De barmhjertige skal finne barmhjertighet
Av president Dieter F. Uchtdorf
Annenrådgiver i Det første presidentskap
Når vårt hjerte er fylt med kjærlighet til Gud, blir vi “gode mot hverandre [og viser] barmhjertighet så [vi] tilgir”.
Mine kjære brødre og søstre, for ikke lenge siden fikk jeg et brev fra en bekymret mor som ba om en generalkonferansetale om et emne som ville være av spesiell nytte for hennes to barn. Det hadde oppstått splid mellom dem, og de hadde sluttet å snakke med hverandre. Moren var helt fortvilet. I brevet forsikret hun meg om at en generalkonferansetale om dette emnet ville forsone hennes barn, og alt ville ordne seg.
Denne gode søsterens oppriktige og inderlige appell var bare en av flere tilskyndelser jeg har mottatt de siste månedene om at jeg skulle si noen ord i dag om et emne som skaper stadig mer bekymring – ikke bare for en bekymret mor, men for mange i Kirken og i resten av verden.
Jeg er imponert over den tro denne kjærlige moren hadde på at en generalkonferansetale kunne bidra til å reparere forholdet mellom hennes barn. Jeg er sikker på at hennes tillit ikke var så mye rettet mot talernes evner, som mot “Guds ords kraft”, som har “større innvirkning på folkets sinn enn … noe annet.”1 Kjære søster, jeg ber om at Ånden vil røre ved dine barns hjerte.
Når forhold surner
Anstrengte og brutte forhold er noe like gammelt som menneskeheten selv. Oldtidens Kain var den første som lot bitterhetens og ondskapens kreft forderve hans hjerte. Han dyrket jorden i sin sjel med misunnelse og hat og lot disse følelsene få modnes før han gjorde det utenkelige – å drepe sin egen bror, for dermed også å bli far til Satans løgner.2
Siden denne første tid har misunnelse og hat ført til noen av de mest tragiske hendelsene i historien. Det vendte Saul mot David, Jakobs sønner mot sin bror Josef, Laman og Lemuel mot Nephi og Amalickiah mot Moroni.
Jeg kan tenke meg at hvert eneste menneske på jorden har blitt påvirket på et eller annet vis av den destruktive ånd av stridighet, bitterhet og hevn. Kanskje hender det også til tider at vi kjenner igjen denne ånden i oss selv. Når vi føler oss såret, sinte eller misunnelige, er det ganske lett å dømme andre mennesker, og ofte tilskrive deres handlinger mørke motiver for å rettferdiggjøre vår egen bitterhet.
Læren
Selvfølgelig vet vi at dette er galt. Læren er entydig. Vi er avhengige av Frelseren. Ingen av oss kan bli frelst uten ham. Kristi forsoning er altomfattende og evig. Tilgivelse for våre synder beror på betingelser. Vi må omvende oss, og vi må være villige til å tilgi andre. Jesus lærte oss: “Tilgi hverandre, for den som ikke tilgir … står fordømt for Herren, for på ham hviler en større synd”3, og “Salige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet.”4
Selvfølgelig synes disse ordene helt rimelige – når de brukes om en annen. Vi kan så klart og enkelt se de skadelige følgene av at andre dømmer og bærer nag. Og vi liker absolutt ikke når folk dømmer oss.
Men når det gjelder våre egne fordommer og klagemål, rettferdiggjør vi altfor ofte vårt sinne som rettferdig og vår dømmekraft som pålitelig og på sin plass. Selv om vi ikke kan se inn i en annens hjerte, antar vi at vi gjenkjenner et dårlig motiv eller en dårlig person når vi ser en. Vi gjør unntak når det gjelder vår egen bitterhet fordi vi føler at i vårt tilfelle har vi all informasjon vi trenger for å kunne forakte en annen.
