Kristi fred avskaffer fiendskap
Når kjærlighet til Kristus omslutter vårt liv, går vi uoverensstemmelser i møte med saktmodighet, tålmodighet og vennlighet.
Mine kjære brødre og søstre, under en belastningstest øker hjertets arbeidsoppgave. Hjerter som kan takle gange, kan streve med å gi den støtte som kreves for løping i oppoverbakke. På denne måten kan belastningstesten avdekke underliggende sykdom som ellers ikke er synlig. Eventuelle problemer kan deretter behandles før de forårsaker alvorlige problemer i hverdagen.
Covid-19-pandemien har helt klart vært en verdensomspennende belastningstest! Testen har vist blandede resultater. Trygge og effektive vaksiner er utviklet.1 Helsepersonell, lærere, omsorgspersoner og andre har ofret heroisk – og fortsetter å gjøre det. Mange har vist gavmildhet og vennlighet – og fortsetter å gjøre det. Likevel har underliggende ulemper kommet til syne. Sårbare personer har lidd – og fortsetter å gjøre det. De som arbeider for å ta hånd om disse underliggende ulikhetene, skulle oppmuntres og takkes.
Pandemien er også en åndelig belastningstest for Frelserens kirke og dens medlemmer. Resultatene er på samme måte blandet. Vårt liv har blitt velsignet ved omsorgstjeneste på en “høyere og helligere måte”,2 pensumet Kom, følg med meg og hjemme-sentrert, Kirke-støttet læring av evangeliet. Mange har gitt medfølende hjelp og trøst i disse vanskelige tidene og fortsetter å gjøre det.3
Men i noen tilfeller har den åndelige belastningstesten vist tendenser til stridighet og splittelse. Dette tyder på at vi har arbeid å gjøre for å forandre vårt hjerte og bli forenet som Frelserens sanne disipler. Dette er ikke en ny utfordring, men den er avgjørende.4
Da Frelseren besøkte nephittene, underviste han: “Det skal ikke være noen ordstrid blant dere … Den som har stridighetens ånd, er ikke av meg, men av djevelen som er stridighetens far, og han oppegger menneskenes hjerter til å stride i vrede mot hverandre.”5 Når vi strider mot hverandre i sinne, ler Satan og himmelens Gud gråter.6
Satan ler og Gud gråter av minst to grunner. For det første svekker stridighet vårt kollektive vitnesbyrd til verden om Jesus Kristus og den forløsning som kommer ved hans “fortjeneste, barmhjertighet og nåde.”7 Frelseren sa: “Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre! … Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre.”8 Det motsatte er også sant – alle vet at vi ikke er hans disipler når vi ikke viser kjærlighet til hverandre. Hans arbeid i de siste dager svekkes når stridighet eller fiendskap9 finnes blant hans disipler.10 For det annet er stridighet åndelig usunt for oss som enkeltpersoner. Vi blir frarøvet fred, glede og hvile, og vår evne til å føle Ånden blir svekket.
Jesus Kristus forklarte at hans lære ikke var “å oppegge menneskenes hjerter til vrede mot hverandre, men [at hans] lære [er] at slike ting skal avskaffes.”11 Hvis jeg blir fort fornærmet eller reagerer på meningsforskjeller ved å bli sint eller dømmende, “stryker” jeg på den åndelige belastningstesten. Denne mislykkede testen betyr ikke at jeg er håpløs. Det påpeker snarere at jeg må forandre meg. Og det er fint å vite.
Etter Frelserens besøk på det amerikanske kontinent ble folket forenet. “Det var ingen stridigheter i hele landet.”12 Tror du at folket var samstemt fordi alle var helt like, eller fordi de ikke hadde noen meningsforskjeller? Jeg tviler på det. I stedet forsvant stridighet og fiendskap fordi de satte sitt disippelskap til Frelseren fremfor alt annet. Deres forskjeller bleknet sammenlignet med deres felles kjærlighet til Frelseren, og de ble forenet som “arvinger til Guds rike.”13 Resultatet ble at “det kunne sikkert ikke være noe lykkeligere folk … skapt ved Guds hånd.”14
Enhet krever innsats.15 Den utvikler seg når vi dyrker Guds kjærlighet i vårt hjerte16 og vi har vår evige fremtid i fokus.17 Vi er forenet ved vår felles, primære identitet som Guds barn18 og vår forpliktelse til sannhetene i det gjengitte evangelium. I sin tur skaper kjærlighet til Gud og vårt disippelskap til Jesus Kristus oppriktig omtanke for andre. Vi verdsetter det kaleidoskop andres egenskaper, perspektiver og talenter utgjør.19 Hvis vi ikke klarer å sette vårt disippelskap til Jesus Kristus foran personlige interesser og synspunkter, skulle vi revurdere våre prioriteringer og forandre oss.
Vi kan være tilbøyelige til å si: “Selvfølgelig kan vi ha enhet – hvis du bare er enig med meg!” En bedre tilnærming er å spørre: “Hva kan jeg gjøre for å fremme enhet? Hvordan kan jeg respondere for å hjelpe denne personen å komme nærmere Kristus? Hva kan jeg gjøre for å redusere stridighet og bygge opp et medfølende og omsorgsfullt kirkefellesskap?”
