Velsigne i Hans navn
Hensikten med å motta prestedømmet er å gjøre det mulig for oss å velsigne mennesker for Herren ved å gjøre det i hans navn.
Mine kjære brødre, medtjenere i Guds prestedømme, det er en ære for meg å tale til dere i kveld. Dere har min dypeste respekt og takknemlighet. Når jeg snakker med dere og hører om deres store tro, er det min oppfatning at det blir stadig større prestedømskraft i verden, med stadig sterkere quorumer og stadig flere trofaste prestedømsbærere.
I min korte stund i kveld vil jeg tale til de av dere som ønsker å bli enda mer effektive i deres personlige prestedømstjeneste. Dere vet at dere har blitt befalt å foredle deres kall til å tjene.1 Men dere lurer kanskje på hva det å foredle deres kall kan innebære for dere.
Jeg vil begynne med de nyeste diakonene fordi de med størst sannsynlighet vil føle seg usikre på hva det vil si å foredle sin prestedømstjeneste. Nylig ordinerte eldster kan også lytte. Og en biskop i sine første uker i tjeneste kan også være interessert.
Det er lærerikt for meg å se tilbake på mine dager som diakon. Jeg skulle ønske noen den gangen hadde fortalt meg det jeg nå skal foreslå. Det kunne ha hjulpet meg i alle prestedømsoppdragene jeg har fått siden den gang – til og med de jeg får i dag.
Jeg ble ordinert til diakon i en gren så liten at jeg var den eneste diakonen og min bror Ted den eneste læreren. Vi var den eneste familien i grenen. Hele grenen møttes hjemme hos oss. Prestedømslederen for min bror og meg var en ny konvertitt som nettopp hadde mottatt prestedømmet selv. Jeg trodde da at min eneste prestedømsplikt var å dele ut nadverden i min egen spisestue.
Da familien flyttet til Utah, kom jeg til en stor menighet med mange diakoner. På mitt første nadverdsmøte der så jeg diakonene – det som for meg virket som en hærstyrke – bevege seg med presisjon da de delte ut nadverden som et trent team.
Jeg var så redd at neste søndag gikk jeg tidlig til menighetsbygningen for å være alene når ingen kunne se meg. Jeg husker at det var Yalecrest menighet i Salt Lake City, og den hadde en statue utenfor. Jeg gikk bak statuen og ba inderlig om hjelp til å unngå å mislykkes da jeg tok min plass ved utdelingen av nadverden. Den bønnen ble besvart.
Men jeg vet nå at det finnes en bedre måte å be og tenke på når vi prøver å vokse i vår prestedømstjeneste. Den har kommet ved å forstå hvorfor enkeltpersoner blir gitt prestedømmet. Hensikten med å motta prestedømmet er å gjøre det mulig for oss å velsigne mennesker for Herren ved å gjøre det i hans navn.2
Det var mange år etter at jeg var diakon at jeg lærte hva dette vil si i praksis. Som høyprest fikk jeg for eksempel i oppdrag å besøke et nadverdsmøte på et pleiehjem. Jeg ble bedt om å dele ut nadverden. Istedenfor å tenke på prosessen eller presisjonen i måten jeg delte ut nadverden på, så jeg alle de eldre i øynene. Jeg så mange av dem gråte. En dame tok tak i ermet mitt, så opp og sa høyt: “Å, takk. Å, takk.”
Herren hadde velsignet min tjeneste som ble utført i hans navn. Den dagen hadde jeg bedt om at et slikt mirakel måtte komme istedenfor å be om hvor godt jeg kunne gjøre min del. Jeg ba om at menneskene måtte føle Herrens kjærlighet ved hjelp av min kjærlige tjeneste. Jeg har lært at dette er nøkkelen til å tjene og velsigne andre i Hans navn.
Jeg hørte noe nylig som minnet meg om den slags kjærlighet. Da alle Kirkens møter ble avlyst på grunn av covid-19-pandemien, tok en omsorgsbror imot et oppdrag fra eldstenes quorumspresident om å velsigne og forrette nadverden for en søster han betjener. Da han ringte henne for å tilby seg å komme med nadverden, takket hun motvillig ja fordi hun nødig ville at han skulle forlate sitt hjem i en så farlig tid, og fordi hun også trodde at ting raskt ville bli normalt igjen.
Da han kom hjem til henne den søndagsmorgenen, hadde hun et ønske. Kunne de gå og også ha nadverden sammen med hennes 87 år gamle nabo? Med biskopens tillatelse gikk han med på det.
I mange, mange uker, og ved å holde god avstand og gjennomføre andre sikkerhetstiltak, samlet denne lille gruppen hellige seg hver søndag til et enkelt nadverdsmøte. Bare noen få biter av brutt brød og noen begre med vann – men mange tårer utgytt for en kjærlig Guds godhet.
Etter hvert kunne omsorgsbroren, hans familie og søsteren han betjente, komme tilbake til kirken. Men den 87 år gamle enken, naboen, måtte være ekstra forsiktig og bli hjemme. Omsorgsbroren – husk at han hadde ansvar for naboen, og ikke engang for denne eldre søsteren selv – kommer fortsatt stille hjem til henne hver søndag, med Skriftene og en liten brødskive i hånden, for å forrette Herrens nadverd.