Apostelen Paulus sa i sitt brev til romerne at de som feller dom over andre, er “uten unnskyldning”. I det øyeblikk vi dømmer en annen, forklarte han, fordømmer vi oss selv, for ingen er uten synd.5 Å nekte å tilgi er en alvorlig synd – en som Frelseren advarte mot. Jesu egne disipler “forsøkte å finne feil hos hverandre og tilga ikke hverandre av hjertet, og på grunn av dette onde ble de tuktet og strengt refset”.6
Vår Frelser har talt så tydelig om dette emnet at det er lite rom for personlig tolkning. “Jeg, Herren, tilgir den jeg vil tilgi,” men så sa han: “… av dere fordres det at dere tilgir alle mennesker.”7
Kan jeg legge til en fotnote her? Når Herren krever at vi tilgir alle mennesker, så innbefatter det å tilgi oss selv. Noen ganger er den som er vanskeligst å tilgi – samt kanskje den som har størst behov for vår tilgivelse – av alle mennesker i verden, den personen som møter vårt blikk i speilet.
Poenget
Dette emnet, å dømme andre, kan faktisk forkynnes i en preken på tre ord. Når det gjelder å hate, sladre, ignorere, latterliggjøre, bære nag eller ønske å skade, vennligst anvend følgende:
Slutt med det!
Så enkelt er det. Vi er simpelthen nødt til å slutte å dømme andre og erstatte fordømmende tanker og følelser med et hjerte fullt av kjærlighet til Gud og hans barn. Gud er vår Fader. Vi er hans barn. Vi er alle brødre og søstre. Jeg vet ikke nøyaktig hvordan jeg skal formulere dette poenget – å ikke dømme andre – med tilstrekkelig veltalenhet, lidenskap og overbevisning til at dere kan huske det. Jeg kan sitere Skriftene, jeg kan prøve å forklare læren, og jeg vil til og med sitere et klistremerke jeg så nylig. Det var festet på baksiden av en bil hvis sjåfør virket litt uslepen, men ordene på klistremerket fremsatte en innsiktsfull lærdom. Det sto: “Ikke døm meg fordi jeg synder annerledes enn deg.”
Vi må erkjenne at vi alle er ufullkomne – at vi er tiggere for Gud. Har vi ikke alle, på et eller annet tidspunkt, saktmodig kommet til nådestolen og tryglet om nåde? Har vi ikke av all vår sjels kraft ønsket barmhjertighet – å bli tilgitt for de feil vi har gjort og de synder vi har begått?
Ettersom vi alle er avhengige av Guds barmhjertighet, hvordan kan vi nekte andre noe mål av den nåde vi så desperat ønsker for oss selv? Mine kjære brødre og søstre, skulle vi ikke tilgi slik vi ønsker å bli tilgitt?
Guds kjærlighet
Er dette vanskelig å gjøre?
Ja, naturligvis.
Å tilgi oss selv og andre er ikke lett. Faktisk krever det for de fleste av oss en stor endring i vår holdning og måte å tenke på – en forandring i hjertet. Men vi har også godt nytt. Denne “mektige forandring”8 i hjertet er nøyaktig det Jesu Kristi evangelium har til hensikt å frembringe i vårt liv.
Hvordan går det til? Ved Guds kjærlighet.
Når vårt hjerte er fylt med Guds kjærlighet, skjer noe godt og rent med oss. Vi “holder hans bud. Og hans bud er ikke tunge. For alt det som er født av Gud, seirer over verden”.9
Jo mer vi lar Guds kjærlighet styre vårt sinn og våre følelser – jo mer vi lar vår kjærlighet til vår himmelske Fader svulme i vårt bryst – jo lettere er det å elske andre med Kristi rene kjærlighet. Når vi åpner vårt hjerte for Guds kjærlighets strålende morgen, vil fiendskapets og misunnelsens mørke og kulde etter hvert svinne.
Som alltid er Kristus vårt forbilde. I sine læresetninger som i sitt liv viste han oss veien. Han tilga de ugudelige, de vulgære og de som forsøkte å såre og skade ham.
