Budskap fra Det første presidentskap
Kom til Ham i bønn og tro
«Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette.»1 Det sa den vise Salomo, sønn av David, Israels konge.
Jakob, Nephis bror, erklærte: «Se hen til Gud med fast besluttsomhet, og be til ham med overmåte stor tro.»2
I en åpenbaring som ble gitt til profeten Joseph Smith i denne evangelieutdeling, sa Herren: «Se hen til meg i enhver tanke, tvil ikke, frykt ikke.»3
Dette guddommelig inspirerte råd kommer til oss i dag som krystallklart vann til en uttørket jord.
Vi lever i urolige tider. Legekontorer er fulle av personer som plages av følelsesmessige problemer så vel som fysiske plager. Skilsmissesaker flommer over i retten fordi folk har uløste problemer. Både offentlige og private ansatte arbeider lange dager i et forsøk på å hjelpe folk med deres problemer.
En funksjonær som hadde i oppgave å ta seg av mindre klager, avsluttet en uvanlig hektisk dag med spøkefullt å plassere et lite skilt på pulten sin for mennesker med uløste problemer. Det lød: «Har du prøvd bønn?» Det han kanskje ikke innså, var at dette enkle rådet ville løse flere problemer, lindre mer lidelse, hindre flere overtredelser og føre til større fred og tilfredshet i den menneskelige sjel enn det man kunne oppnå på noen annen måte.
En fremstående amerikansk dommer ble spurt hva vi som borgere av verdens land kunne gjøre for å redusere kriminalitet og ulydighet mot loven, og for å skape fred og tilfredshet i oss selv og våre nasjoner. Han svarte ettertenksomt: «Jeg vil foreslå at vi vender tilbake til den gamle praksisen med familiebønn.»
Kraften i bønn
Er ikke vi som et folk takknemlige for at familiebønn ikke er en praksis som har gått ut på dato hos oss? Det finnes ikke noe vakrere syn i hele verden enn en familie som ber sammen. Det ligger virkelig mening bak det ofte siterte ordtaket: «En familie som ber sammen, holder sammen.»
Herren befalte oss å ha familiebønn da han sa: «Be til Faderen i deres familier, alltid i mitt navn, så deres hustru og deres barn kan bli velsignet.»4
Vil dere sammen med meg se på en typisk siste-dagers-hellig familie som ber til Herren? Far, mor og alle barna kneler, bøyer hodet og lukker øynene. En god ånd av kjærlighet, enhet og fred fyller hjemmet. Når far hører sin lille sønn be til Gud om at hans pappa vil gjøre det som er riktig og være lydig mot Herrens bud, tror dere da at en slik far ville finne det vanskelig å leve ifølge sin dyrebare sønns bønn? Når en tenåringsdatter hører sin kjære mor trygle Herren om at hennes datter må bli inspirert når hun velger sine venner, at hun vil forberede seg til tempelekteskap, tror dere ikke at en slik datter vil prøve å leve ifølge denne ydmyke, inderlige bønnen fra sin mor, som hun er så glad i? Når far, mor og alle barna ber inderlig om at de fine sønnene i familien vil leve verdig til at de, når tiden er inne, kan motta et kall til å virke som Herrens ambassadører på Kirkens misjonsmarker, begynner vi ikke da å se hvordan slike sønner utvikler seg og blir unge menn med et overveldende ønske om å reise på misjon?
Jeg er sikker på at familiebønn motiverte et brev som ble skrevet for noen år siden av en ung siste-dagers-hellig pike som gikk på en skole i Colorado. Elevene hadde fått i oppdrag å utarbeide et brev som skulle skrives til en stor mann de selv valgte. Mange stilet sine brev til kjente idrettstjerner, til en berømt astronaut, til USAs president og andre celebriteter. Men denne unge damen stilet sitt brev til sin far, og i brevet skrev hun: «Jeg har bestemt meg for å skrive dette brevet til deg, far, for du er den beste mannen jeg noen gang har kjent. Mitt aller inderligste ønske er at jeg kan leve slik at jeg kan få det privilegium å være sammen med deg og mor og andre familiemedlemmer i det celestiale rike.» Denne faren hadde aldri mottatt et mer skattet brev.
