Hvorfor utfører vi dåp for de døde?
Fra en generalkonferansetale som ble holdt i oktober 2000.
Kristne teologer har lenge strevd med spørsmålet: Hva skjer med de utallige milliarder som har levd og dødd uten kunnskap om Jesus? Med gjengivelsen av Jesu Kristi evangelium forstår vi nå hvordan de udøpte avdøde forløses og hvordan Gud kan være «en fullkommen og rettferdig Gud og også en barmhjertig Gud» (Alma 42:15).
Mens Jesus ennå levde på jorden, profeterte han at han også skulle forkynne for de døde. Peter forteller oss at dette skjedde i tiden mellom Frelserens korsfestelse og hans oppstandelse (se 1. Peter 3:18-19). President Joseph F. Smith (1838-1918) så i et syn at Frelseren besøkte åndeverdenen og «blant de rettferdige [ånder] organiserte han sine styrker og utpekte sendebud, ikledd kraft og myndighet, og ga dem i oppdrag å bringe evangeliets lys til dem som befant seg i mørke. …
Disse ble undervist i tro på Gud, omvendelse fra synd, stedfortredende dåp til syndenes forlatelse [og] Den hellige ånds gave ved håndspåleggelse» (L&p 138:30, 33).
Læren om at levende stedfortredere kan utføre dåp og andre viktige ordinanser for de avdøde, ble åpenbart på nytt for profeten Joseph Smith (se L&p 124; 128; 132). Han fikk vite at åndene som venter på oppstandelsen, ikke bare tilbys individuell frelse, men at de kan knyttes sammen i himmelen som mann og hustru og bli beseglet til sine fedre og mødre i alle tidligere generasjoner og få beseglet til seg sine barn i alle fremtidige generasjoner. Herren forklarte profeten at disse hellige seremonier utføres riktig kun i et hus som er bygd til hans navn, et tempel (se L&p 124:29-36).
Prinsippet med stedfortredende tjeneste burde ikke virke underlig for noen kristen. Ved dåp av en levende person opptrer den som forretter, som stedfortreder, for og på vegne av Frelseren. Og er det ikke den sentrale læresetning i vår tro at Kristi offer soner for våre synder ved stedfortredende å oppfylle rettferdighetens krav for oss? President Gordon B. Hinckley (1910-2008) uttrykte det slik: «Jeg mener at stedfortredende arbeid for de avdøde kommer mer opp mot det stedfortredende offer Frelseren selv ga, enn noe annet arbeid jeg kjenner til. Det gis med kjærlighet, uten håp om godtgjørelse eller vederlag eller noe lignende. Det er et stort prinsipp.»1
Enkelte har misforstått og tror at avdøde sjeler «blir døpt inn i de siste-dagers-helliges tro uten å vite om det».2 De antar at vi på en eller annen måte har makt til å tvinge en sjel i trossaker. Selvfølgelig har vi ikke det. Gud ga mennesket handlefrihet fra begynnelsen av. Kirken fører dem ikke opp i sine medlemsopptegnelser og regner dem ikke som medlemmer.
Vår iver etter å forløse de døde og tiden og ressursene vi legger i dette engasjementet, er fremfor alt et uttrykk for vårt vitnesbyrd om Jesus Kristus. Den er det sterkeste uttrykk vi kan gi om hans guddommelige karakter og misjon. Den vitner for det første om Kristi oppstandelse, for det annet om hans forsonings uendelige rekkevidde, for det tredje om at han er den eneste kilde til frelse, for det fjerde at han har fastsatt betingelsene for frelse, og for det femte at han skal komme igjen.
Kraften i Kristi oppstandelse
Med hensyn til oppstandelsen spurte Paulus: «De som lar seg døpe for de døde – hvorfor gjør de det? Dersom døde i det hele tatt ikke oppstår, hvorfor lar de seg da døpe for dem? » (1. Korinterbrev 15:29). Vi døpes for de avdøde fordi vi vet at de vil oppstå. «Sjelen skal føres tilbake til legemet og legemet til sjelen, ja, og hvert lem og ledd skal føres tilbake til sitt legeme. Ja, ikke et eneste hår på hodet skal gå tapt, men alle ting skal føres tilbake til sin rette og fullkomne skikkelse» (Alma 40:23). «Derfor døde jo Kristus og ble levende igjen, for at han skulle være Herre over både levende og døde» (Romerbrevet 14:9).
