Til fullkommenhet
I oppveksten prøvde jeg alltid å være perfeksjonist. Så da jeg mottok min patriarkalske velsignelse, virket spesielt én formaning naturlig: å utføre alle oppgaver jeg fikk «så godt jeg overhodet var i stand til, til fullkommenhet». Først senere begynte jeg å innse hvor lite jeg forsto fullkommenhet – eller nådens rolle.
I 1998 reiste jeg hjem før tiden fra misjon på grunn av helseproblemer. Jeg hadde stor skyldfølelse fordi jeg følte at jeg ikke hadde fullført misjonen «til fullkommenhet». I tillegg til denne følelsen kom usikkerheten angående sykdommen. Så langt hadde ikke leger kunnet stille noen diagnose.
Til tross for helseproblemene visste jeg at jeg måtte gå videre, så jeg begynte ved et universitet for å fortsette min utdannelse. Men bare etter to kvartaler reiste jeg hjem igjen, i smerter, for straks å bli operert. På dette tidspunkt oppdaget legene at jeg hadde en autoimmun sykdom.
Mens jeg kom meg igjen etter operasjonen, begynte jeg å arbeide deltid i en godtebutikk hvor jeg hadde arbeidet som tenåring. Selv om jeg gjorde det jeg kunne, følte jeg ikke at jeg gjorde noe viktig, og slett ikke «til fullkommenhet». Jeg begynte å sammenligne meg selv med andre, spesielt med mine venner som fullførte sin høyskoleutdannelse, reiste på misjon eller stiftet familie. Jeg følte at jeg lå langt etter.
Så møtte jeg Stephanie. Hun kom inn i butikken en dag med et sort skaut rundt hodet. Da jeg fortalte henne hva som var min favorittsjokolade, følte jeg at jeg skulle spørre om hennes situasjon. Hun smilte, tok av seg skautet, pekte på sitt skallete hode og fortalte at hun gjennomgikk kjemoterapi. Denne samtalen ble opptakten til et spesielt og nært vennskap.
Stephanie stakk innom butikken regelmessig for å ta seg en godbit og snakke om livet. Jeg fikk vite at hun var medlem av Kirken og at hun hadde strevd med både åndelige og fysiske problemer. Hun fortalte meg om noen opprørske valg hun hadde tatt, og om sin innsats for å omvende seg. Hun gikk inn for å bli beseglet til sin mann i templet.
En dag fortalte jeg om mine egne utfordringer. Jeg betrodde henne hvor motløs jeg var på grunn av min situasjon. «Jeg selger den samme iskremen som jeg solgte da jeg gikk på videregående,» forklarte jeg. «Jeg fullførte ikke min misjon eller min høyskoleutdannelse og vet ikke hva jeg skal gjøre nå.»
Stephanie svarte: «Hvorfor må du fullføre livets løp på en bestemt tid? Hvorfor ikke bare fortsette å løpe?»
For første gang innså jeg at det jeg gjorde, var det beste jeg maktet, og mitt beste var nok. Frelseren elsket meg, og hans nåde, gjennom hans forsoning, var tilstrekkelig for meg, for mine ufullkommenheter. Selv om jeg mente at jeg hadde sett hen til ham hele tiden, hadde jeg på en eller annen måte gått glipp av en viktig lærdom om hans rolle i mitt liv, helt inntil Stephanie delte sin innsikt med meg.
I Ether 12:27står det: «Min nåde er tilstrekkelig for alle mennesker som ydmyker seg for meg, for hvis de ydmyker seg for meg og har tro på meg, da vil jeg la det svake bli til styrke for dem.» Etter hvert som jeg har klart å ydmyke meg og ha tro på Herren, har jeg gang på gang sett at han virkelig lar det svake bli til styrke. Mitt sterkere vitnesbyrd om denne sannhet har hjulpet meg å takle mine utfordringer med større tro og håp.
Noen måneder etter denne samtalen reiste jeg fra min hjemby for å begynne i en ny jobb og mistet kontakten med venninnen min. En dag ringte mor meg og fortalte at hun hadde sett Stephanies dødsannonse i avisen. Jeg dro hjem til begravelsen og fikk vite at hun var blitt beseglet til sin mann bare tre uker før hun døde.
Jeg ble fylt av takknemlighet forat jeg hadde truffet Stephanie og forat hun hadde lært meg om å løpe et fullkomment løp. Jeg trenger ikke alltid sprinte. Av og til kan jeg ikke gjøre mer enn bare å ha målet i sikte. Å gjøre vårt beste for å gå fremover – uansett hvilket tempo som er vårt beste – er OK. Vår innsats kan gjøres fullkommen fordi Herrens nåde er tilstrekkelig for oss alle (se Moroni 10:32.
Illustrert av Dilleen Marsh