Å jage mot målet
Det dreier seg ikke så mye om hva vi gjennomgår i livet, men hva vi blir.
Når jeg leser Apostlenes gjerninger og Paulus’ brev blir jeg forundret over hvordan Paulus ble motivert av kjærlighet og takknemlighet når han utførte tjeneste, underviste og vitnet om Jesus Kristus. Hvordan kan et slikt menneske tjene med slik kjærlighet og takknemlighet, særlig med tanke på hans store lidelser? Hva motiverte Paulus til å utføre tjeneste? “[Jeg] jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.”1
Å jage mot målet er å trofast holde seg på den “snevre og smale sti som fører til evig liv”2 med Frelseren og vår Fader i himmelen. Paulus betraktet sine lidelser som “ikke … for noe å regne mot den herlighet som skal åpenbares på oss.”3 Paulus’ brev til filipperne, som han skrev da han satt i fengsel, er et brev om overveldende glede og fryd, og oppmuntring til oss alle sammen, spesielt i denne vanskelige tiden med usikkerhet. Vi skulle alle hente mot fra Paulus: “Jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verd. For hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus.”4
Når vi ser på Paulus’ tjeneste, blir vi inspirert og oppløftet ved våre egne Paulus-er i vår tid, som også tjener, underviser og vitner med kjærlighet og takknemlighet midt i de utfordringer de og deres kjære står overfor i livet. En opplevelse jeg hadde for ni år siden, fikk meg til å innse hvor viktig det er å jage mot målet.
Da jeg i 2012 for første gang gikk inn på generalkonferansens lederskapsmøte, kunne jeg ikke unngå å føle meg overveldet og utilstrekkelig. I hodet mitt var det en stemme som stadig gjentok: “Du hører ikke hjemme her! Det har blitt gjort en alvorlig feil!” Idet jeg gikk for å forsøke å finne meg en sitteplass, fikk eldste Jeffrey R. Holland øye på meg. Han kom bort til meg og sa: “Edward, det er godt å se deg her”, og klappet meg så vennlig på kinnet. Jeg følte meg som en baby! Hans kjærlighet og omfavnelse gjorde at jeg følte meg velkommen og bidro til at jeg følte tilhørighetens ånd, brorskapets ånd. Påfølgende dag så jeg eldste Holland gjøre det samme som han hadde gjort mot meg dagen i forveien, varmt klappe daværende eldste Dallin H. Oaks på kinnet, som har lenger ansiennitet enn ham!
Der og da følte jeg Herrens kjærlighet gjennom disse menn som vi oppholder som profeter, seere og åpenbarere. Eldste Holland hjalp meg, ved sine vennlige, naturlige handlinger, å overvinne min selvopptatthet og følelse av utilstrekkelighet. Han hjalp meg å holde det hellige og gledesfylte arbeidet jeg var kalt til – å bringe sjeler til Kristus – i fokus. I likhet med oldtidens Paulus, peilet han meg inn så jeg kunne jage mot målet.
Det er interessant at Paulus formaner oss til å streve fremover mens han ber oss glemme det som ligger bak oss – vår tidligere frykt, vårt tidligere fokus, våre tidligere feiltrinn og vår tidligere sorg. Han innbyr oss, akkurat som vår kjære profet, president Russell M. Nelson, til “en nyere, helligere tilnærming”.5 Frelserens løfte er virkelig: “For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.”6
I min første tale på en generalkonferanse delte jeg en erfaring da min mor lærte meg å arbeide på åkeren vår. “Se deg aldri tilbake,” sa hun. “Se fremover på hva vi fortsatt har å gjøre.”7
Mot slutten av livet sitt, mens Mor kjempet mot kreft, bodde hun sammen med Naume og meg. En kveld hørte jeg at hun hulket på soverommet. Hun hadde intense smerter, selv etter å ha tatt sin siste dose morfin for dagen bare to timer tidligere.
Jeg gikk inn på rommet hennes og hulket sammen med henne. Jeg ba høyt om at hun umiddelbart måtte få slippe smertene. Og så gjorde hun det samme som hun hadde gjort på åkeren mange år tidligere. Hun stanset opp og ga meg en lærdom. Jeg skal aldri glemme ansiktet hennes i det øyeblikket: Skrøpelig, plaget og fylt av smerte mens hun så på sin sørgende sønn. Hun smilte gjennom tårene, så meg rett inn i øynene og sa: “Det er ikke opp til deg eller noen annen, men det er opp til Gud om denne smerten skal forsvinne eller ei.”
Jeg satte meg stille opp. Hun satt også stille. Scenen forblir levende i mitt sinn. Den kvelden underviste Herren meg, gjennom min mor, noe som alltid vil være med meg. Da min mor uttrykte sin aksept for Guds vilje, husket jeg grunnen til at Jesus Kristus led i Getsemane hage og på korset på Golgata. Han sa: “Se, jeg har gitt dere mitt evangelium, og dette er det evangelium som jeg har gitt dere – at jeg kom til verden for å gjøre min Faders vilje fordi min Fader sendte meg.”8
Jeg reflekterer over vår kjære profet, president Nelsons profetiske spørsmål til oss på siste generalkonferanse. President Nelson spurte oss: “Er du villig til å la Gud råde i ditt liv? Er du villig til å la Gud være den viktigste innflytelsen i ditt liv?… Vil du la hans røst … komme foran alle andre ambisjoner? Er du villig til å få din vilje oppslukt av hans?9 Min mor ville ha svart med et følelsesladet men bestemt “ja”, og andre trofaste medlemmer av Kirken over hele kloden ville også ville ha svart med et følelsesladet men bestemt “ja”. President Nelson, takk for at du inspirerer og oppløfter oss med disse profetiske spørsmålene.
Nylig hadde jeg en samtale med en biskop i Pretoria i Syd-Afrika, som samme dag stedte sin hustru og sin voksne datter til hvile. Denne koronaviruspandemien hadde gjort krav på deres liv. Jeg spurte ham hvordan han hadde det. Biskop Teddy Thabethes svar styrket min beslutning om å følge Herrens profeters, seeres og åpenbareres ord og råd. Biskop Thabethe svarte at det alltid er håp og trøst i kunnskapen om at Frelseren har påtatt seg sitt folks smerter så han kan vite hvordan Han kan hjelpe oss.10 Med dyp tro vitnet han: “Jeg er takknemlig for frelsesplanen, lykkens plan.” Så stilte han meg et spørsmål: “Er det ikke dette vår profet forsøkte å undervise oss på siste konferanse?”
Mens jordelivets utfordringer hjemsøker oss alle sammen på den ene eller andre måten, så la oss ha fokus på selve målet når vi “jager mot målet”, som er “den seierspris som Gud har kalt oss til”.11
Min ydmyke invitasjon til oss alle sammen er å aldri gi opp. Vi er kalt til å “legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss, med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender.”12
Det dreier seg ikke så mye om hva vi gjennomgår i livet, men hva vi blir. Det finnes glede i å jage mot målet. Jeg vitner om at Han som overvant alt vil hjelpe oss når vi ser opp til Ham. I Jesu Kristi navn. Amen.