Vedstabling i Kuopio
Sent på sommeren 1968 besøkte min misjonærledsager, eldste Ken Heaton, og jeg en familie i Kuopio i Finland. Moren og datteren var medlemmer av Kirken, men ikke faren.
Etter hustruens anmodning gjennomgikk vi diskusjonene med henne og datteren – høyt nok til at mannen kunne høre dem der han oppholdt seg i et tilstøtende værelse. Da vi prøvde å få ham til å slutte seg til oss, sa han at han ikke hadde tid. En gang var unnskyldningen hans at han hadde en vedhaug bak huset som måtte hugges opp og stables for vinteren.
«Ville du la oss undervise deg hvis all veden var hugget opp og stablet?» spurte vi.
«Ja,» svarte han. Men det var så mye ved, tilføyde han, at det ville ta lang tid før han kunne bli ferdig.
Noen dager senere, etter at faren hadde dratt på arbeid, dro min ledsager og jeg tilbake til hjemmet. Med hustruens tillatelse tilbragte vi hele dagen med å hugge og stable ved. Vi var ferdige klokken fem, like før han kom hjem. Vi kunne ikke vente for å se ansiktet hans, men styrtet avgårde før han oppdaget oss. Etter at vi hadde syklet hjem og gjort rent, syklet vi tilbake ved 19-tiden.
«Så, nå er veden hugget opp!» erklærte vi. «Vil du nå la oss undervise deg?»
Han kunne bare smile, nikke og sette seg sammen med oss i dagligstuen. Etter å ha hørt misjonærdiskusjonene noen uker senere, ble denne gode broren døpt og bekreftet.
«All veden er hugget opp!» erklærte vi. «Vil du nå la oss undervise deg?»