Redningen for virkelig vekst

Av biskop Richard C. Edgley

Nylig avløst førsterådgiver i Det presiderende biskopsråd

Å frelse sjeler er det arbeid Frelseren har kalt oss alle til å gjøre.

I de foregående måneder har vi lagt større vekt på å få til “virkelig vekst” i Kirken, ved å hjelpe alle som vil, å motta og holde pakter og frelsende ordinanser og leve med en mektig forandring i hjertet slik som Alma beskriver (se Alma 5:14). En av de mest meningsfulle og viktige måter å oppnå virkelig vekst i Kirken på er å strekke oss ut for å redde dem som har blitt døpt, men ennå vandrer i en mindre aktiv tilstand, uten å motta velsignelsene og de frelsende ordinansene. Uavhengig av vårt kall – hjemmelærer eller besøkende lærerinne, Søndagsskole-lærer, biskop, far, mor eller generalautoritet – alle kan engasjere seg i innsatsen for å redde på en meningsfull måte. Å bringe alle – vår familie, ikke-medlemmer, mindre aktive, syndere – til Kristus for å motta de frelsende ordinanser, er tross alt det guddommelige kall vi alle deler.

En søndag morgen for cirka 30 år siden, mens jeg virket i et stavspresidentskap, fikk vi en telefon fra en av våre trofaste biskoper. Han forklarte at hans menighet hadde vokst så raskt at han ikke lenger kunne gi et meningsfylt kall til alle verdige medlemmer. Hans bønn til oss var at vi måtte dele menigheten. Mens vi ventet på en slik godkjenning, besluttet vi som stavspresidentskap at vi skulle besøke menigheten og kalle alle disse fantastiske, verdige brødrene og søstrene som stavsmisjonærer.

Jeg tror den tredje personen jeg besøkte, var en ung kvinnelig student ved det lokale universitetet. Etter å ha småpratet en liten stund, kalte jeg henne til å tjene som misjonær. Hun ble stille en stund. Så sa hun: “President, vet du ikke at jeg ikke er aktiv i Kirken?”

Etter et øyeblikks stillhet fra min side, sa jeg: “Nei, jeg visste ikke at du ikke var aktiv.”

Hun svarte: “Jeg har ikke vært aktiv i Kirken på mange år.” Så sa hun: “Vet du ikke at når du har vært inaktiv, er det ikke så lett å komme tilbake?”

Jeg svarte: “Nei. Din menighet begynner kl 09.00. Du kommer inn i møtehuset, og du er sammen med oss.”

Hun svarte: “Nei, det er ikke så lett. Du bekymrer deg for mye rart. Du er bekymret for om noen vil hilse på deg eller om du vil sitte alene og ubemerket under møtene. Du er også bekymret for om du vil bli akseptert og hvem dine nye venner vil være.”

Med tårene trillende nedover kinnene, fortsatte hun: “Jeg vet at mor og far har bedt for meg i årevis for å bringe meg tilbake til Kirken.” Så, etter en ny periode med stillhet, sa hun: “De siste tre månedene har jeg bedt om å finne mot, styrke og en måte å komme tilbake til aktivitet på.” Så spurte hun: “President, tror du dette kallet kan være et svar på disse bønnene?”

Øynene mine ble fylt med tårer idet jeg svarte: “Jeg tror Herren har besvart dine bønner.”

Hun tok ikke bare imot kallet, hun ble en flott misjonær. Og jeg er sikker på at hun bragte mye glede ikke bare til seg selv, men også til sine foreldre og trolig andre familiemedlemmer.

Det var flere ting jeg lærte eller ble påminnet om i dette og lignende intervjuer:

Jeg lærte at mange mindre aktive medlemmer har personer som er glad i dem, som daglig ber Herren om hjelp til å redde sin kjære.
Jeg lærte at det ikke er så lett eller behagelig for et mindre aktivt medlem å bare spasere inn i kirken igjen. De trenger hjelp. De trenger støtte. De trenger fellesskap.
Men jeg lærte også at vi har mindre aktive medlemmer som prøver og er villige til å finne veien tilbake til aktivitet.
Jeg lærte at mange mindre aktive medlemmer vil ta imot kall hvis de blir spurt.
Jeg lærte at et mindre aktivt medlem fortjener å bli behandlet som en likeverdig, og bli sett på som en sønn eller datter av en kjærlig Gud.

I årenes løp har jeg lurt på hvordan dette intervjuet kunne ha gått om jeg hadde henvendt meg til henne som et mindre aktivt medlem av Kirken. Det får det være opp til dere å vurdere.

Reaktivisering har alltid vært en viktig del av Herrens arbeid. Selv om redningsarbeidet er alle medlemmers ansvar, har bærere av Det aronske og Det melkisedekske prestedømme ansvar for å lede an i dette arbeidet. Tross alt er det dette prestedømstjeneste handler om – å bringe alle mennesker til de opphøyende pakter som gir fred, lykke og egenverd.

