Det levende brød som er kommet ned fra himmelen
Hvis vi lengter etter å bli i Kristus og at han skal bli i oss, er det hellighet vi søker.
Dagen etter at Jesus på mirakuløst vis mettet de 5000 i Galilea med bare “fem byggbrød og to småfisker”, talte han igjen til folket i Kapernaum. Frelseren oppfattet at mange ikke var så interessert i hans læresetninger som i å få mat igjen. Derfor forsøkte han å overbevise dem om den umåtelig mye større verdien av “den mat som varer ved til evig liv, den som Menneskesønnen skal gi dere”. Jesus erklærte:
“Jeg er livets brød.
Deres fedre åt manna i ørkenen og døde.
Dette er brødet som kommer ned fra himmelen, for at en skal ete av det og ikke dø.
Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Om noen eter av dette brød, skal han leve i evighet. Og det brød som jeg vil gi, er mitt kjød, som jeg vil gi for verdens liv.”
Den tilsiktede meningen med Frelserens ord var helt ubegripelig for hans tilhørere, som bare forsto uttalelsen bokstavelig. De krympet seg ved tanken, og spurte: “Hvordan kan han gi oss sitt kjød å ete?” Jesus poengterte videre:
“Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har dere ikke liv i dere!
Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv. Og jeg skal oppreise ham på den siste dag.
For mitt kjød er i sannhet mat, og mitt blod er i sannhet drikke.”
Han uttrykte deretter den dype betydningen av sin metafor :
“Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham.
Likesom den levende Faderen har sendt meg, og jeg lever ved Faderen, slik skal også den som eter meg, leve ved meg.”
Likevel forsto ikke tilhørerne det Jesus sa, og “mange… som hørte dette, sa da: Dette er hårde ord! Hvem kan høre dem?… [Og] etter dette trakk mange av hans disipler seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham.”
Å spise hans kjød og drikke hans blod er en slående måte å gi uttrykk for hvor fullstendig vi må bringe Frelseren inn i vårt liv – inn i vårt innerste vesen – så vi kan være ett. Hvordan kan dette skje?
For det første forstår vi at ved å ofre sitt legeme og blod, sonet Jesus for våre synder og overvant døden, både fysisk og åndelig. Dermed er det klart at vi tar del i hans kjød og drikker hans blod når vi mottar fra ham kraften og velsignelsene ved hans forsoning.
Kristi lære forteller oss hva vi må gjøre for å motta forsonende nåde. Det er å tro og ha tro på Kristus, omvende oss og bli døpt og motta Den hellige ånd, “og så kommer en forlatelse for deres synder ved ild og ved Den Hellige Ånd”. Dette er porten, vår tilgang til Frelserens forsonende nåde og til den snevre og smale sti som fører til hans rike.
“Hvis dere derfor strever fremover, nyter Kristi ord og holder ut til enden, se, så sier Faderen: Dere skal få evig liv…
“… Se, dette er Kristi lære, og Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds eneste og sanne lære, og de er én Gud uten ende.”
Symbolikken i Herrens nadverd er vakker å tenke på. Brødet og vannet symboliserer hans kjød og blod som er livets brød og det levende vann, noe som på gripende vis minner oss om prisen han betalte for å forløse oss. Når brødet brytes, minnes vi Frelserens opprevne kjød. Eldste Dallin H. Oaks sa en gang at “fordi den er brutt og opprevet er hver brødbit unik, akkurat slik de som tar del i brødet, er unike. Vi har alle forskjellige synder å omvende oss fra. Vi har alle forskjellige behov som trenger å bli styrket ved vår Herre Jesu Kristi forsoning, som vi minnes ved denne ordinansen.” Når vi drikker vannet, tenker vi på utgytelsen av hans blod i Getsemane og på korset og dets helliggjørende kraft. Når vi vet at “intet urent kan komme inn i hans rike”, bestemmer vi oss for være blant “[dem] som har tvettet sine klær i [Frelserens] blod på grunn av sin tro og har omvendt seg fra alle sine synder og har vært trofaste til enden”.
