Kun ifølge rettferdighetens prinsipper

Av eldste Larry Y. Wilson

i De sytti

Kloke foreldre forbereder barna sine til å klare seg uten dem. De gir muligheter for vekst etter hvert som barna tilegner seg den åndelige modenhet til å utøve sin handlefrihet riktig.

En måned eller så etter at vi ble gift, dro min hustru og jeg på en lang biltur. Hun kjørte, og jeg prøvde å slappe av. Jeg sier prøvde fordi motorveien vi kjørte på, var kjent for mange radarkontroller, og min hustru kan ha hatt en svak tendens til blyfot på den tiden. Jeg sa: “Du kjører for fort. Brems ned.”

Min nye brud tenkte: “Vel, jeg har kjørt i snart 10 år, og bortsett fra min kjørelærer har ingen noen gang fortalt meg hvordan jeg skal kjøre.” Så hun svarte: “Hva gir deg rett til å fortelle meg hvordan jeg skal kjøre?”

For å være ærlig, ble jeg overrumplet av spørsmålet hennes. Så, idet jeg gjorde mitt beste for å påta meg mine nye ansvarsoppgaver som ektemann, sa jeg: “Jeg vet ikke – fordi jeg er din mann og har prestedømmet.”

Brødre, bare et lite tips: Hvis dere noensinne havner i en lignende situasjon, er dette ikke det rette svaret. Og jeg er glad for å kunne si at det var den eneste gangen jeg har gjort den tabben.

Lære og pakter forklarer at retten til å bruke prestedømmet i hjemmet eller andre steder er direkte knyttet til rettferdighet i vårt liv: “Himmelens krefter [kan ikke] kontrolleres eller nyttes uten at det skjer ifølge rettferdighetens prinsipper.”¹ Den sier videre at vi mister denne kraften ved å “utøve herredømme, kontroll eller tvang over [andres] sjeler i noen som helst grad av urettferdighet.”²

Dette skriftstedet sier at vi må lede ved “rettferdighetens prinsipper”. Slike prinsipper gjelder for alle ledere i kirken samt alle fedre og mødre i sine hjem.³ Vi mister vår rett til Herrens ånd og den myndighet vi har fra Gud, når vi utøver kontroll over en annen person på en urettferdig måte.⁴ Vi tror kanskje at slike metoder er til beste for den som blir “kontrollert”. Men når vi forsøker å tvinge noen til rettferdighet som kan og bør utøve sin egen handlefrihet, handler vi urett. Når det å sette strenge grenser for en annen person er på sin plass, bør disse grensene alltid håndheves med kjærlig tålmodighet og på en måte som lærer bort evige prinsipper.

Vi kan simpelthen ikke tvinge andre til å gjøre det rette. Skriftene gjør det klart at dette ikke er Guds måte. Tvang bygger uvilje. Det formidler mistillit, og det gjør at folk føler seg inkompetente. Læringsmuligheter går tapt når kontrollerende personer stolt antar at de har alle svarene for andre. Skriftene sier at “det er nesten alle menneskers natur og tilbøyelighet” å utøve “urettferdig herredømme”,⁵ så vi skulle være klar over at det er en felle det er lett å falle i. Også kvinner kan utøve urettferdig herredømme, skjønt Skriftene påpeker problemet spesielt hos menn.

Urettferdig herredømme blir ofte ledsaget av konstant kritikk og tilbakeholdelse av anerkjennelse eller kjærlighet. De på mottakersiden føler at de aldri kan behage slike ledere eller foreldre, og at de alltid kommer til kort. Kloke foreldre må vurdere når barna er klare til å begynne å utøve sin egen handlefrihet på et bestemt område av livet. Men hvis foreldre holder på all beslutningsmyndighet og ser det som sin “rett”, blir de en alvorlig hemsko for sine barns vekst og utvikling.

Våre barn er i våre hjem i et begrenset tidsrom. Hvis vi venter til de går ut av døren med å gi dem tømmene til sin handlefrihet, har vi ventet for lenge. De vil ikke plutselig utvikle evnen til å ta kloke beslutninger hvis de aldri har vært fri til å ta noen viktige beslutninger mens de var i vårt hjem. Slike barn vil ofte enten gjøre opprør mot denne tvangen eller bli lammet av manglende evne til å ta en eneste beslutning på egen hånd.

Kloke foreldre forbereder barna sine til å klare seg uten dem. De gir muligheter for vekst etter hvert som barna tilegner seg den åndelige modenhet til å utøve sin handlefrihet riktig. Og ja, dette vil bety at barna noen ganger vil gjøre feil og lære av dem.

