Hver dag på jord
Ydmykhet med hensyn til hvem vi er og Guds hensikt for oss, er avgjørende.
Siden min tjeneste i den britiske misjon som ung mann, har jeg likt britisk humor. Den bærer noen ganger preg av en selvironisk, beskjeden og ydmyk innstilling til livet. Et eksempel på dette er hvordan sommeren fremstilles. Britiske somre er relativt korte og uforutsigbare. Slik én forfatter lavmælt uttrykte det: “Jeg elsker den britiske sommeren, det er den beste dagen i året.” En britisk tegneseriefigur jeg liker godt, ble avbildet i sengen sin idet hun våknet sent på formiddagen og erklærte til hundene sine: “Å, du store! Jeg tror vi har forsovet oss og gått glipp av sommeren.”
Det finnes en analogi i denne humoren for vårt liv på denne vakre jorden. Skriftene gjør det klart at vår dyrebare jordiske tilværelse er en svært kort periode. Det kan sies at fra et evig perspektiv er vår tid på jorden like flyktig som en britisk sommer.
Noen ganger blir menneskets hensikt og eksistens også beskrevet på en svært ydmyk måte. Profeten Moses vokste opp med det noen i dag vil kalle en privilegert bakgrunn. Slik det står i Den kostelige perle, gir Herren, for å forberede Moses til hans profetiske oppdrag, ham et overblikk over hele verden og alle menneskenes barn som er og var skapt. Mose noe overraskende reaksjon var: “Nå… vet jeg at mennesket er intet, noe jeg aldri hadde forestilt meg.”
Deretter erklærte Gud, som en gjendrivelse av enhver følelse av ubetydelighet som Moses kan ha hatt, sin sanne hensikt: “For se, dette er min gjerning og min herlighet – å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv.”
Vi er alle like for Gud. Hans lære er tydelig. I Mormons bok leser vi: “Alle er like for Gud”, det være seg “sort eller hvit, trell eller fri, mann eller kvinne”. Følgelig er alle invitert til å komme til Herren.
Enhver som hevder overlegenhet under Faderens plan på grunn av kjennetegn som rase, kjønn, nasjonalitet, språk eller økonomiske forhold, tar moralsk sett feil, og forstår ikke Herrens sanne hensikt for alle vår Faders barn.
Dessverre ser vi i vår tid i nesten alle samfunnslag, at innbilskhet og arroganse bli fremhevet, mens ydmykhet og ansvarlighet overfor Gud blir nedvurdert. Store deler av samfunnet har mistet sin forankring og forstår ikke hvorfor vi er her på jorden. Sann ydmykhet, som er nødvendig for å oppnå Herrens hensikt for oss, kommer sjelden til uttrykk.
Det er viktig å forstå omfanget av Kristi ydmykhet, rettferdighet, karakter og intelligens, som vi ser eksempler på i Skriftene. Det er uforstandig å undervurdere behovet for kontinuerlig å strebe etter disse Kristus-lignende egenskapene og trekkene hver eneste dag, og særlig ydmykhet.
Skriftene sier tydelig at selv om dette livet er relativt kort, er det uhyre viktig. Amulek, som var misjonærledsager til Alma i Mormons bok, sa: “Dette liv er den tid menneskene har til å forberede seg til å møte Gud. Ja, se, denne livsdag er dagen menneskene har til å utføre sitt arbeide.” Vi ønsker ikke å sove gjennom dette livet, slik min tegneseriefigur gjorde.
Frelserens eksempel på ydmykhet og offer for hele menneskeheten er historiens største begivenhet. Selv om Frelseren er medlem av Guddommen, var han villig til å komme til jorden som et uanselig spedbarn og ta fatt på en tilværelse som omfattet å undervise og helbrede sine brødre og søstre, og til syvende og sist lide ubeskrivelige smerter i Getsemane og på korset for å fullkommengjøre sin forsoning. Denne kjærlige og ydmyke handlingen som Kristus utførte, er kjent som hans nedlatenhet. Han gjorde dette for hver mann og kvinne som Gud har skapt eller kommer til å skape.
Vår himmelske Fader ønsker ikke at hans barn skal bli motløse eller slutte å strekke seg etter celestial herlighet. Når vi virkelig tenker på Gud Faderen og Kristus, Sønnen, hvem de er og hva de har gjort på våre vegne, blir vi fylt med ærbødighet, ærefrykt, takknemlighet og ydmykhet.
Ydmykhet er nødvendig for å hjelpe Herren å grunnfeste sin kirke
Alma stilte et spørsmål på sin tid som er aktuelt i dag: “Hvis dere har erfart en forandring i hjertet, og hvis dere har følt en trang til å synge den forløsende kjærlighets sang, vil jeg spørre dere: Har dere denne følelsen nå?” Alma fortsatte: “Kunne dere – hvis døden tok dere bort nå – si… at dere har vært tilstrekkelig ydmyke?”
