Hjerter knyttet sammen
Når dere viser vennlighet, omsorg og medfølelse, lover jeg at dere vil løfte hengende hender og helbrede hjerter.
Innledning
Er det ikke fascinerende at viktige vitenskapelige oppdagelser noen ganger er inspirert av hendelser så enkle som et eple som faller fra et tre?
La meg i dag dele en oppdagelse som skjedde på grunn av en testgruppe med kaniner.
På 1970-tallet iverksatte forskere et eksperiment for å undersøke virkningene av kosthold på hjertets helse. I flere måneder foret de en kontrollgruppe med kaniner med et kosthold som hadde et høyt fettinnhold og overvåket deres blodtrykk, hjertefrekvens og kolesterol.
Som forventet, hadde mange av kaninene bygget opp fettdepoter på innsiden av arteriene. Men dette var ikke alt! Forskerne oppdaget noe som ga liten mening. Selv om alle kaninene hadde en oppbygging, hadde én gruppe overraskende nok så mye som 60 prosent mindre enn de andre. Det virket som om de så på to forskjellige kaningrupper.
For forskere kan slike resultater forårsake søvnmangel. Hvordan kunne dette ha seg? Kaninene var alle av den samme rasen fra New Zealand, med praktisk talt identiske gener. De fikk alle like mye av den samme maten.
Hva kunne dette bety?
Ugyldiggjorde resultatene studien? Var det feil i eksperimentutformingen?
Forskerne strevde med å forstå dette uventede utfallet!
Til slutt vendte de oppmerksomheten mot forskningspersonalet. Var det mulig at forskerne hadde gjort noe som påvirket resultatene? Da de undersøkte dette, oppdaget de at alle kaninene med mindre fettdepoter hadde vært under oppsyn av én forsker. Hun foret kaninene med den samme maten som alle de andre. Men, som én forsker rapporterte, “hun var en usedvanlig snill og omsorgsfull person.” Da hun foret kaninene, “snakket hun med dem, koste og klappet dem … ‘Hun kunne ikke noe for det. Det var bare slik hun var.’”1
Hun gjorde mer enn bare å gi kaninene mat. Hun ga dem kjærlighet!
Ved første øyekast virket det usannsynlig at dette kunne være grunnen til den dramatiske forskjellen, men forskningsteamet kunne ikke se noen annen mulighet.
Så de gjentok eksperimentet – denne gangen med tett kontroll på alle andre variabler. Da de analyserte resultatene, skjedde det samme! Kaninene med tilsyn av den kjærlige forskeren hadde betydelig bedre helseresultater.
Forskerne publiserte resultatene av denne studien i det prestisjefylte tidsskriftet Science.2
Mange år senere synes funnene i dette eksperimentet fortsatt å påvirke det medisinske miljøet. I senere år utga dr. Kelli Harding en bok med tittelen The Rabbit Effect [Kanineffekten] som har sitt navn fra eksperimentet. Konklusjonen hennes var: “Ta en kanin med en usunn livsstil. Snakk med den. Hold den. Gi den omsorg … Relasjonen utgjorde en forskjell … Til sist”, konkluderer hun, “har det som påvirker vår helse på de mest meningsfylte måter, like mye å gjøre med hvordan vi behandler hverandre, hvordan vi lever og hvordan vi tenker på hva det vil si å være menneskelig.”3
I en verdslig verden synes det som at det sjelden er broer som forbinder vitenskap med evangeliets sannheter. Men som kristne, Jesu Kristi følgere, siste dagers hellige, kan resultatene av denne vitenskapelige studien virke mer intuitive enn forbausende. For meg legger dette til enda en murstein i grunnvollen av vennlighet, som et grunnleggende, helbredende prinsipp i evangeliet – et som kan helbrede hjerter følelsesmessig, åndelig og, som vist her, til og med fysisk.
Hjerter knyttet sammen
Da han ble spurt: “Mester! Hvilket bud er det største i loven?” svarte Frelseren, “Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte” etterfulgt av, “Du skal elske din neste som deg selv.”4 Frelserens svar forsterker vår himmelske plikt. En profet i fordums tid befalte at vi “ikke skulle stride mot hverandre, men at [vi] skulle se fremover … , og la [våre] hjerter være knyttet sammen i enighet og i kjærlighet til hverandre.”5 Vi lærer videre at “makt eller innflytelse … bør utøves … ved mildhet og saktmodighet … ved vennlighet … uten svik.”6
Jeg tror dette prinsippet har en universell anvendelse for alle siste dagers hellige: voksne, ungdom og barn.
Med dette i tankene, la meg et øyeblikk snakke direkte til dere som er barn i Primær-alder.