Når vi oppsender våre familiebønner og våre personlige bønner til Herren, så la oss gjøre det i tro på og med tillit til ham. La oss huske Paulus’ formaning til hebreerne: «For den som trer frem for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.»5Hvis noen av oss har vært sene til å følge rådet om alltid å be, er det ikke noe bedre tidspunkt å begynne enn nå. William Cooper erklærte: «Satan skjelver når han ser den svakeste av de hellige på sine knær.»6 De som mener at bønn kan være tegn på en fysisk eller intellektuell svakhet, skulle huske at et menneske aldri er større enn når det er på sine knær.
Vi kan ikke vite hva tro er hvis vi aldri har hatt tro, og vi kan ikke oppnå den så lenge vi fornekter den. Tro og tvil kan ikke eksistere i samme sinn samtidig, for den ene vil jage bort den andre.
Ta imot hans innbydelse
Hvis vi ønsker å fordrive all tvil og erstatte den med en vedvarende tro, må vi bare ta imot den innbydelse dere og jeg får i Jakobs brev:
«Om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud – for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse – og så skal han få den.
Men han må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, ligner en bølge på havet, som drives og kastes av vinden».7
Dette løftet motiverte den unge mannen Joseph Smith til å søke Gud i bønn. Han sa til oss med egne ord:
«Omsider kom jeg til den konklusjon at jeg … måtte … gjøre som Jakob anviste, det vil si, be til Gud. Etter en stund bestemte jeg meg for å gå til Gud i bønn, og jeg trakk den slutning at hvis han ga visdom til dem som manglet visdom, og gjorde det villig og uten å bebreide, kunne jeg driste meg til å gjøre det.
I overensstemmelse med denne min beslutning om å be til Gud, dro jeg således ut i skogen for å gjøre et forsøk. … Det var første gang i mitt liv at jeg forsøkte noe slikt, for til tross for all min engstelse, hadde jeg aldri før forsøkt å be høyt.»8
Så hvis vi har nølt med å be inderlig til Gud vår evige Fader bare fordi vi inntil nå ikke har gjort noe forsøk på å be, kan vi visselig fatte mot ved profeten Josephs eksempel. Men la oss huske, slik profeten gjorde, at vår bønn må fremsettes i tro, uten at vi tviler.
Det var ved tro, uten noen tvil, at Jareds bror så Guds finger berøre stenene som svar på hans bønn.9
Det var ved tro, uten noen tvil, Noah bygget en ark i lydighet mot Guds befaling.10
Det var ved tro, uten noen tvil, Abraham var villig til å ofre sin kjære Isak som et offer.11
Det var ved tro, uten noen tvil, Moses førte Israels barn ut av Egypt og gjennom Rødehavet.12
Det var ved tro, uten noen tvil, Josva og hans tilhengere fikk Jerikos murer til å falle.13
Det var ved tro, uten noen tvil, Joseph så Gud vår evige Fader og Jesus Kristus, hans Sønn.14
Nå kan skeptikerne si at disse mektige beretningene om tro fant sted for lenge siden, at tidene har forandret seg.
Har tidene virkelig forandret seg? Elsker vi ikke i dag, som alltid, våre barn og ønsker at de skal være rettskafne? Trenger vi ikke i dag, som alltid, Guds guddommelige beskyttelse og omsorg? Fortsetter vi ikke i dag, som alltid, å være avhengig av hans nåde og stå i gjeld til ham for selve livet han har gitt oss?
Tidene har egentlig ikke forandret seg. Bønn gir fortsatt kraft – åndelig kraft. Bønn gir fortsatt fred – åndelig fred.
Tro i handling
Hvor vi enn er, kan vår himmelske Fader høre og besvare en bønn som fremsettes i tro. Dette gjelder spesielt ute på misjonsmarken over hele verden. Da jeg presiderte over Den kanadiske misjon, under veiledning av president David O. McKay (1873-1970), fikk søster Monson og jeg anledning til å arbeide med noen av de beste unge menn og kvinner i hele verden. Ved sitt liv var disse unge misjonærene et eksempel på tro og bønn.
