Livets løp

Av president Thomas S. Monson

Hvor kommer vi fra? Hvorfor er vi her? Hvor går vi hen etter dette liv? Disse universelle spørsmålene behøver ikke lenger å forbli ubesvart.

Mine kjære brødre og søstre, i dag ønsker jeg å tale til dere om evige sannheter – de sannheter som vil berike vårt liv og bringe oss trygt hjem.

Overalt har folk det travelt. Jet-drevne fly haster sin dyrebare menneskelige last over brede kontinenter og store hav, slik at forretningsmøter kan ivaretas, forpliktelser oppfylles, reiser nytes eller familier besøkes. Veier overalt – inkludert riksveier, gjennomfartsårer og motorveier – leder millioner av biler med flere millioner mennesker i en tilsynelatende endeløs strøm og av en rekke årsaker, idet vi skynder oss gjennom våre gjøremål hver dag.

Tar vi oss noensinne tid til meditasjon i dette hektiske livet – til å tenke på tidløse sannheter?

Sammenlignet med evige sannheter, er egentlig de fleste av hverdagens spørsmål og bekymringer ganske trivielle. Hva skal vi ha til middag? I hvilken farge skal vi male stuen? Skal vi melde Johnny på fotball? Disse spørsmålene og utallige andre som dem mister sin betydning når kriser oppstår, når kjære blir såret eller skadet, når sykdom trenger seg inn i hus med god helse, når livets stearinlys blir svakere og mørke truer. Våre tanker blir fokuserte, og vi blir lett i stand til å avgjøre hva som virkelig er viktig og hva som bare er trivielt.

Jeg besøkte nylig en kvinne som har kjempet mot en livstruende sykdom i over to år. Hun antydet at før sykdommen var hennes dager fylt med aktiviteter som å rengjøre huset til fullkommenhet og fylle det med vakre møbler. Hun gikk til frisøren to ganger i uken og brukte penger og tid hver måned på å utvide sin garderobe. Hennes barnebarn ble ikke invitert på besøk så ofte, for hun var alltid bekymret for at det hun regnet som sine dyrebare eiendeler, kunne bli knust eller på annen måte ødelagt av små og uvørne hender.

Og så fikk hun den sjokkerende nyheten om at hennes jordiske liv var i fare, og at hun kanskje hadde svært begrenset tid igjen her. Hun sa at i samme øyeblikk som hun hørte legens diagnose, visste hun øyeblikkelig at hun ville tilbringe den tiden hun hadde igjen sammen med familie og venner, og med evangeliet i sentrum av livet, for dette var det som var mest dyrebart for henne.

Slike øyeblikk med klarhet kommer til oss alle på et eller annet tidspunkt, men ikke alltid gjennom en så dramatisk omstendighet. Vi ser tydelig hva det er som virkelig betyr noe i vårt liv, og hvordan vi skulle leve.

Frelseren sa:

“Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler.

Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler.

For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.”¹

I våre stunder med dypest refleksjon eller størst behov, strekker menneskets sjel seg mot himmelen og søker guddommelige svar på livets største spørsmål: Hvor kommer vi fra? Hvorfor er vi her? Hvor går vi hen når vi forlater dette liv?

Svarene på disse spørsmålene er ikke å finne i akademiske lærebøker eller ved å sjekke Internett. Disse spørsmålene strekker seg utover jordelivet. De omfavner evigheten.

Hvor kommer vi fra? Dette spørsmålet blir uunngåelig tenkt, om ikke uttalt, av alle mennesker.

Apostelen Paulus fortalte athenerne på Marshøyden at “vi er Guds avkom”.² Ettersom vi vet at våre fysiske kropper er våre dødelige foreldres avkom, må vi granske betydningen av Paulus’ uttalelse. Herren har erklært at “ånden og legemet er menneskets sjel”.³ Dermed er det ånden som er Guds avkom. Forfatteren av Hebreerbrevet refererer til ham som “åndenes Far”.⁴ Alle menneskers ånder er bokstavelig talt hans “avlede sønner og døtre”.⁵

Vi registrerer at inspirerte diktere, for vår fordypelse i dette emnet, har skrevet rørende budskap og nedtegnet oversanselige tanker. William Wordsworth skrev denne sannhet:

Vår fødsel er blott en søvn og en glemsel,
den sjel som oppstår med oss, vårt livs stjerne,
har hatt sin bakgrunn annetsteds
og kommer fra det fjerne;
ikke i det fullstendig glemte,
og ikke i fullstendig nakenhet,
men på skyer av herlighet kommer vi
fra Gud, som er vårt hjem.
Himmelen omgir oss som små barn!6

Foreldre grunner på sitt ansvar for å undervise, inspirere og gi veiledning og eksempel. Og mens foreldre grunner, stiller barn – og spesielt ungdom – det gjennomtrengende spørsmålet: Hvorfor er vi her? Vanligvis uttrykkes det stille til sjelen og formuleres: Hvorfor er jeg her?