Hver gang jeg leser om at Alma den yngre gir avkall på sin rolle som statsoverhode for å forkynne Guds ord, blir jeg imponert. Alma hadde helt tydelig et dypt vitnesbyrd om Gud Faderen og Jesus Kristus og følte seg ansvarlig overfor dem, fullstendig og uten forbehold. Han hadde de riktige prioriteringene og ydmykhet til å gi avkall på status og stilling, fordi han skjønte at det var enda viktigere å tjene Herren.
Å ha tilstrekkelig ydmykhet i vårt liv til å bidra til å grunnfeste Kirken, er spesielt verdifullt. Et eksempel i Kirkens historie er avslørende. I juni 1837 ble profeten Joseph inspirert, mens han var i Kirtland tempel, til å kalle apostelen Heber C. Kimball til å bringe Jesu Kristi evangelium til “England… og åpne frelsens dør for den nasjonen”. Apostelen Orson Hyde og noen få andre fikk i oppdrag å ledsage ham. Eldste Kimballs reaksjon var bemerkelsesverdig. “Tanken på at jeg var blitt kalt til en så viktig misjon var nesten mer enn jeg kunne tåle… [Jeg] var nær ved å synke sammen under byrden som ble lagt på meg.” Ikke desto mindre reiste han på misjon med absolutt tro, engasjement og ydmykhet.
Noen ganger betyr ydmykhet å ta imot kall når vi ikke føler at vi strekker til. Noen ganger er ydmykhet å tjene trofast når vi føler oss skikket til en mer fremtredende oppgave. Ydmyke ledere har både muntlig og ved eksempel fastslått at det er ikke hvor vi virker, men hvordan vi trofast virker som betyr noe. Noen ganger er ydmykhet å overvinne sårede følelser når vi føler at ledere eller andre har behandlet oss dårlig.
Den 23. juli 1837 møttes profeten Joseph og eldste Thomas B. Marsh, presidenten for De tolv apostlers quorum. Eldste Marsh var visstnok frustrert over at profeten hadde kalt to medlemmer av hans quorum til å reise til England uten å rådføre seg med ham. Da Joseph snakket med eldste Marsh, ble alle såre følelser lagt til side, og profeten mottok en bemerkelsesverdig åpenbaring. Den er nå kapittel 112 i Lære og pakter.Den gir fantastisk veiledning fra himmelen med hensyn til ydmykhet og misjonærarbeid. Vers 10 lyder: “Vær du ydmyk; og Herren din Gud skal lede deg ved hånden og gi deg svar på dine bønner.”
Denne åpenbaringen kom på nøyaktig samme dag som eldstene Kimball, Hyde og John Goodson, fylt av ydmykhet, forkynte om gjengivelsen av Jesu Kristi evangelium i Vauxhall kapell i Preston i England. Dette var første gang misjonærene hadde forkynt det gjengitte evangelium utenfor Nord-Amerika i denne evangelieutdeling. Deres misjonærinnsats førte nesten umiddelbart til konvertittdåp og gjennom det adskillige trofaste medlemmer.
Etterfølgende deler av åpenbaringen veileder misjonærarbeidet i vår tid. Det står blant annet: “Hvem som helst dere sender i mitt navn… skal ha kraft til å åpne mitt rikes dør for enhver nasjon… i den grad de ydmyker seg for meg og forblir i mitt ord og lytter til min Ånds røst.”
Den ydmykhet som lå til grunn for denne fantastiske misjonærinnsatsen, gjorde det mulig for Herren å grunnfeste sin kirke på en bemerkelsesverdig måte.
Heldigvis ser vi stadig dette i Kirken i dag. Medlemmer, heriblant den oppvoksende generasjon, gir av sin tid og utsetter utdannelse og arbeid for å reise på misjon. Mange eldre medlemmer slutter i sitt arbeid og gjør andre ofre for å tjene Gud i en hvilken som helst stilling de blir kalt til. Vi lar ikke personlige problemer distrahere eller avlede oss fra å utføre hans hensikter. Tjeneste i Kirken krever ydmykhet. Vi tjener ydmykt slik vi er kalt, av all vår makt, sinn og styrke. På alle nivåer i Kirken er det viktig å forstå den Kristus-lignende egenskapen ydmykhet.
Ydmykhet i hverdagen er avgjørende når det gjelder å forberede personer til å møte Gud
Målet om å hedre Herren og underkaste oss hans vilje er ikke like verdsatt i dagens samfunn på samme måte som tidligere. Noen kristne ledere fra andre trossamfunn tror vi lever i en etterkristen verden.
