Evangeliets klassikere
Selvhjulpenhets celestiale natur
Jeg elsker de enkle evangeliets sannheter som de hellige profetene har lært oss, og jeg blir aldri trett av å snakke om dem. Siden tidenes morgen har menneskene blitt rådet til å forsørge seg selv, slik at de kan være selvhjulpne. Det er lett å forstå hvorfor Herren legger så stor vekt på dette prinsippet når vi forstår at det er nært knyttet til selve friheten.
Eldste Albert E. Bowen sa om dette emnet: «Kirken er ikke tilfreds med et system som lar habile mennesker forbli avhengige for alltid, og insisterer tvert imot på at den sanne hensikt med å gi er å hjelpe menneskene å komme i en slik stilling at de kan hjelpe seg selv og derved bli fri.»1
Mange systemer har blitt iverksatt av velmenende personer for å hjelpe nødlidende. De fleste av disse systemene er imidlertid planlagt med det kortsiktige formål å «hjelpe mennesker» i motsetning til å «hjelpe mennesker å hjelpe seg selv». Våre anstrengelser må alltid være rettet mot å hjelpe friske mennesker å bli selvhjulpne.
Lettlurte måker
Jeg klippet ut følgende artikkel fra Reader’s Digest (Det Beste) for en tid siden. Det står:
«I vår vennlige naboby St. Augustine sulter store flokker måker ihjel midt i overfloden. Det er masse fisk, men måkene kan ikke fiske. I flere generasjoner har de levd av det rekeflåten har kastet til dem fra trålen. Nå har rekeflåten flyttet. …
Rekefiskerne hadde skapt en velferdsstat for … måkene. De store fuglene brydde seg aldri om å lære seg å fiske, og de har aldri lært barna sine å fiske. I stedet har de vist dem reketrålen.
Nå sulter disse fine fuglene ihjel, de som nesten er et symbol på friheten, fordi de lot seg lure av å få ”noe for ingenting”. De ofret sin uavhengighet for å få noe givende.
Mange mennesker er også slik. De ser ikke noe galt i å forsyne seg av delikate rester fra samfunnets ”reketrål” i USAs skattesystem.Men hva vil skje når samfunnet slipper opp for varer? Hva med våre barn og kommende generasjoner?
La oss ikke være lettlurte måker. Vi … må ta vare på vår evne til å være selvhjulpne, vårt talent for å skape noe til oss selv, vår økonomiske sans og vår sanne kjærlighet til uavhengighet.»2
Å ønske seg og å motta ufortjente fordeler er nå blitt så fasttømret i vårt samfunn at selv rikfolk, som har mulighet til å skape større rikdom, forventer at myndighetene skal garantere dem fortjeneste. Valgene avgjøres ofte på grunnlag av hva kandidatene lover å gjøre for velgerne ved hjelp av offentlige midler. Hvis denne praksisen blir universelt godtatt og benyttet i et samfunn, vil alle innbyggerne bli gjort til slaver.
Vi kan ikke tillate oss å bli forsørget av det offentlige, selv om vi har rett til det. Det krever et for stort offer av selvrespekt og politisk, timelig og åndelig uavhengighet.
I noen land er det svært vanskelig å skille mellom fortjente og ufortjente fordeler. Men prinsippet er det samme i alle land: Vi skulle strebe etter å bli selvhjulpne og ikke avhengige av andre for vår eksistens.
Myndighetene er ikke de eneste skyldige. Vi frykter at mange foreldre gjør barna sine til «lettlurte måker» ved sin ettergivenhet og når de deler ut familiens ressurser med gavmild hånd. Faktisk kan foreldrenes handlinger på dette området virke mer ødeleggende enn noe offentlig system.