Hvor takknemlige vi skulle være for at en klok Skaper dannet en jord og plasserte oss her med et glemselens slør over vår tidligere tilværelse, slik at vi kan oppleve en prøvetid, en mulighet til å vise oss verdige så vi kan kvalifisere for alt som Gud har forberedt for oss.

Et hovedformål med vår eksistens på jorden er åpenbart å få et legeme av kjøtt og ben. Vi har også fått handlefrihetens gave. På tusenvis av måter har vi anledning til å velge selv. Her lærer vi av erfaringens strenge tuktemester. Vi skjelner mellom godt og ondt. Vi skiller mellom bittert og søtt. Vi oppdager at det er konsekvenser knyttet til våre handlinger.

Ved lydighet mot Guds bud kan vi kvalifisere for det “hus” som Jesus omtalte da han erklærte: “I min Fars hus er det mange rom … Jeg [går] bort og [gjør] i stand et sted for dere, … for at også dere skal være der jeg er.”⁷

Selv om vi kommer inn i jordelivet “på skyer av herlighet”, går livet ubønnhørlig videre. Ungdomstid følger barndom, og moden alder kommer så umerkelig. Av erfaring lærer vi behovet for å strekke oss mot himmelen for å få hjelp på vår vandring langs livets vei.

Gud, vår Fader, og Jesus Kristus, vår Herre, har merket veien til fullkommenhet. De kaller oss til å følge evige sannheter og til å bli fullkomne, slik de er fullkomne.⁸

Apostelen Paulus sammenlignet livet med et løp. Han oppfordret hebreerne: “La oss … legge av … synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss.”⁹

La oss ikke i vår iver glemme det vise råd fra Predikantens bok: “Det er ikke sikkert at de som er lette på foten, vinner løpet, eller at heltene seirer i krigen.”¹⁰ Premien tilhører i virkeligheten den som holder ut til enden.

Når jeg tenker på livets løp, husker jeg en annen type løp fra barndommen. Mine venner og jeg pleide å finne frem lommeknivene og spikke små lekebåter av den myke veden av en selje. Med et trekantet bomullsseil på plass, sjøsatte hver sitt primitive fartøy i løpet ned de relativt turbulente strykene i Provo-elven i Utah. Vi løp langs elvebredden og så de små fartøyene noen ganger bli kastet voldsomt omkring i den strie strømmen og andre ganger seile fredelig når vannet ble dypere.

Under et slikt løp la vi merke til at én båt lå langt foran de andre på vei mot den utpekte målstreken. Plutselig førte strømmen den for nær en stor strømvirvel, og båten tippet over på siden og kantret. Den ble ført rundt og rundt, uten mulighet til å komme tilbake til hovedstrømmen. Til slutt fant den en urolig hvile blant drivgodset som omga den, holdt fast av tentaklene til den grønne mosen.

Barndommens lekebåter hadde ingen kjøl for stabilitet, intet ror for styring og ingen kilde til fremdrift. Uvegerlig var deres destinasjon nedstrøms – den minste motstands vei.

Til forskjell fra lekebåter er vi utstyrt med guddommelige egenskaper som kan kontrollere vår reise. Vi kommer ikke inn i dødeligheten for å la oss drive med av livets strømninger, men med evnen til å tenke, resonnere og realisere.

Vår himmelske Fader sendte oss ikke ut på vår evige reise uten å gi oss midler til å motta veiledning fra ham som ville sikre vår trygge hjemreise. Jeg snakker om bønn. Jeg snakker også om hvisken fra den milde, lave røsten, og jeg overser ikke de hellige skrifter, som inneholder Herrens ord og profetenes ord – gitt oss for å hjelpe oss å nå frem til målstreken.

På et eller annet tidspunkt i vårt jordeliv kommer de vaklende skritt, det bleke smil, sykdommens smerter – ja, sommerens siste dager, høstens inntog, vinterens kulde og den erfaring vi kaller døden.

