser kommer på mange måter, alle tilpasset våre individuelle behov ifølge Hans kunnskap som elsker oss høyest. Noen ganger kurerer en ‘helbredelse’ vår sykdom eller letter vår byrde. Men noen ganger blir vi ‘helbredet’ ved at vi får styrke, forståelse eller tålmodighet til å bære de byrder som er lagt på oss.”

“Deres tro og tålmodighet var så stor” at Alma og hans folk til slutt ble befridd av Herren, slik også vi vil bli, “og… de… [takket]… for de var i trelldom, og ingen andre enn Herren deres Gud kunne befri dem”.

Den sørgelige ironien er at de mest trengende altfor ofte vender seg bort fra sin eneste fullkomne kilde til hjelp – vår Frelser Jesus Kristus. En kjent beretning i Skriftene om kobberslangen lærer oss at vi har et valg når vi står overfor utfordringer. Etter at mange av Israels barn ble bitt av “brennende, flyvende slanger”, ble “et symbol… løftet opp… så enhver som ville se… kunne leve. [Men det var et valg.] Og mange så på det og levde.

… Men det var mange som var så forherdet at de ikke ville se, derfor omkom de.”

I likhet med oldtidens israelitter blir vi også oppfordret til å se hen til Frelseren og leve – for hans åk er gagnlig og hans byrde er lett, selv om vår kan være tung.

Alma den yngre underviste denne hellige sannheten da han sa: “Jeg vet at den som setter sin lit til Gud, skal bli styrket i sine prøvelser og sine vanskeligheter og sine lidelser og skal bli løftet opp på den siste dag.”

I disse siste dager har Herren gitt oss mange ressurser, våre “kobberslanger”, som alle har til hensikt å hjelpe oss å se hen til Kristus og sette vår lit til ham. Å hanskes med livets utfordringer handler ikke om å ignorere virkeligheten, men snarere om hvor vi velger å fokusere og grunnvollen vi velger å bygge på.

Disse ressursene omfatter, men er ikke begrenset til:

Regelmessig studium av Skriftene og levende profeters læresetninger.
Hyppig og oppriktig bønn og faste.
Verdig deltagelse i nadverden.
Regelmessige tempelbesøk.
Prestedømsvelsignelser.
Klok rådgivning fra kvalifiserte fagfolk.
Og til og med medisiner, når de blir riktig foreskrevet og brukt.

Uansett hvilken forandring i livets omstendigheter som måtte komme, og uansett hvilken uventet vei vi kan bli nødt til å ta, velger vi selv hvordan vi reagerer. Å vende oss til Frelseren og gripe hans utstrakte arm er alltid vårt beste alternativ.

Eldste Richard G. Scott underviste denne evige sannheten: “Sann og varig lykke, med ledsagende styrke, mot og kapasitet til å overvinne de mest utfordrende vanskeligheter, kommer når livet sentreres i Jesus Kristus… Det gis ingen garanti om resultater over natten, men det gis en absolutt forsikring om at i Herrens tid vil løsninger gis, fred vil komme, og tomhet vil bli fylt.”

Om disse sannhetene deler jeg mitt vitnesbyrd. I Jesu Kristi navn. Amen.