Villig og verdig til å tjene
Av president Thomas S. Monson
Mirakler forekommer overalt når prestedømmet blir forstått, dets kraft blir respektert og riktig brukt, og tro utøves.
Mine kjære brødre, hvor godt det er å møte dere igjen. Hver gang jeg deltar på generalkonferansens prestedømsmøte, reflekterer jeg over læresetningene til noen av Guds edleste ledere som har talt på generalkonferansens prestedømsmøter. Mange har gått til sin evige belønning, og likevel har de fra glansen av sitt sinn, fra dypet av sin sjel og fra varmen av sitt hjerte gitt oss inspirert rettledning. I kveld vil jeg dele med dere noen av deres læresetninger om prestedømmet.
Fra profeten Joseph Smith: “Prestedømmet er et evigvarende prinsipp og har eksistert hos Gud i all evighet, det vil bestå i all evighet og er uten dagers begynnelse og års ende.”1
Av president Wilford Woodruffs ord lærer vi: “Det er ved det hellige prestedømme Gud meddeler seg til mennesket på jorden, og de himmelske sendebud som har besøkt jorden for å gi sitt budskap til menneskene, er menn som har holdt og æret prestedømmet mens de levde på jorden. Alt det Gud har gjort for menneskets frelse, fra den tid mennesket først kom til jorden og frem til verdens forløsning, har skjedd og skal skje ved det evige prestedømme.”2
President Joseph F. Smith klargjorde videre: “Prestedømmet er … Guds kraft meddelt mennesket, og ved hvilket mennesket her på jorden kan virke, og det på lovlig vis, for den menneskelige families frelse, i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn; ikke ved antatt myndighet, ei heller ved myndighet lånt fra hengangne generasjoner, men ved myndighet som er oss gitt i denne vår egen tid, ved englers og ånders betjening fra det høye, fra den allmektige Guds nærvær.”3
Og til slutt fra president John Taylor: “Hva er prestedømmet? … Det er Guds styreform, enten det gjelder på jorden eller i himlene, for det er ved den kraft eller det prinsipp alle ting styres på jorden og i himlene, og ved den kraft alle ting oppholdes. Den styrer alle ting – den dirigerer alle ting – den gir næring til alle ting – og har å gjøre med alt Gud og sannhet assosieres med.”4
Hvor velsignet vi er som får være her i disse siste dager, da Guds prestedømme er på jorden. Hvor privilegerte vi er som får bære dette prestedømme. Prestedømmet er ikke så mye en gave som en fullmakt til å yte tjeneste, en anledning til å løfte og en mulighet til å velsigne andre.
Med disse mulighetene følger ansvar og plikter. Jeg elsker og verdsetter det edle ordet plikt og alt det innebærer.
I en eller annen egenskap, i en eller annen sammenheng har jeg deltatt på prestedømsmøter de siste 72 årene – siden jeg ble ordinert til diakon da jeg var 12 år gammel. Tiden går sannelig fort. Plikten holder takten med vår marsj. Plikten blir ikke svakere eller mindre. Katastrofale konflikter kommer og går, men striden om menneskenes sjeler fortsetter med uforminsket styrke. Herrens ord kommer som en fanfare til dere, til meg og til prestedømsbærere overalt: “Derfor, la enhver lære sin plikt og med all flid virke i det embede han er kalt til.”5
Pliktens kall kom til Adam, til Noah, til Abraham, til Moses, til Samuel, til David. Det kom til profeten Joseph Smith og til hver av hans etterfølgere. Pliktens kall kom til gutten Nephi da han ble instruert av Herren, gjennom sin far Lehi, til å vende tilbake til Jerusalem med sine brødre for å få messingplatene fra Laban. Nephis brødre knurret og sa det var en vanskelig ting som ble forlangt av dem. Hva var Nephis reaksjon? Han sa: “Jeg vil gå og gjøre det som Herren har befalt, for jeg vet at Herren ikke gir menneskenes barn noen befaling uten at han bereder en vei for dem, så de kan utføre det han befaler dem.”6
Når det samme kallet kommer til dere og meg, hva vil vår reaksjon være? Vil vi knurre slik Laman og Lemuel gjorde, og si: “Det er vanskelig det som forlanges av oss”?7 Eller vil vi, i likhet med Nephi erklære: “Jeg vil gå. Jeg vil gjøre”? Vil vi være villige til å tjene og adlyde?