Jesus sa at det er lett å elske dem som elsker oss. Selv de ugudelige kan klare det. Men Jesus Kristus lærte oss en høyere lov. Hans ord runger gjennom århundrene og er ment for oss i dag. De er ment for alle som ønsker å være hans disipler. De er ment for dere og meg: “Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere.”10
Når vårt hjerte er fylt med kjærlighet til Gud, blir vi “gode mot hverandre, vis[er] barmhjertighet så [vi] tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt [oss] i Kristus!”11
Kristi rene kjærlighet kan fjerne flakene av harme og vrede fra våre øyne, slik at vi kan se andre slik vår himmelske Fader ser oss – som mangelfulle og ufullkomne dødelige som har potensial og verdi langt utover vår evne til å forestille oss. Fordi Gud elsker oss så høyt, må vi også elske og tilgi hverandre.
En disippels vei
Mine kjære brødre og søstre, overvei følgende spørsmål som en selvtest:
Bærer du nag mot en annen?
Farer du med sladder, selv om det du sier kan være sant?
Holder du utenfor, skyver unna eller straffer andre på grunn av noe de har gjort?
Misunner du i hemmelighet en annen?
Ønsker du å skade noen?
Hvis dere svarte ja på noen av disse spørsmålene, kan det være lurt å bruke prekenen på tre ord fra tidligere: Slutt med det!
I en verden full av beskyldninger og uvennlighet er det lett å samle og kaste steiner. Men før vi gjør det, la oss huske ordene fra ham som er vår Mester og vårt forbilde: “Den av dere som er uten synd, han skal kaste den første stein.”12
Brødre og søstre, la oss legge ned våre steiner.
La oss være vennlige.
La oss tilgi.
La oss snakke fredelig med hverandre.
La Guds kjærlighet fylle vårt hjerte.
“La oss … gjøre det gode mot alle.”13
Frelseren ga dette løfte: “Gi, så skal det bli gitt dere! Et godt mål, stappet, ristet og overfylt, skal bli gitt dere i fanget … For med det samme mål som dere [bruker], skal det måles igjen til dere.”14
Burde ikke dette løftet være nok til alltid å fokusere vår innsats på vennlighet, tilgivelse og kjærlighet istedenfor noen form for negativ adferd?
La oss, som Jesu Kristi disipler, gjengjelde ondt med godt.15 La oss ikke søke hevn eller la vår vrede overvinne oss.
“For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde, sier Herren.
Om din fiende er sulten, så gi ham å ete. Om han er tørst, så gi ham å drikke …
La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode.”16
Husk: Til syvende og sist er det de barmhjertige som finner barmhjertighet.17
Som medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, uansett hvor vi er, la oss være kjent som et folk som “har kjærlighet til hverandre”.18
Elsk hverandre
Brødre og søstre, det er nok hjertesorg og bedrøvelse i dette livet uten at vi gjør det verre med vår egen stahet, bitterhet og uvilje.
Vi er ikke fullkomne.
Menneskene rundt oss er ikke fullkomne.19 Mennesker gjør ting som irriterer, skuffer og forarger. I dette jordeliv vil det alltid være slik.
Likevel må vi gi slipp på våre klagemål. Noe av hensikten med jordelivet er å lære å gi slipp på slike ting. Det er Herrens måte.
Husk at himmelen er full av dem som har dette til felles: De er tilgitt. Og de tilgir.
Legg deres byrde ved Frelserens føtter. Gi slipp på kritikk. La Kristi forsoning forandre og helbrede deres hjerte. Elsk hverandre. Tilgi hverandre.
De barmhjertige skal finne barmhjertighet.
Dette er mitt vitnesbyrd i den Enes navn som elsket så inderlig og så fullstendig at han ga sitt liv for oss, sine venner – i Jesu Kristi navn. Amen.