Når kjærlighet til Kristus omslutter vårt liv,20 går vi uoverensstemmelser i møte med saktmodighet, tålmodighet og vennlighet.21 Vi er mindre opptatt av vår egen sårbarhet og mer av vår nestes. Vi “prøver å moderere og forene.”22 Vi deltar ikke i tvilsom ordstrid, dømmer dem vi er uenige med, eller prøver å få dem til å snuble.23 I stedet antar vi at dem vi er uenige med, gjør så godt de kan med erfaringene de har i livet.
Min hustru praktiserte jus i over 20 år. Som advokat samarbeidet hun ofte med andre som uttrykkelig tok til orde for motstridende synspunkter. Men hun lærte å være uenig uten å være uhøflig eller sint. Hun kunne si til sin motpart: “Jeg kan se at vi ikke kommer til enighet i denne saken. Jeg liker deg. Jeg respekterer din mening. Jeg håper du kan vise meg den samme høfligheten.” Dette gjorde ofte gjensidig respekt mulig og til og med vennskap til tross for forskjeller.
Selv tidligere fiender kan bli forenet i sitt disippelskap til Frelseren.24 I 2006 deltok jeg på innvielsen av Helsinki Finland tempel for å hedre min far og mine besteforeldre, som var tidlige konvertitter til Kirken i Finland. Finnene, blant dem min far, hadde drømt om et tempel i Finland i flere tiår. På den tiden omfattet tempeldistriktet Finland, Estland, Latvia, Litauen, Hviterussland og Russland.
Under innvielsen opplevde jeg noe som overrasket meg. Den første dagen med generell drift hadde blitt satt av til at russiske medlemmer skulle få utføre tempelordinanser. Det er vanskelig å forklare hvor forbløffende dette var. Russland og Finland hadde utkjempet mange kriger i århundrenes løp. Min far hadde mistillit til og mislikte ikke bare Russland, men alle russere. Han hadde uttrykt slike følelser lidenskapelig, og følelsene hans var typiske for finsk fiendskap mot Russland. Han hadde lært utenat episke dikt som omhandlet krigføring på 1800-tallet mellom finner og russere. Hans erfaringer under 2. verdenskrig, da Finland og Russland igjen var motstandere, bidro ikke til å endre hans meninger.
Et år før innvielsen av Helsinki Finland tempel møttes tempelkomiteen, som utelukkende besto av finske medlemmer, for å drøfte planene for innvielsen. Under møtet var det noen som oppdaget at russiske hellige skulle reise flere dager for å delta på innvielsen, og kanskje håpet å motta sine tempelvelsignelser før de dro hjem igjen. Komitéformannen, bror Sven Eklund, foreslo at finnene kunne vente litt til, at russerne kunne være de første medlemmene som skulle få utføre tempelordinanser i tempelet. Alle komitémedlemmene var enige. Trofaste finske siste dagers hellige utsatte sine tempelvelsignelser for å imøtekomme russiske hellige.
Områdepresidenten som var tilstede på dette møtet i tempelkomiteen, eldste Dennis B. Neuenschwander, skrev senere: “Jeg har aldri vært stoltere av finnene enn jeg var akkurat da. Finlands vanskelige fortid med sin nabo i øst … og deres begeistring for endelig å få oppført [et tempel] på egen jord, ble satt til side. Å tillate at russerne fikk komme inn i tempelet først, var en erklæring om kjærlighet og offer.”25
Da jeg fortalte min far om denne vennligheten, smeltet hjertet hans og han gråt, noe som inntraff svært sjelden for denne stoiske finnen. Fra den tid av og frem til sin død tre år senere, ytret han aldri igjen en negativ følelse om Russland. Inspirert av sine medborgeres eksempel, valgte far å sette sitt disippelskap til Jesus Kristus fremfor alle andre hensyn. Finnene var ikke mindre finske. Russerne var ikke mindre russiske. Ingen av folkegruppene oppga sin kultur, historie eller sine erfaringer for å forvise fiendskapet. Det behøvde de ikke. I stedet valgte de å la sitt disippelskap til Jesus Kristus komme i første rekke.26
Hvis de klarer det, klarer vi det også. Vi kan bringe vår arv, kultur og våre erfaringer til Jesu Kristi Kirke. Samuel unndro seg ikke sitt opphav som lamanitt,27 og heller ikke unndro Mormon seg sitt opphav som nephitt.28 Men hver av dem satte sitt disippelskap til Frelseren først.
Hvis vi ikke er ett, er vi ikke hans.29 Min oppfordring er å være tapre i å sette vår kjærlighet til Gud og disippelskap til Frelseren fremfor alle andre hensyn.30 La oss oppholde pakten som ligger i vårt disippelskap – pakten om å være ett.
La oss følge de helliges eksempel over hele verden som lykkes med å bli Kristi disipler. Vi kan stole på Jesus Kristus, som “er vår fred, han som … brøt ned det gjerdet som skilte [oss], … da han ved sitt [sonoffer] avskaffet [fiendskapet].”31 Vårt vitnesbyrd om Jesus Kristus til verden vil bli styrket, og vi vil holde oss åndelig friske.32 Jeg vitner om at når vi “skyr strid” og blir “likesinnet med Herren i kjærlighet og forenet med ham i tro”, vil hans fred bli vår.33 I Jesu Kristi navn. Amen.