Enhver tenkende person har stilt seg spørsmålet som ble best formulert av oldtidens Job: “Når en mann dør, lever han da opp igjen?”¹¹ Selv om vi prøver å fortrenge spørsmålet, dukker det alltid opp igjen. Døden kommer til alle mennesker. Den kommer til de eldre på ustøe ben. Dens kall høres av personer som knapt har kommet midtveis på livets reise. Noen ganger bringer den småbarns latter til taushet.

Men hva med en tilværelse etter døden? Er døden slutten på det hele? I Robert Blatchfords bok God and My Neighbor gikk han til kraftig angrep på akseptert kristen tro, som Gud, Kristus, bønn og udødelighet. Han hevdet frimodig at døden var slutten på vår eksistens, og at ingen kunne bevise det motsatte. Så hendte noe overraskende. Hans mur av skepsis smuldret plutselig opp. Han ble blottstilt og forsvarsløs. Langsomt begynte han å famle seg tilbake til den tro han hadde latterliggjort og forlatt. Hva hadde forårsaket denne store endringen i hans syn? Hans hustru døde. Med sønderknust hjerte gikk han inn i rommet der hennes jordiske legeme lå. Han så igjen på det ansiktet han var så glad i. Da han kom ut, sa han til en venn: “Det er henne, men likevel er det ikke henne. Alt er forandret. Noe som var der før, er borte. Hun er ikke den samme. Hva kan være borte om det ikke er sjelen?”

Senere skrev han: “Døden er ikke noe som enkelte innbiller seg. Den er bare som å gå inn i et annet rom. I det andre rommet skal vi finne … de kjære kvinner og menn og de søte barna vi har elsket og mistet.”¹²

Mine brødre og søstre, vi vet at døden ikke er slutten. Denne sannhet har blitt fremsatt av levende profeter gjennom alle tidsaldre. Den finnes også i våre hellige skrifter. I Mormons bok leser vi konkrete og trøstende ord:

“Med hensyn til sjelens tilstand mellom døden og oppstandelsen, se, det er blitt kunngjort meg av en engel at alle menneskers ånder så snart de har forlatt dette dødelige legeme, ja, alle menneskers ånder, enten de er gode eller onde, blir tatt hjem til den Gud som ga dem liv.

Og da skal det skje at deres ånder som er rettferdige, blir ønsket velkommen i en lykkens tilstand som kalles paradis, en hvilens tilstand, en fredens tilstand hvor de skal hvile fra alle sine vanskeligheter og fra all bekymring og sorg.”¹³

Etter at Frelseren ble korsfestet og hans legeme hadde ligget i graven i tre dager, kom ånden igjen inn i det. Steinen ble rullet bort, og den oppstandne Frelser gikk ut, ikledd et udødelig legeme av kjøtt og ben.

Svaret på Jobs spørsmål: “Når en mann dør, lever han da opp igjen?” kom da Maria og andre nærmet seg graven og så to menn i skinnende klær som talte til dem: “Hvorfor søker dere den levende blant de døde? Han er ikke her, han er oppstått.”¹⁴

På grunn av Kristi seier over graven skal vi alle oppstå. Dette er sjelens forløsning. Paulus skrev: “Det finnes himmelske legemer og jordiske legemer. De himmelske legemer har én glans, de jordiske en annen.”¹⁵

Det er den celestiale herlighet vi søker. Det er i Guds nærhet vi ønsker å være. Det er en evig familie vi ønsker å være medlem av. Slike velsignelser opptjenes gjennom et liv med å strebe, søke, omvende seg og til slutt lykkes.

Hvor kommer vi fra? Hvorfor er vi her? Hvor går vi hen etter dette liv? Disse universelle spørsmålene behøver ikke lenger å forbli ubesvart. Fra dypet av min sjel, og i all ydmykhet, vitner jeg om at de ting som jeg har omtalt, er sanne.

Vår himmelske Fader fryder seg over dem som holder hans bud. Han er også bekymret for det bortkomne barn, den motstrebende tenåring, den villfarne ungdom, de forsømmelige foreldre. Ømt taler Mesteren til disse, og til alle: “Kom tilbake. Kom opp. Kom inn. Kom hjem. Kom til meg.”

Om en uke skal vi feire påske. Våre tanker vil gå til Frelserens liv, hans død og hans oppstandelse. Som hans spesielle vitne vitner jeg for dere at han lever og at han venter på vår triumferende hjemkomst. Måtte en slik hjemkomst bli vår. Det ber jeg ydmykt om i hans hellige navn – ja, Jesus Kristus, vår Frelser og vår Forløser. Amen.