Biskoper og andre prestedømsledere kan gjøre seg skyldige i at menighetens medlemmer blir gjort til «lettlurte måker». Noen medlemmer blir økonomisk eller følelsesmessig avhengige av biskopen. En almisse er en almisse uansett hvor den kommer fra. Alt Kirken og familien gjør, skulle ha til hensikt å gjøre våre barn og medlemmer selvhjulpne. Vi kan ikke alltid ha kontroll over offentlige systemer, men vi kan ha kontroll over våre hjem og forsamlinger. Hvis vi underviser i disse prinsippene og etterlever dem, kan vi gjøre mye for å motvirke de negative virkningene som offentlige systemer i alle land kan føre til.
Vi vet at det er noen som av årsaker de ikke selv har kontroll over, ikke kan bli selvhjulpne. President Henry D. Moyle hadde disse i tankene da han sa:
«Dette store prinsipp fratar ikke de trengende og de fattige den hjelp de skulle ha. De helt uføre, de gamle og syke tas hånd om med stor ømhet, men alle friske og sterke blir bedt om å gjøre sitt ytterste for å unngå avhengighet, så sant hans egne anstrengelser gjør det mulig, og se på motgangen som midlertidig og forene troen på egne evner med ærlig arbeid. …
Vi tror [at] det sjelden [oppstår situasjoner der] personer med sterk tro, ekte mot og innbitt besluttsomhet og med kjærlighet til uavhengighet brennende i sitt hjerte og stolthet over egne prestasjoner, ikke kan overvinne hindringer som ligger i veien.»3
Åndelig selvhjulpenhet
Nå vil jeg gjerne si noe om en svært viktig sannhet: selvhjulpenhet er ikke målet, med midlet til å nå målet. Det er fullt mulig å være fullstendig uavhengig og likevel mangle alle andre ønskverdige egenskaper. Man kan bli rik og aldri trenge å be noen om noe, men med mindre det er et åndelig mål forbundet med uavhengighet, kan det skade ens sjel.
Kirkens velferdsprogram er åndelig. I 1936, da programmet ble introdusert, sa president David O. McKay treffende:
«Vi skulle være mest opptatt av å utvikle vår åndelige natur. Åndelighet er det beste sjelen kan nå, det guddommelige i mennesket, ”den største gave, kronen på verket, som gjør ham til konge over alt som er skapt.Åndelighet er bevisstheten om å ha vunnet over seg selv og at man kommuniserer med Den allmektige. Det er kun åndelighet som virkelig gir en det beste i livet.
Det er viktig å skaffe klær til dem som er dårlig kledd, å sørge for nok mat til dem som har lite på bordet, å finne sysselsetting til dem som kjemper fortvilet på grunn av påtvunget ledighet, men når alt kommer til alt, er de største velsignelser ved Kirkens [velferdsprogram] åndelige. I det ytre synes det som alt som gjøres, er rettet mot det fysiske: å sy om gamle klær, hermetisere frukt og grønnsaker, lagre mat, velge fruktbar jord til landbruk – alt synes å være strengt timelig, men det som gjennomsyrer alt dette, som inspirerer og helliger det, er et element av åndelighet.»4
I Lære og pakter 29:34-35 leser vi at det ikke finnes noe slikt som et timelig bud, at alle bud er åndelige. Det står også at mennesket skal «handle etter eget ønske». Man kan ikke handle etter eget ønske hvis man ikke er selvhjulpen. Herav ser vi at uavhengighet og selvhjulpenhet er avgjørende faktorer i vår åndelige vekst. Når vi havner i en situasjon som truer vår selvhjulpenhet, vil også vår frihet bli truet. Hvis vi blir mer avhengige, vil vi straks få mindre handlefrihet.
Så langt skulle vi ha lært at selvhjulpenhet er en forutsetning for fullstendig handlefrihet. Vi har imidlertid også lært at det ikke finnes noe åndelig i selvhjulpenhet med mindre vi bruker friheten til å treffe riktige valg. Hva skulle vi så gjøre når vi har blitt selvhjulpne, for å vokse åndelig?
For å gjøre selvhjulpenhet åndelig må vi bruke friheten til å rette oss etter Guds bud. Skriften fastslår tydelig i sine bud at det er en plikt for dem som har,å gitil dem som er i nød.