Vår familie hadde en opplevelse som lærte oss om å hjelpe barna å utvikle sin evne til å foreta valg. Vår datter Mary var en fremragende fotballspiller i oppveksten. Ett år kom laget hennes til finalen, og som dere sikkert kan tenke dere, skulle denne kampen spilles på en søndag. Som ung tenåring hadde Mary fått mange års undervisning om at sabbaten var en dag for hvile og åndelig fornyelse, ikke rekreasjon. Men hun følte likevel press fra sine trenere og lagkamerater om å spille, samt et ønske om ikke å svikte laget.

Hun spurte oss hva hun skulle gjøre. Min hustru og jeg kunne lett ha tatt denne beslutningen for henne. Men vi bestemte oss etter bønn og overveielse for at vår datter i dette tilfellet var klar for å ta åndelig ansvar for sin egen avgjørelse. Vi leste noen skriftsteder sammen med henne og oppfordret Mary til å be og tenke på det.

Etter noen dager kunngjorde hun sin avgjørelse. Hun ville spille kampen på søndag. Hva skulle vi nå gjøre? Etter ytterligere diskusjon og beroligelse fra Ånden, gjorde vi som vi hadde lovet, og lot henne gjennomføre sitt valg om å spille. Etter kampen gikk Mary sakte bort til sin ventende mor. “Å, mamma,” sa hun, “det føltes forferdelig. Jeg vil aldri føle meg sånn igjen. Jeg skal aldri mer spille kamp på sabbaten.” Og det gjorde hun aldri.

Mary hadde nå tilegnet seg prinsippet om overholdelse av sabbaten. Hvis vi hadde tvunget henne til ikke å spille kampen, ville vi ha nektet henne en dyrebar og sterk erfaring med Ånden.

Som dere ser, hvis vi skal hjelpe barna å utøve sin handlefrihet riktig, krever det at vi lærer dem å be og motta svar på sine bønner. Det må også være undervisning om verdien av og hensikten med lydighet, samt om alle andre vesentlige prinsipper i evangeliet.⁶

I vår barneoppdragelse kom vi frem til at vårt viktigste mål ville være å hjelpe våre barn å etablere sin egen forbindelse med himmelen. Vi visste at de til slutt ville trenge å stole på Herren, ikke på oss. Brigham Young sa: “Hvis jeg skulle skille mellom alle de plikter som kreves av menneskenes barn, … ville jeg plassere først den plikt å søke hen til Herren vår Gud til vi åpner kommunikasjonen fra himmelen til jorden – fra Gud til vår egen sjel.”⁷

Mary hadde fått svar på sine bønner i andre, tidligere situasjoner, så vi stolte på at vår datter utviklet denne kommunikasjonslinjen til himmelen i sitt liv. Dermed lærte hun noe positivt av sin erfaring og ble rustet til å ta bedre valg i fremtiden. Uten en forbindelsen med Ånden, vil både barn og foreldre kunne rasjonalisere bort alle slags dårlige beslutninger under påskudd av å utøve sin handlefrihet. Skriftene lover at “de som er kloke og … har antatt Den Hellige Ånd som sin veileder, [ikke blir] ført vill”.⁸

En ytterligere og tragisk bieffekt av urettferdig herredømme kan være tap av tillit til Guds kjærlighet. Jeg har kjent noen mennesker som var utsatt for krevende og kontrollerende ledere eller foreldre, og de har funnet det vanskelig å føle nettopp den kjærlighet fra sin himmelske Fader som ville støttet dem og motivert dem langs rettferdighetens vei.

Hvis vi skal hjelpe dem vi har ansvar for, å opprette den avgjørende forbindelsen med himmelen, må vi være den slags foreldre og ledere som er beskrevet i Lære og pakter kapittel 121. Vi må bare handle “ved overtalelse, ved langmodighet, ved mildhet og saktmodighet og ved oppriktig kjærlighet”.⁹ President Henry B. Eyring har sagt: “Av all den hjelp vi kan gi [de] unge, vil den beste være å la dem føle vår tillit til at de er på veien hjem til Gud og at de kan klare det.”¹⁰

Når vi overveier prinsippene som skulle veilede oss i kirken og hjemme, la meg avslutte med en illustrasjon fra biografien om president Thomas S. Monson. Ann Dibb, Monsons datter, sier at til denne dag, når hun kommer inn døren til huset der hun vokste opp, sier hennes far: “Nei, se hvem som er her. Og er vi ikke glade, og er hun ikke vakker?” Hun sier videre: “Mine foreldre gir meg alltid en eller annen kompliment. Det spiller ingen rolle hvordan jeg ser ut eller hva jeg har gjort … Når jeg besøker mine foreldre, vet jeg at jeg er elsket, jeg får komplimenter, jeg føler meg velkommen, jeg er hjemme.”¹¹

Brødre og søstre, dette er Herrens måte. Selv om dere har blitt dårlig behandlet tidligere, vet jeg at Herren ønsker at dere skal komme til ham.¹² Alle er elsket. Alle ønskes velkommen. I Jesu Kristi navn. Amen.