Til tider ser Guds visdom ut til å være tåpelig eller bare altfor vanskelig, men en av de største og mest verdifulle lærdommer vi kan lære i jordelivet, er at når Gud taler og en mann adlyder, vil den mannen alltid ha rett.
Når jeg tenker på ordet plikt og hvordan det kan berike vårt og andres liv når vi utfører den, husker jeg ordene skrevet av en anerkjent dikter og forfatter:
Jeg sov og drømte
at livet var glede
Jeg våknet og så
at livet var plikt
Jeg handlet, og sannelig
Plikt var glede.8
Robert Louis Stevenson sa det på en annen måte. Han sa: “Jeg vet hva fornøyelse er, for jeg har gjort godt arbeid.”9
Når vi utfører våre plikter og utøver vårt prestedømme, vil vi finne sann glede. Vi vil oppleve tilfredsstillelsen av å ha fullført våre oppgaver.
Vi har lært de bestemte plikter for det prestedømme vi bærer, enten det er Det aronske eller Det melkisedekske prestedømme. Jeg oppfordrer dere til å tenke over disse pliktene, og deretter gjøre alt i deres makt for å oppfylle dem. For å gjøre dette, må enhver være verdig. La oss ha hender som er rede, rene og villige, så vi kan være med på å skaffe det som vår himmelske Fader vil at andre skal få fra ham. Hvis vi ikke er verdige, er det mulig å miste prestedømmets kraft, og hvis vi mister den, har vi mistet opphøyelsens essens. La oss være verdige til å tjene.
President Harold B. Lee, en av de store lærerne i Kirken, sa: “Når en mann blir prestedømsbærer, blir han Herrens representant. Han skulle tenke på sitt kall som om han utførte et oppdrag for Herren.”10
Under andre verdenskrig, i begynnelsen av 1944, fant en hendelse som involverer prestedømmet sted, da amerikanske marineinfanterister tok Kwajalein-atollen, en del av Marshalløyene som ligger i Stillehavet omtrent midt mellom Australia og Hawaii. Det som skjedde i denne forbindelse ble fortalt av en korrespondent – ikke medlem av Kirken – som jobbet for en avis på Hawaii. I avisartikkelen han skrev etter hendelsen i 1944, forklarte han at han og andre korrespondenter var med i den andre bølgen bak marineinfanteristene på Kwajalein-atollen. Mens de rykket frem, fant de en ung marineinfanterist flytende i vannet med ansiktet ned, tydeligvis hardt såret. Det grunne vannet rundt han var rødt av blodet hans. Og så la de merke til en annen marineinfanterist som beveget seg mot sin sårede kamerat. Den andre marineinfanteristen var også såret, hans venstre arm hang hjelpeløst ved hans side. Han løftet hodet til ham som fløt i vannet, for å unngå at han druknet. Med panikk i røsten ropte han om hjelp. Korrespondentene så igjen på gutten han holdt oppe, og ropte tilbake: “Det er ingenting vi kan gjøre for denne gutten.”
“Så,” skrev korrespondenten, “så jeg noe som jeg aldri hadde sett før.” Denne gutten, som selv var hardt såret, klarte å komme seg til land med den andre marineinfanteristens tilsynelatende livløse kropp. Han “la kameratens hode på kneet sitt… For et bilde det var – disse to dødelig sårede guttene – begge … rene, flotte unge menn, selv i sin sørgelige forfatning. Og den ene gutten bøyde hodet over den andre og sa: ‘Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn og i kraft av prestedømmet, å holde deg i live til jeg kan skaffe medisinsk hjelp.’” Korrespondenten avsluttet artikkelen slik: “Vi tre [de to marineinfanteristene og jeg] er her på sykehuset. Legene forstår ikke [hvordan de overlevde], men jeg vet det.”11
Mirakler forekommer overalt når prestedømmet blir forstått, dets kraft blir respektert og riktig brukt, og tro utøves. Når tro erstatter tvil, når uselvisk tjeneste eliminerer selvisk streben, tilveiebringer Guds kraft hans hensikter.