Det betyr enormt mye hva vi gjør med hensyn til dem som har gått foran oss, for de lever i dag som ånder og skal leve igjen som udødelige sjeler, og det på grunn av Jesus Kristus. Vi tror på hans ord da han sa: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør» (Johannes 11:25). Ved dåpen vi utfører på vegne av de døde, vitner vi om at «likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus. …
For han skal herske som konge til han får lagt alle sine fiender under sine føtter.
Den siste fiende som blir tilintetgjort, er døden» (1. Korinterbrev 15:22, 25-26).
Jesus Kristus, den eneste kilde til frelse
Vår iver etter å sikre at våre avdøde slektninger tilbys dåp i Jesu navn, er et vitnesbyrd om den kjensgjerning at Kristus er «veien og sannheten og livet» og at «ingen kommer til Faderen uten ved [ham]» (Johannes 14:6). Enkelte kristne i vår tid som er opptatt av de milliarder som har dødd uten kunnskap om Jesus Kristus, har begynt å lure på om det virkelig er bare «én Herre, én tro, én dåp» (Efeserbrevet 4:5). Å tro at Kristus er den eneste frelser, sier de, er arrogant, sneversynt og intolerant. Men vi sier at dette er et feilaktig dilemma. Det finnes ikke noe urettferdig i at det bare er én som frelse kan komme gjennom, når denne ene og hans frelse tilbys alle sjeler, uten unntak.
Betingelsene for frelse er fastsatt av Kristus
Fordi vi tror at Jesus Kristus er Forløseren, aksepterer vi også hans myndighet til å fastsette betingelsene for at vi kan motta hans nåde. Ellers ville vi ikke være opptatt av å utføre dåp for de døde.
Jesus bekreftet at «trang er den port, og smal er den vei som fører til livet» (Matteus 7:14). Han sa: «Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike» (Johannes 3:5). Dette betyr at vi må omvende oss og la oss døpe i Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal vi få Den hellige ånds gave (se Apostlenes gjerninger 2:38).
Til tross for at Jesus Kristus selv var syndfri, ble han døpt og mottok Den hellige ånd. Han sa: «Den som døpes i mitt navn, til ham vil Faderen gi Den Hellige Ånd, som til meg. Derfor, følg meg, og gjør de ting som dere har sett meg gjøre» (2. Nephi 31:12).
Det gis ingen unntak, det trenges ingen. Alle som er villige til å tro og bli døpt – også ved stedfortreder – og holde fast ved troen, skal bli frelst, «ikke bare de som trodde etter at [Kristus] kom i tidens midte i kjødet, men alle som fra begynnelsen – ja, alle som levde før han kom» (L&p 20:26). Av denne grunn forkynnes evangeliet «også for de døde, for at de vel skulle dømmes som mennesker i kjødet, men leve som Gud i ånden» (1. Peter 4:6).
De avdøde frigjøres fra fengsel
De stedfortredende ordinansene vi utfører i templer, fra og med dåpen, muliggjør en evig sammensveiset lenke mellom generasjonene som oppfyller hensikten med at jorden ble skapt. Uten disse ordinansene ville faktisk «hele jorden bli lagt fullstendig øde ved [Kristi] komme» (L&p 2:3).
I Skriftene omtales de avdødes ånder noen ganger som at de befinner seg i mørke eller i fengsel (se Jesaja 24:22; 1. Peter 3:19; Alma 40:12-13; L&p 38:5). Mens profeten Joseph Smith tenkte over Guds fantastiske plan for å forløse disse, sine barn, skrev han denne salmen: «La deres hjerter fryde seg, og vær overmåte glade. La jorden bryte ut i sang. La de døde fremføre frydesanger om evig lovprisning til kong Immanuel som før verden ble til fastsatte det som ville gjøre det mulig for oss å fri dem ut av deres fengsel, for fangene skal settes fri» (L&p 128:22).
Vårt oppdrag strekker seg like langt og dypt som Guds kjærlighet, som omfatter hans barn fra alle tider og steder. Vår innsats på vegne av de avdøde bærer et velformulert vitnesbyrd om at Jesus Kristus er hele menneskehetens guddommelige Forløser. Hans nåde og løfter når ut selv til dem som ikke finner ham mens de lever. På grunn av ham skal fangene virkelig frigjøres.
Fotografi av dåpsbassenget i Newport Beach California tempel: Welden C. Andersen, © IRI, ettertrykk forbudt. Døperen Johannes døper Jesus, av Harry Anderson, © IRI
Fotografi av dåpsbassenget i Helsinki Finland tempel: John Luke, © IRI, ettertrykk forbudt; Min Forløser lever, av Roger Loveless, ettertrykk forbudt