Dere forstår allerede hvor viktig det er å være vennlig. Refrenget i en av Primær-sangene, “Jeg prøver å ligne Jesus,” lyder:
Elsk din neste som Gud elsker deg.
Vær vennlig og kjærlig mot alle på din vei.
Vær mild og barmhjertig mot liten og stor.
Da lyder du Herrens ord.7
Allikevel kan dere noen ganger ha det vanskelig. Her er en historie om en Primær-gutt ved navn Minchan Kim fra Sør-Korea, som kan være til hjelp. Familien hans sluttet seg til Kirken for omtrent seks år siden.
“En dag på skolen gjorde noen av mine klassekamerater narr av en annen elev ved å kalle ham stygge ting. Det så gøy ut, så jeg ble med dem noen uker.
Noen uker senere fortalte gutten meg at selv om han lot som om han ikke brydde seg, ble han såret av våre ord, og han gråt hver kveld. Jeg gråt nesten da han fortalte meg det. Jeg ble veldig lei meg og ønsket å hjelpe ham. Neste dag gikk jeg bort til ham og la armen rundt skulderen hans og ba om unnskyldning og sa: ‘Jeg er oppriktig lei meg for at jeg gjorde narr av deg’. Han nikket til det jeg sa, og fikk tårer i øynene.
Men de andre barna gjorde fortsatt narr av ham. Da husket jeg det jeg hadde lært i Primær-klassen min: velg det rette. Så jeg ba klassekameratene mine om å holde opp. De fleste av dem bestemte seg for ikke å forandre seg, og de ble sinte på meg. Men en av de andre guttene sa unnskyld, og vi tre ble gode venner.
Selv om noen fremdeles gjorde narr av ham, følte han seg bedre fordi han hadde oss.
Jeg valgte det rette ved å hjelpe en venn i nød.”8
Er ikke dette et godt eksempel for dere på å prøve å bli som Jesus?
Nå, til unge menn og unge kvinner, når dere blir eldre, kan det å gjøre narr av andre utvikle seg til å bli svært farlig. Angst, depresjon og verre ting er ofte ledsagere til mobbing. “Selv om mobbing ikke er et nytt konsept, har sosiale medier og teknologi bragt mobbing til et nytt nivå. Det blir en mer konstant, alltid tilstedeværende trussel – nettmobbing.”9
Det er klart at motstanderen bruker dette for å skade deres generasjon. Det er ikke plass for dette i deres cyberspace, nabolag, skoler, quorumer eller klasser. Vær så snill og gjør alt dere kan for å gjøre disse stedene vennligere og tryggere. Hvis dere passivt observerer eller deltar i noe av dette, vet jeg ikke av noe bedre råd enn det som tidligere ble gitt av eldste Dieter F. Uchtdorf:
“Når det gjelder å hate, sladre, ignorere, latterliggjøre, bære nag eller ønske å skade, vennligst anvend følgende:
Slutt med det!”10
Hørte dere det? Slutt med det! Når dere viser vennlighet, omsorg og medfølelse, til og med digitalt, lover jeg at dere vil løfte hengende hender og helbrede hjerter.
Etter å ha talt til Primær-barn og ungdom, retter jeg nå min tale til voksne i Kirken. Vi har et hovedansvar for å sette en tone og være rollemodeller på vennlighet, inkludering og høflighet – å undervise den oppvoksende generasjon om Kristus-lignende adferd i det vi sier og hvordan vi oppfører oss. Det er spesielt viktig når vi ser et markert samfunnsskifte mot splittelse innen politikk, sosiale klasser og nesten alle andre menneskeskapte skiller.
President M. Russell Ballard har også undervist at siste dagers hellige ikke bare må være snille mot hverandre, men også mot alle rundt oss. Han sa: “Fra tid til annen hører jeg om medlemmer som fornærmer folk av en annen tro ved å overse dem og holde dem utenfor. Det skjer helst på steder hvor våre medlemmer er i flertall. Jeg har hørt om trangsynte foreldre som forteller barna sine at de ikke kan leke med et bestemt barn i nabolaget fordi hans eller hennes foreldre ikke tilhører vår kirke. En slik oppførsel er ikke i tråd med den Herre Jesu Kristi læresetninger. Jeg kan ikke fatte hvordan noe medlem av vår Kirke engang kan tillate noe slikt … Jeg har aldri hørt medlemmene i denne Kirken bli oppfordret til å være annet enn kjærlige, snille, tolerante og velgjørende mot våre venner og naboer av en annen tro.”11
Herren forventer at vi skal undervise om at inkludering er et positivt middel som fører til enhet, og at ekskludering fører til splittelse.