I generasjoner har den religionsbaserte egenskapen ydmykhet og samfunnsidealene beskjedenhet og underdrivelse vært den rådende normen.
I dagens samfunn legges det stadig større vekt på stolthet, selvforherligelse og såkalt “ekthet”, som noen ganger fører til mangel på sann ydmykhet. Noen mener at moralnormene for lykke i dag omfatter “å være ekte, å være sterk, å være produktiv – og ikke minst å ikke være avhengig av andre… for skjebnen ligger… i dine egne hender”.
Skriftene anbefaler en annen tilnærming. De foreslår at vi bør være sanne disipler av Jesus Kristus. Dette innebærer å etablere en sterk følelse av ansvarlighet overfor Gud og en ydmyk tilnærming til livet. Kong Benjamin sa at det naturlige mennesket er en fiende av Gud, og anbefalte oss å føye oss “etter Den Hellige Ånds tilskyndelser”. Han forklarte blant annet at dette forutsetter å bli “lydig, saktmodig, ydmyk, tålmodig [og] full av kjærlighet”.
Noen misbruker ekthet som en hyllest til det naturlige menneske og egenskaper som er motsatt av ydmykhet, vennlighet, barmhjertighet, tilgivelse og høflighet. Vi kan glede oss over vår personlige særegenhet som Guds barn uten å bruke ekthet som en unnskyldning for ikke-Kristus-lignende adferd.
I vår søken etter ydmykhet skaper vår tids Internett utfordringer for å unngå stolthet. To eksempler er den nytelsessyke “se på meg”-tilnærmingen eller å angripe andre ved å være brautende på sosiale medier. Et annet eksempel er “snikskryt”. Det defineres som “en tilsynelatende beskjeden eller selvironisk uttalelse [eller et bilde] i den hensikt å rette oppmerksomhet mot noe man er stolt av”. Profetene har alltid advart mot stolthet og å legge vekt på verdens verdiløse ting.
Den utbredte forverringen av sivilisert debatt er også bekymringsverdig. Handlefrihetens evige prinsipp krever at vi respekterer mange valg som vi ikke er enig i. Splid og strid bryter nå ofte “grensene for vanlig folkeskikk”. Vi trenger mer beskjedenhet og ydmykhet.
Alma advarer mot å være “oppblåste i deres hjerters stolthet”, mot å “tro at én av dere er bedre enn en annen”, og å forfølge de ydmyke som “vandrer etter Guds hellige orden”.
Jeg har funnet oppriktig godhet blant medlemmer av alle trossamfunn som er ydmyke og føler seg ansvarlige overfor Gud. Mange av dem slutter seg til den gammeltestamentlige profeten Mika, som erklærte: “Hva krever Herren av deg uten at du skal gjøre rett og gjerne vise kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud?”
Når vi er virkelig ydmyke, ber vi om tilgivelse og tilgir andre. Slik vi leser i Mosiah, forkynte Alma at så ofte som vi omvender oss, vil Herren tilgi våre synder. På den annen side, som angitt i Herrens bønn, når vi ikke tilgir andres overtredelser, kommer vi under fordømmelse. På grunn av Jesu Kristi forsoning blir våre synder tilgitt når vi omvender oss. Når vi ikke tilgir dem som synder mot oss, forkaster vi i praksis Frelserens forsoning. Å bære nag og nekte å tilgi og nekte å ydmykt nærme oss våre forhold på en Kristus-lignende måte, bringer oss virkelig under fordømmelse. Å bære nag er giftig for vår sjel.
La meg også advare mot enhver form for arroganse. Gjennom profeten Moroni viser Herren den grelle kontrasten mellom den arrogante og den ydmyke: “Dårer spotter, men de skal sørge, og min nåde er tilstrekkelig for de saktmodige.” Herren har også erklært: “Jeg gir menneskene svakhet så de kan være ydmyke, og min nåde er tilstrekkelig for alle mennesker som ydmyker seg for meg, for hvis de ydmyker seg for meg og har tro på meg, da vil jeg la det svake bli til styrke for dem.”
Ydmykhet innebærer også å være takknemlig for våre mange velsignelser og guddommelig hjelp. Ydmykhet er ikke en eller annen stor og identifiserbar prestasjon, eller engang å overvinne en stor utfordring. Det er et tegn på åndelig styrke. Det er å ha den stillferdige vissheten om at vi, dag for dag og time for time, kan stole på Herren, tjene ham og oppnå hans hensikter. Det er min bønn at vi, i denne trettekjære verden, stadig må strebe etter sann ydmykhet hver dag. Et favorittdikt sier det slik:
Jeg bærer et sikkert vitnesbyrd om Frelseren og hans forsoning, og den overveldende viktigheten av å tjene ham ydmykt hver dag. I Jesu Kristi navn. Amen.