Hans prestedømstjeneste, i likhet med min på pleiehjemmet den dagen, utføres av kjærlighet. Omsorgsbroren spurte faktisk nylig biskopen om det var andre i menigheten han kunne ta seg av. Hans ønske om å foredle sin prestedømstjeneste har vokst etter hvert som han har virket i Herrens navn og på en måte som nesten utelukkende er kjent for ham. Jeg vet ikke om omsorgsbroren har bedt, slik jeg gjorde, om at de han betjener, må kjenne Herrens kjærlighet, men fordi hans tjeneste har vært i Herrens navn, har resultatet blitt det samme.
Det samme fantastiske resultatet kommer når jeg ber om det før jeg gir en prestedømsvelsignelse til en som er syk eller har det vanskelig. Det skjedde en gang på et sykehus da utålmodige leger ba meg om – mer enn ba meg om – beordret meg til skynde meg å komme meg vekk så de kunne gjøre arbeidet sitt, istedenfor å gi meg en anledning til å gi prestedømsvelsignelsen. Jeg ble, og jeg ga velsignelsen. Og den lille piken jeg velsignet den dagen, som legene hadde trodd ville dø, overlevde. Jeg er takknemlig for at jeg den dagen ikke lot mine egne følelser komme i veien, men følte at Herren ønsket at den lille piken skulle få en velsignelse. Og jeg visste hva velsignelsen var: Jeg velsignet henne med at hun skulle bli helbredet. Og det ble hun.
Det har skjedd mange ganger når jeg har gitt en velsignelse til noen som tilsynelatende var døden nær, med familiemedlemmer rundt sengen i håp om å bli velsignet med helbredelse. Selv om jeg bare har et øyeblikk, ber jeg alltid om å få vite hvilken velsignelse Herren har i vente som jeg kan gi i hans navn. Og jeg ber om å få vite hvordan han ønsker å velsigne vedkommende og ikke hva jeg eller de som står i nærheten, ønsker. Min erfaring er at selv når velsignelsen ikke er det andre ønsker for seg selv eller sine kjære, rører Ånden ved deres hjerte så de føler aksept og trøst istedenfor skuffelse.
Den samme inspirasjonen kommer når patriarker faster og ber om veiledning for å gi den velsignelsen Herren ønsker for en person. Igjen har jeg hørt velsignelser som overrasket meg, og også overrasket vedkommende som mottok velsignelsen. Velsignelsen kom helt klart fra Herren – både advarslene den inneholdt, så vel som løftene som ble gitt i hans navn. Patriarkens bønn og faste ble belønnet av Herren.
Som biskop lærte jeg mens jeg gjennomførte verdighetsintervjuer, å be om at Herren måtte la meg føle hva han ønsket for vedkommende, og holde enhver inspirasjon han ville gi, uforstyrret av min egen dømmekraft. Det er vanskelig hvis Herren, i kjærlighet, ønsker å velsigne noen med irettesettelse. Det krever innsats å skille det Herren ønsker fra det du ønsker og den andre personen måtte ønske.
Jeg tror vi kan foredle vår prestedømstjeneste gjennom hele vårt liv og kanskje videre. Det vil avhenge av vår flid med hensyn til å prøve å kjenne Herrens vilje og vår innsats for å høre hans røst, slik at vi bedre kan vite hva han ønsker for den vi tjener for ham. Denne foredlingen vil komme i små trinn. Den kan komme langsomt, men den vil komme. Herren lover oss dette:
“For alle som er trofaste og mottar disse to prestedømmer som jeg har omtalt, og foredler sine kall, er helliggjort av Ånden til fornyelse av sine legemer.
De blir Mose og Arons sønner og Abrahams ætt, og kirken og riket og Guds utvalgte.
Og videre, alle som mottar dette prestedømme, mottar meg, sier Herren.”3
Det er mitt vitnesbyrd at prestedømmets nøkler ble gjengitt til profeten Joseph Smith. Herrens tjenere kom fra himmelen for å gjengi prestedømmet for de store begivenheter som har utspilt seg og som ligger foran oss. Israel vil bli samlet. Herrens folk vil bli forberedt til hans strålende annet komme. Gjenopprettelsen vil fortsette. Herren vil åpenbare mer av sin vilje til sine profeter og til sine tjenere.
Dere føler dere kanskje små sammenlignet med det store omfanget av det Herren vil gjøre. Hvis dere gjør det, oppfordrer jeg dere til ydmykt å spørre hvordan Herren ser på dere. Han kjenner dere personlig, han overdro prestedømmet til dere, og det at dere reiser dere og foredler prestedømmet er viktig for ham fordi han er glad i dere og stoler på at dere vil velsigne mennesker han er glad i, i hans navn.
Jeg velsigner dere nå med å kunne føle hans kjærlighet og tillit. I Herren Jesu Kristi navn. Amen.