Jeg har talt om å motta Frelserens nåde for å fjerne våre synder og flekken av disse syndene i oss. Men i overført betydning har det å spise hans kjød og drikke hans blod en videre betydning, og det er å tilegne seg Kristi egenskaper og karakter, legge av seg det naturlige menneske og bli hellige “gjennom den Herre Kristi forsoning”. Når vi tar del i nadverdsbrødet og vannet hver uke, gjør vi klokt i å overveie i hvilken grad vi må innlemme hans karakter og mønsteret av hans syndfrie liv i vårt liv og vesen. Jesus kunne ikke ha sonet for andres synder med mindre han selv var syndfri. Siden rettferdigheten ikke hadde noe krav på ham, kunne han gi seg selv i vårt sted for å tilfredsstille rettferdigheten og deretter vise barmhjertighet. Når vi minnes og hedrer hans sonoffer, skulle vi også overveie hans syndfrie liv.
Dette viser behovet for en mektig anstrengelse fra vår side. Vi kan ikke være tilfreds med å være slik vi er, men må stadig bevege oss mot “aldersmålet for Kristi fylde”. I likhet med kong Lamonis far i Mormons bok må vi være villige til å forsake alle våre synder og fokusere på det Herren forventer av oss, hver for oss og samlet.
For ikke lenge siden fortalte en venn meg om noe han opplevde mens han var misjonspresident. Han hadde gjennomgått en operasjon som krevde flere ukers rekonvalesens. I rekonvalesensperioden viet han tid til å granske Skriftene. En ettermiddag mens han grunnet på Frelserens ord i 3 Nephi kapittel 27, falt han i søvn. Han fortalte senere:
“Jeg falt inn i en drøm hvor jeg fikk et levende, panoramisk overblikk over livet mitt. Jeg ble vist mine synder, dårlige valg og de gangene… jeg hadde behandlet folk utålmodig, samt unnlatelser av gode ting jeg skulle ha sagt eller gjort… [En] omfattende… [gjennomgang av] livet mitt ble vist meg på bare noen minutter, men det virket mye lenger. Jeg våknet opprørt, og… falt umiddelbart ned på kne ved siden av sengen og begynte å be om tilgivelse, og utøste mitt hjertes følelser slik jeg aldri tidligere hadde gjort.
Før drømmen visste jeg ikke at jeg [hadde] så stort behov for å omvende meg. Mine feil og svakheter ble plutselig så tydelige for meg at gapet mellom den jeg var og Guds hellighet og godhet virket [som] millioner av mil. I min bønn denne sene ettermiddagen uttrykte jeg min dypeste takknemlighet til vår himmelske Fader og Frelseren av hele mitt hjerte, for det de hadde gjort for meg og for forholdet til min hustru og barn som jeg satte så stor pris på. Mens jeg knelte, følte jeg også Guds kjærlighet og barmhjertighet som var så merkbar, selv om jeg følte meg så uverdig…
Jeg kan love at jeg ikke har vært den samme siden den dagen… Mitt hjerte forandret seg… Det som fulgte, var at jeg utviklet mer empati med andre og større evne til å elske, kombinert med en følelse av at det hastet å forkynne evangeliet… Jeg kunne formidle budskapene om tro, håp og omvendelsens gave slik de finnes i Mormons bok, [som] aldri før.”
Det er viktig å forstå at denne gode mannens levende åpenbaring av sine synder og mangler ikke hindret ham eller fikk ham til å bli fortvilet. Ja, han ble rystet og følte anger. Han følte et intenst behov for å omvende seg. Han hadde blitt ydmyket, men likevel følte han takknemlighet, fred og håp – virkelig håp – på grunn av Jesus Kristus, “det levende brød som er kommet ned fra himmelen.”
Min venn snakket om gapet han opplevde i drømmen mellom sitt liv og Guds hellighet. Hellighet er det rette ordet. Å ete Kristi kjød og drikke hans blod vil si å søke hellighet. Gud befaler: “Dere skal være hellige, for jeg er hellig.”
Enok rådet oss: “Lær dine barn at alle mennesker, hvor de enn måtte være, må omvende seg, ellers kan de på ingen måte arve Guds rike, for intet urent kan bo der eller i hans nærhet, for på Adams språk er Hellighetens Menneske hans navn, og hans Enbårnes navn er Menneskesønnen, ja, Jesus Kristus.” Som gutt lurte jeg på hvorfor Jesus i Det nye testamente ofte blir omtalt (og omtaler endog seg selv) som Menneskesønnen, når han egentlig er Guds Sønn, men Enoks uttalelse gjør det klart at disse henvisningene faktisk er en anerkjennelse av hans guddommelighet og hellighet – han er Sønn av Hellighetens Menneske, Gud Faderen.