Som Jesu Kristi følgere, blir vi forferdet når vi hører hvordan Guds barn blir mishandlet på grunn av sin rase. Vi har vært sønderknust over å høre om nylige angrep på personer som er svarte, asiatiske, latinske eller fra noen annen gruppe. Fordommer, rasemessige spenninger eller vold skulle aldri ha noen plass i våre nabolag, lokalsamfunn eller i Kirken.
La hver enkelt av oss, uansett alder, arbeide med flid for å gjøre vårt beste.
Elsk din fiende
Når du arbeider med flid for å vise kjærlighet, respekt og vennlighet, vil du utvilsomt bli såret eller negativt påvirket av andres dårlige valg. Hva gjør vi da? Vi følger Herrens formaning: “Elsk deres fiender … be for dem som taler ille om dere.”12
Vi gjør alt vi kan for å overvinne den motgang som er satt på vår vei. Vi arbeider med flid for å holde ut til enden, og ber hele tiden om at Herrens hånd vil forandre våre omstendigheter. Vi takker dem han setter på vår vei for å hjelpe oss.
Jeg blir rørt av et eksempel på dette fra Kirkens tidlige historie. Vinteren 1838 ble Joseph Smith og andre av Kirkens ledere fengslet i Liberty fengsel da de siste dagers hellige med makt ble drevet ut av sine hjem i delstaten Missouri. De hellige var fattige, uten venner og led mye på grunn av kulden og mangelen på ressurser. Innbyggerne i Quincy i Illinois så deres fortvilte situasjon og rakte ut en hånd i medfølelse og vennskap.
Wandle Mace, som var bosatt i Quincy, mintes senere da han første gang så de hellige langs elven Mississippi i provisoriske telt: “Noen hadde strukket laken for å skaffe litt ly for vinden … barna skalv rundt et bål som vinden blåste omkring, så det var ikke til noen særlig hjelp. De stakkars hellige led forferdelig.”13
Da de så de helliges situasjon, samlet innbyggerne i Quincy seg for å hjelpe, og noen hjalp til og med å frakte sine nye venner over elven. Mace fortsatte: “De ga rikelig, kjøpmennene konkurrerte mot hverandre om hvem som kunne være mest generøs … med … svinekjøtt, … sukker, … sko og klær, alt disse stakkars utstøtte så sårt trengte.”14 Om ikke lenge var flyktningene flere enn innbyggerne i Quincy, som åpnet sine hjem og delte sine beskjedne ressurser ved store personlige ofre.15
Mange hellige overlevde den strenge vinteren bare på grunn av medfølelsen og generøsiteten til innbyggerne i Quincy. Disse jordiske englene åpnet sitt hjerte og hjem, og ga livreddende næring, varme og – kanskje aller viktigst – en vennskapshånd til de lidende hellige. Selv om deres opphold i Quincy var relativt kort, glemte de hellige aldri sin takknemlighetsgjeld overfor sine kjære naboer, og Quincy ble kjent som “tilfluktens by.”16
Når motgang og lidelse påføres oss ved kritiske, negative og til og med slemme handlinger, kan vi velge å ha håp i Kristus. Dette håpet kommer fra hans innbydelse og løfte: “Vær … ved godt mot, for jeg vil lede dere”17 og at han vil hellige våre lidelser til vårt gavn.18
Den gode hyrde
La oss avslutte der vi begynte: En barmhjertig omsorgsperson, som rekker ut en hånd i vennlighet med en givende ånd og et uventet resultat – som helbredet dyrenes hjerter som hun hadde ansvar for Hvorfor? For det var bare slik hun var!
Når vi ser gjennom evangeliets linse, innser vi at vi også er mottagere av omsorgstjeneste fra en barmhjertig omsorgsperson, som rekker ut en hånd i vennlighet og med en givende ånd. Den gode hyrde kjenner hver enkelt av oss ved navn, og har personlig interesse i oss.19 Herren Jesus Kristus selv sa: “Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine får … Jeg setter mitt liv til for fårene.”20
Denne hellige påskehelgen finner jeg varig fred i å vite at “Herren er min hyrde”21 og at han kjenner og tar kjærlig vare på hver enkelt av oss. Når vi møter livets vinder og regnstormer, sykdommer og skader, vil Herren – vår Hyrde, vår omsorgsperson – nære oss med kjærlighet og vennlighet. Han vil helbrede vårt hjerte og gjenopprette vår sjel.
Jeg vitner om dette – og om Jesus Kristus som vår Frelser og vår Forløser – i Jesu Kristi navn. Amen.