Vår personlige Frelser
På grunn av sitt sonoffer har Frelseren kraft til å rense, helbrede og styrke oss én etter én.
Jeg er takknemlig over å kunne være sammen med dere denne herlige påskemorgenen. Når jeg tenker på påsken, liker jeg å gjenta i tankene de ord som ble uttalt av englene til dem som var ved graven i hagen: “Hvorfor søker dere den levende blant de døde? Han er ikke her, han er blitt reist opp!”1 Jeg vitner om at Jesus fra Nasaret oppsto og at han lever.
Hva mener dere om Messias?
For 34 år siden møtte og underviste min misjonærledsager og jeg en svært intellektuell mann som var frilansjournalist i en lokalavis i Davao City på Filippinene. Vi gledet oss over å få undervise ham fordi han hadde mange spørsmål og hadde stor respekt for våre trosoppfatninger. Det mest uforglemmelige spørsmålet han stilte oss, var: “Hva mener dere om Messias?”2 Begeistret delte vi selvsagt våre følelser og bar vitnesbyrd om Jesus Kristus. Han publiserte senere en artikkel om det samme emnet som inneholdt vidunderlige ord og utsagn om Frelseren. Jeg husker at jeg ble imponert, men ikke nødvendigvis oppbygget. Den inneholdt god informasjon, men føltes hul og manglet åndelig kraft.
Bli stadig bedre kjent med Ham
“Hva mener dere om Messias?” Jeg innser at hvor nært jeg kjenner Herren i betydelig grad påvirker min evne til å høre ham og også hvordan jeg responderer. For noen år siden stilte eldste David A. Bednar følgende spørsmål som en del av sin tale: “Kjenner vi bare til Frelseren, eller lærer vi Ham å kjenne i stadig større grad? Hvordan lærer vi å kjenne Herren?”3
Mens jeg studerte og grunnet, gikk det sterkt opp for meg at det jeg vet om Frelseren er langt mer enn hvor godt jeg virkelig kjenner ham. Jeg besluttet da å legge større innsats i å kjenne ham. Jeg er svært takknemlig for Skriftene og vitnesbyrdene til Jesu Kristi trofaste mannlige og kvinnelige disipler. Min egen reise de siste årene har ført meg inn på mange veier til studium og oppdagelse. Jeg ber om at Den hellige ånd vil formidle et budskap til dere i dag som er langt mer storartet enn de utilstrekkelige ordene jeg har skrevet.
For det første må vi erkjenne at det å kjenne Frelseren er den viktigste beskjeftigelse vi kan ha i livet. Det skulle ha høyere prioritet enn alt annet.
“Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.”4
“Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.”5
“Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.”6
For det annet, når vi i stadig større grad blir kjent med Frelseren, får skriftsteder og profetenes ord så stor personlig betydning for oss at de blir våre egne ord. Det dreier seg ikke om å kopiere andres ord, følelser og erfaringer, men snarere om å få denne kjennskapen selv, på vår egen unike måte, ved å prøve ordet7 og motta et vitne fra Den hellige ånd. Slik profeten Alma erklærte:
“Tror dere ikke at jeg selv kjenner til disse ting? Se, jeg vitner for dere at jeg vet at disse ting som jeg har talt om, er sanne. Og hvordan tror dere jeg vet dette så sikkert?
Se, jeg sier dere at de er gjort kjent for meg av Guds Hellige ånd. Se, jeg har fastet og bedt i mange dager så jeg kunne vite disse ting selv, og nå vet jeg selv at de er sanne, for Gud Herren har tilkjennegitt det for meg ved sin Hellige ånd, og dette er åpenbaringens ånd som er i meg.”8
For det tredje vil en økende forståelse av at Jesu Kristi forsoning gjelder oss personlig og individuelt, hjelpe oss å bli kjent med ham. Ofte er det lettere for oss å tenke på og snakke om Kristi forsoning i generelle ordelag enn å forstå dens personlige betydning i vårt liv. Jesu Kristi forsoning er uendelig og evig og altomfattende i sin bredde og dybde, men høyst personlig og individuell i sin virkning. På grunn av sitt sonoffer har Frelseren kraft til å rense, helbrede og styrke oss én etter én.