En dag satt en nyankommet misjonær på mitt kontor. Han var oppvakt, sterk, glad og takknemlig for å være misjonær. Han var full av begeistring og et ønske om å tjene. Mens jeg snakket med ham, sa jeg: «Eldste, jeg går ut fra at din far og mor støtter deg helhjertet i ditt misjonskall.» Han senket hodet og svarte: «Ikke helt. Du skjønner, president, min far er ikke medlem av Kirken. Han tror ikke som oss, så han forstår ikke helt betydningen av mitt oppdrag.»
Uten å nøle og tilskyndet til det av en annen kilde enn min egen, sa jeg til ham: «Eldste, hvis du ærlig og flittig vil tjene Gud og forkynne hans budskap, vil din far slutte seg til Kirken før du er ferdig med din misjon.» Han ga meg et sterkt håndtrykk, tårene spratt frem i øynene og begynte å rulle nedover kinnene hans, og han sa: «Å se min far godta sannheten ville være den største velsignelse jeg kunne oppleve i livet.»
Denne unge mannen satt ikke bare tafatt og håpet og ønsket at ønsket ville bli oppfylt, men i stedet fulgte han det kloke rådet som har blitt gitt fra gammelt av: «Be som om alt avhenger av Gud. Arbeid som om alt avhenger av deg.» Slik var denne unge mannens misjonærtjeneste.
Ved hver misjonærkonferanse pleide jeg finne ham før møtet og spørre: «Eldste, hvordan er fars fremgang?»
Hans svar lød alltid: «Ingen fremgang, president, men jeg vet at Herren vil oppfylle ønsket som ble gitt meg gjennom deg som min misjonspresident.» Dagene ble til uker og uker til måneder, og endelig, bare to uker før vi selv forlot misjonsmarken for å reise hjem, fikk jeg et brev fra denne misjonærens far. Han skrev:
«Kjære bror Monson
Jeg ønsker å takke deg så meget fordi du har tatt så godt vare på min sønn, som nylig fullførte en misjon i Canada. Han har vært en inspirasjonskilde for oss.
Min sønn ble lovet da han reiste på misjon, at jeg skulle bli medlem av Kirken før han reiste hjem igjen. Jeg tror dette løftet ble gitt ham av deg, uten at jeg visste om det.
Jeg er glad for å fortelle at jeg ble døpt inn i Kirken en uke før han fullførte sin misjon, og jeg er for tiden sportsleder i GUF og har et undervisningsoppdrag.
Min sønn studerer nå ved BYU, og hans yngre bror ble også nylig døpt og bekreftet som medlem av Kirken.
Jeg vil igjen få takke deg for all vennlighet og kjærlighet som er vist min sønn av hans brødre ute på misjonsmarken de to siste årene.
I stor hengivenhet fra en takknemlig far.»
Troens ydmyke bønn var nok en gang blitt besvart.
Det går en rød tråd gjennom enhver beretning om tro fra verdens begynnelse frem til i dag. Abraham, Noah, Jareds bror, profeten Joseph Smith og utallige andre ønsket å være lydige mot Guds vilje. De hadde ører som kunne høre, øyne som kunne se, og hjerter som kunne vite og føle.
De tvilte aldri. De hadde tillit.
Ved personlig bønn, ved familiebønn, ved å stole på Gud i tro uten å tvile kan vi nedkalle hans mektige kraft til å redde oss. Hans kall til oss lyder, slik det alltid har gjort: «Kom til meg.»15
Fotoillustrasjon: Matthew Reier. Jareds bror ser Herrens finger, av Arnold Friberg, © IRI
Det var ved tro, uten noen tvil, at Jareds bror så Guds finger berøre stenene som svar på hans bønn.
T.v.: fotoillustrasjon: Craig Dimond. T.h.: foto: David Newman
Jesus Kristus, av Harry Anderson, © IRI