Oppløft andre
Jakob sa til Nephis folk:
«Tenk på deres brødre som på dere selv, og vær vennlige mot alle og gi med gavmild hånd, så de kan bli like rike som dere.
Men søk Guds rike før dere søker etter rikdom.
Og etter at dere har fått et håp i Kristus, skal dere få rikdommer hvis dere søker etter dem, og dere vil søke etter dem for å gjøre godt – for å kle den nakne og for å gi den sultne mat og for å sette den fangne fri og gi den syke og lidende hjelp» (Jakobs bok 2:17-19).
I vår egen evangelieutdeling, da Kirken var bare 10 måneder gammel, sa Herren:
«Dersom du elsker meg, skal du tjene meg og holde alle mine bud.
Og se, du vil huske de fattige og innvie din eiendom, det du har å dele med dem, til deres underhold, med en pakt og med et skjøte som ikke kan oppheves» (L&p 42:29-30).
Samme måned henviste Herren til dette emnet igjen. Tydeligvis hadde medlemmene vært litt sløve. De hadde ikke handlet hurtig nok.
«Se, jeg sier dere at dere må se til de fattige og trengende og hjelpe dem» (L&p 44:6).
Jeg har alltid syntes det har vært paradoksalt at Herren stadig må befale oss å gjøre noe som er til vårt eget beste. Herren har sagt: «Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det» (Matteus 10:39). Vi mister vårt liv ved å tjene og oppløfte andre. Ved å gjøre det opplever vi den eneste sanne og varige lykke. Tjenestegjerning er ikke noe vi utholder her på jorden for å fortjene retten til å bo i det celstiale rike. Tjeneste er selv hovedingrediensen som et opphøyet liv i det celestiale rike består av.
Hvilken strålende dag det blir når alt dette blir naturlig for oss på grunn av vårt hjertes renhet. Den dagen vil det ikke lenger være bruk for noe bud, for vi vil selv ha erfart at vi bare er virkelig lykkelige når vi er opptatt av uselvisk tjeneste.
Forstår vi hvor viktig selvhjulpenhet blir når vi betrakter den som en forutsetning for tjeneste, og når vi også vet at tjeneste er det guddommelighet dreier seg om? Uten selvhjulpenhet kan vi ikke utøve disse iboende ønsker om å tjene. Hvordan kan vi gi hvis det ikke er noe der? Mat til de sultne kan ikke komme fra tomme hyller. Penger til de nødstedte kan ikke komme fra en tom pung. Støtte og forståelse kan ikke komme fra de følelsesmessig utsultede. Undervisning kan ikke gis av ulærde. Og, viktigst av alt, åndelig veiledning kan ikke gis av de åndelig svake.
Det er gjensidig avhengighet mellom dem som har og dem som ikke har. Å gi opphøyer de fattige og gjør de rike ydmyke. Derved blir begge helliget. De fattige, som blir befridd for fattigdommens lenker og begrensninger, blir som frie mennesker i stand til å nå sine høyeste muligheter, både timelig og åndelig. Ved å gi av sin overflod tar de rike del i det evige prinsipp å gi. Når en person har blitt hel, eller selvhjulpen, rekker han ut en hjelpende hånd til andre, og syklusen gjentar seg.
Vi er alle selvhjulpne på noen områder og avhengige på andre. Derfor skulle vi alle strebe etter å hjelpe andre på områder der vi er sterke. Samtidig skulle ikke stoltheten hindre oss i å motta en hjelpende hånd fra andre når vi virkelig trenger det. Det vil være å nekte en annen å delta i en helliggjørende erfaring.
Ett av de tre områdene som blir fremhevet når det gjelder Kirkens misjon, er å fullkommengjøre de hellige, og dette er formålet med velferdsprogrammet. Dette er ikke et dommedagsprogram, men et program for vårt liv her og nå, fordi det er nå vi skal fullkommengjøre vårt liv. Måtte vi fortsette å holde fast ved disse sannheter.
Illustrasjoner: Steve Kropp. Fotoillustrasjoner: Simon Jones. Fotografi av president Romney: Eldon K. Linschoten