Frelserens eneste ønske, hans eneste hensikt helt fra begynnelsen, var å gjøre Faderens vilje. Faderens vilje var at han skulle bistå med å ”tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv”9 ved å bli vår “talsmann hos Faderen”.10 Derfor, “enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led. Og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som er lydige mot ham.”11
“Og han skal gå ut, ha smerter og lidelser og fristelser av alle slag …
Og han vil påta seg døden, så han kan løse dødens bånd som binder hans folk. Og han vil påta seg deres skrøpeligheter, så hans indre kan fylles med barmhjertighet … så han i kjødet kan vite hvordan han skal hjelpe sitt folk i forhold til deres skrøpeligheter …
Guds Sønn [lider] i kjødet så han kan påta seg sitt folks synder og kan slette ut deres overtredelser ved sin befrielses kraft.”12
Jeg vil fortelle om en enkel erfaring som illustrerer kampen vi noen ganger har for å omfavne Herrens forsonings personlige natur.
Etter invitasjon fra min prestedømsleder for mange år siden, leste jeg Mormons bok fra perm til perm og markerte versene som hadde referanse til Frelserens forsoning. Lederen min ba meg også lage et sammendrag på én side om det jeg lærte. Jeg sa til meg selv: “Én side? Det skal bli lett.” Til min overraskelse oppdaget jeg imidlertid at oppgaven var ekstremt vanskelig, og jeg mislyktes.
Jeg har i ettertid innsett at jeg mislyktes fordi jeg bommet på blinken og hadde feilaktige antagelser. For det første forventet jeg at sammendraget skulle være til inspirasjon for alle. Sammendraget var tiltenkt meg og ingen andre. Det var ment å skulle fange opp mine tanker om og følelser for Frelseren og det han har gjort for meg, slik at det ville føre vidunderlige, gripende og personlige åndelige opplevelser til overflaten hver gang jeg leser det.
For det annet forventet jeg at sammendraget skulle være storslagent og utdypet og inneholde store ord og formuleringer. Det handlet aldri om store ord. Det var ment å skulle være en tydelig og enkel erklæring om overbevisning. “For min sjel fryder seg over klarhet, for på denne måte virker Gud Herren blant menneskenes barn. For Gud Herren gir lys til forståelse.”13
For det tredje forventet jeg at det skulle være fullkomment, et sammendrag som ville gjøre slutt på alle sammendrag – et siste sammendrag som man ikke kunne eller skulle legge noe til – heller enn et arbeid under utvikling der jeg kan legge til et ord her eller en setning der etterhvert som min forståelse av Jesu Kristi forsoning vokser.
Vitnesbyrd og innbydelse
Som ung mann hadde jeg stort utbytte av samtalene jeg hadde med biskopen min. I løpet av disse følsomme årene fikk jeg stor forkjærlighet for disse ordene fra en kjær salme:
Jeg står helt forundret på grunn av den kjærlighet
som Jesus meg tilbyr tross all min uverdighet.
Jeg skjelver ved tanken på at han led korsets død
og for mine synder led all verdens spott og nød.
Å, hvilken glede stor han skjenker dem som tror
og trofast er på jord!
Å, hvilken glede stor for hver sjel som tror!14
Profeten Moroni inviterer oss: “Og nå vil jeg råde dere til å søke denne Jesus som profetene og apostlene har skrevet om.”15
President Russell M. Nelson lovet at “hvis [vi] fortsetter å lære alt [vi] kan om Jesus Kristus, … [vil vår] evne til å vende [oss] bort fra synd … øke. [Vårt] ønske om å holde budene vil skyte i været.”16
På denne påskesøndag, akkurat slik Frelseren kom frem fra sin stengrav, måtte vi våkne opp fra vår åndelige slumring og heve oss over tvilens skyer, fryktens klør, stolthetens beruselse og selvtilfredshetens vugge. Jesus Kristus og vår himmelske Fader lever. Jeg vitner om deres fullkomne kjærlighet til oss. I Jesu Kristi navn. Amen.