Pliktens kall kan komme i stillhet når vi som har prestedømmet, tar imot oppdrag vi får. President George Albert Smith, den beskjedne, men likevel så effektive lederen, har sagt: “Først og fremst er det deres plikt å lære hva Herren ønsker, og så ved Hans hellige prestedømmes kraft og styrke foredle deres kall slik i deres medmenneskers nærvær at folk med glede vil følge dere.”12
Et slikt pliktens kall – et mye mindre dramatisk kall, men et som likevel bidro til å redde en sjel – kom til meg i 1950 da jeg var nykalt biskop. Mine ansvarsoppgaver som biskop var mange og varierte, og jeg prøvde etter beste evne å gjøre alt som ble krevd av meg. USA var engasjert i en annen krig den gang. Ettersom mange av våre medlemmer tjenestegjorde i de væpnede styrker, kom et oppdrag fra Kirkens hovedkvarter om å gi hver soldat et abonnement på Church News og Improvement Era, Kirkens tidsskrift den gang. I tillegg ble hver biskop bedt om å skrive et personlig, månedlig brev til hver soldat fra sin menighet. Vår avdeling hadde 23 menn i uniform. Prestedømsquorumene skaffet, med anstrengelse, pengene til tidsskriftabonnementene. Jeg utførte oppgaven, eller plikten, å skrive 23 personlige brev hver måned. Etter alle disse årene har jeg fortsatt kopier av mange av mine brev og svarene jeg fikk. Tårene kommer lett når jeg leser disse brevene om igjen. Det er en glede igjen å lese om en soldats løfte om å etterleve evangeliet, en sjømanns beslutning om å bevare troen sammen med sin familie.
En kveld ga jeg en søster i menigheten bunken med 23 brev for den måneden. Hennes oppgave var å poste dem og oppdatere den stadig forandrede adresselisten. Hun så på en konvolutt, og med et smil spurte hun: “Biskop, blir du aldri motløs? Her er enda et brev til bror Bryson. Dette er det 17. brevet du har sendt til ham uten et svar.”
Jeg svarte: “Vel, kanskje det blir denne måneden.” Det viste seg at det ble den måneden. For første gang svarte han på brevet mitt. Hans svar er et minne, en skatt. Han tjenestegjorde i et land langt borte, isolert, plaget av hjemlengsel, alene. Han skrev: “Kjære biskop, jeg er ikke så flink til å skrive brev.” (Det kunne jeg ha fortalt ham flere måneder tidligere.) Hans brev fortsatte: “Takk for Church News og bladene, men mest av alt takk for de personlige brevene. Jeg har begynt på et nytt kapittel. Jeg har blitt ordinert til prest i Det aronske prestedømme. Mitt hjerte er fylt til randen. Jeg er en lykkelig mann.”
Bror Bryson var ikke lykkeligere enn hans biskop var. Jeg hadde lært den praktiske anvendelsen av ordtaket: “Gjør din plikt, og ikke nesten. Så vil Herren gjøre resten.”13
Mange år senere, da jeg besøkte Salt Lake Cottonwood stav mens James E. Faust var president, fortalte jeg denne historien i et forsøk på å oppmuntre til oppmerksomhet rundt våre tjenestemenn. Etter møtet kom en flott ung mann frem. Han tok meg i hånden og spurte: “Biskop Monson, husker du meg?”
Jeg skjønte plutselig hvem han var. “Bror Bryson!” utbrøt jeg. Hvordan går det med deg? Hva gjør du i Kirken?”
Med varme og tydelig stolthet, svarte han: “Jeg har det bra. Jeg er medlem av eldstenes quorumspresidentskap. Takk igjen for din omtanke for meg og de personlige brevene du sendte og som jeg verdsetter høyt.”
Brødre, verden trenger deres hjelp. Gjør vi alt vi skulle? Husker vi president John Taylors ord: “Hvis dere ikke foredler deres kall, vil Gud holde dere ansvarlig for dem dere kunne ha frelst om dere hadde gjort deres plikt”?14 Det er føtter å støtte, hender å gripe fatt i, sinn å oppmuntre, hjerter å inspirere og sjeler å frelse. Evighetens velsignelser venter dere. Dere har anledning til å være ikke bare tilskuere, men deltagere på prestedømstjenestens scene. La oss lytte til den rørende påminnelsen i Jakobs brev: “Vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv.”15
La oss lære og tenke over vår plikt. La oss være villige og verdige til å tjene. La oss i utførelsen av vår plikt følge i Mesterens fotspor. Når dere og jeg går den veien Jesus gikk, vil vi oppdage at han er mer enn barnet i Betlehem, mer enn tømmermannens sønn, mer enn den beste lærer som noensinne har levd. Vi vil lære ham å kjenne som Guds Sønn, vår Frelser og vår Forløser. Da han mottok pliktens kall, svarte han: “Fader, din vilje skje, og herligheten være din evindelig.”16 Måtte vi alle gjøre det samme. Dette ber jeg om i hans hellige navn. Amen.