Hvis vi lengter etter å bli i Kristus og at han skal bli i oss, er det hellighet vi søker, både i legeme og ånd. Vi søker den i templet, som har inngravert “Hellighet til Herren”. Vi søker den i vårt ekteskap, vår familie og vårt hjem. Vi søker den hver uke når vi gleder oss over Herrens hellige dag. Vi søker den til og med i detaljene i hverdagen: vår tale, vår påkledning og våre tanker. Som president Thomas S. Monson har sagt: “Vi er et produkt av alt vi leser, alt vi ser på, alt vi hører og alt vi tenker.” Vi søker hellighet når vi tar vårt kors opp daglig.
Søster Carol F. McConkie har sagt: “Vi gjenkjenner mangfoldet av prøvelser, fristelser og vanskeligheter som kan trekke oss bort fra alt som er dydig og prisverdig for Gud. Men våre jordiske erfaringer gir oss mulighet til å velge hellighet. Som oftest er det de offer vi gjør for å holde våre pakter som helliggjør oss.” Og i tillegg til “de offer vi gjør”, vil jeg også tilføye den tjeneste vi yter.
Vi vet at “når [vi] er i [våre] medmenneskers tjeneste, er vi jo i [vår] Guds tjeneste”. Og Herren minner oss om at slik tjeneste står sentralt i hans liv og karakter: “For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge i manges sted.” President Marion G. Romney forklarte klokelig: “Tjenestegjerning er ikke noe vi utholder her på jorden for å fortjene retten til å bo i Det celestiale rike. Tjeneste er selve hovedingrediensen som et opphøyet liv i Det celestiale rike består av.”
Sakarja profeterte at i Herrens tusenårige regjeringstid skulle til og med hestenes bjeller bære innskriften “Helliget til Herren”. I denne ånd festet pionerene i disse fjelldalene denne påminnelsen, “Hellighet til Herren”, på tilsynelatende vanlige eller trivielle ting, så vel som på dem som var mer direkte forbundet med tro og religiøs praksis. Den var inngravert på nadverdsbegre og tallerkener og trykt på syttiers ordinasjonsattester og på et av Hjelpeforeningens bannere. “Hellighet til Herren” sto også over utstillingsvinduene i Zion’s Cooperative Mercantile Institution, også kjent som varehuset ZCMI. Det fantes på hodet av en hammer og på en tromme. “Hellighet til Herren” var støpt inn i metall-dørhåndtakene i president Brigham Youngs hjem. Disse henvisningene til hellighet på tilsynelatende uvanlige eller uventede steder kan virke urimelige, men de viser hvor gjennomgripende og konstant vårt fokus på hellighet må være.
Å ta del i Frelserens kjød og drikke hans blod betyr å fjerne fra vårt liv alt som er uforenelig med en Kristus-lignende karakter, og å gjøre hans egenskaper til våre egne. Dette er den større betydningen av omvendelse: ikke bare å vende seg bort fra tidligere synd, men også “å overgi sitt hjerte og sin vilje til Gud” og gå fremad. Slik det skjedde med min venn i sin åpenbaringsdrøm, vil Gud vise oss våre feil og svakheter, men han vil også hjelpe oss å vende svakhet til styrke. Hvis vi oppriktig spør: “Hva er det så jeg mangler?” vil han ikke la oss gjette, men svare i kjærlighet for at vi skal være lykkelige. Og han vil gi oss håp.
Det er en stor oppgave, og den ville være forferdelig overveldende hvis vi var alene i våre anstrengelser for å oppnå hellighet. Den strålende sannheten er at vi ikke er alene. Vi har Guds kjærlighet, Kristi nåde, trøst og veiledning fra Den hellige ånd og fellesskap og oppmuntring fra andre hellige i Kristi legeme. La oss ikke være tilfreds med der vi er, men la oss heller ikke være motløse. En enkel, men tankevekkende salme oppfordrer oss:
Jeg bærer vitnesbyrd om Jesus Kristus, “det levende brød som er kommet ned fra himmelen”, og at “den som eter [hans] kjød og drikker [hans] blod, har evig liv”, i Jesu Kristi navn. Amen.