Fra Mormons bok husker dere sikkert at da Alma den yngre oppdaget at zoramittene hadde falt fra Kirken, organiserte han et reaktiviseringsteam for å redde disse menneskene. Da de nærmet seg sitt oppdrag, ba Alma til Herren med disse ordene:

“O Herre, vil du hjelpe oss så vi kan lykkes med å bringe dem tilbake til deg i Kristus.

Se, O Herre, deres sjeler er dyrebare, og mange av dem er våre brødre. Gi oss derfor kraft og visdom, O Herre, så vi kan bringe disse våre brødre tilbake til deg” (Alma 31:34–35; uthevelse tilføyd).

For noen måneder siden, etter et møte med nye konvertitter og mindre aktive medlemmer, kom en reaktivisert mann omtrent på min alder bort til meg og sa: “Jeg er en som har vært mindre aktiv mesteparten av livet. Jeg falt tidlig fra Kirken. Men jeg er tilbake nå, og jeg arbeider i templet sammen med min hustru.”

For å la ham vite at alt var i orden, var mitt svar noe sånt som dette: “Når enden er god, er allting godt.”

Han svarte: “Nei, alt er ikke godt. Jeg er tilbake i Kirken, men jeg har mistet alle mine barn og barnebarn. Og jeg er nå vitne til tapet av mine oldebarn – alle er utenfor Kirken. Alt er ikke godt.”

I vår familie har vi en stamfar som sluttet seg til Kirken i Europa i Kirkens tidlige tid. En sønn ble inaktiv. Søster Edgley og jeg har forsøkt å spore de inaktive etterkommerne av denne stamfaren.

Det var lett for min hustru og meg å konkludere med at i løpet av de følgende seks generasjoner og under rimelige forutsetninger, kan det være et tap på opptil 3000 familiemedlemmer. Beregn så to generasjoner frem. Tapet kan teoretisk sett nærme seg 20 000 til 30 000 av vår himmelske Faders barn.

Befalingen om å redde er basert på en av de mest fundamentale læresetninger i Kirken.

“Husk at sjeler er av stor verdi i Guds øyne.

For se, Herren deres Forløser led døden i kjødet, derfor led han alle menneskers smerter så alle mennesker kunne omvende seg og komme til ham …

Og om så skjer at dere skulle arbeide alle deres dager med å rope omvendelse til dette folk og bare bringer én sjel til meg, hvor stor skal ikke deres glede være med ham i min Faders rike!” (L&p 18:10–11, 15; uthevelse tilføyd).

Jeg har hatt det privilegium å redde noen få mindre aktive medlemmer i løpet av mitt liv. Når jeg nå bidrar til å bringe én tilbake til aktivitet i Kirken, visualiserer jeg ikke en enslig sjel. Jeg ser seks, syv eller flere generasjoner – tusenvis av sjeler. Og så tenker jeg på skriftstedet: “[Om dere bringer bare] én sjel til meg, hvor stor skal ikke deres glede være” (L&p 18:15).

Til sine apostler sa Herren: “Høsten er stor, men arbeiderne få” (Matteus 9:37). Arbeiderne trenger ikke være få. Vi har tusenvis av dyktige, verdige prestedømsbærere og millioner av engasjerte medlemmer av Kirken i alle deler av verden. Vi har fungerende menighetsråd, prestedømsquorumer, Hjelpeforeninger og andre organisasjoner, alle med befaling om å redde. Å frelse sjeler er det arbeid Frelseren har kalt oss alle til å gjøre.

Tidligere i min tale henviste jeg til den bønn Alma holdt da han og hans ledsagere tok fatt på redningen av zoramittene. Under andre verdenskrig ble ca. 500 amerikanske soldater og lokale innbyggere som støttet dem, holdt fanget i en fangeleir. På grunn av det de led og bekymring for deres sikkerhet, ble en frivillig styrke på ca. 100 amerikanske soldater valgt til å redde disse fangene. Da de frivillige var samlet, instruerte offiseren dem omtrent som dette: “I kveld skal dere møte deres religiøse ledere, knele ned og sverge til Gud at så lenge dere lever, vil dere ikke la én av disse mennene lide et eneste øyeblikk til.” (Se Hampton Sides, Ghost Soldiers: The Forgotten Epic Story of World War II’s Most Dramatic Mission [2001], 28–29.) Denne vellykkede redningen var en redning fra fysisk og timelig lidelse. Skulle vi være mindre tapre i våre anstrengelser for å redde dem som kan rammes av åndelige og evige konsekvenser? Skulle vi vise mindre plikttroskap mot Herren?

Til slutt, vårt engasjement som medlemmer av Kristi sanne og levende kirke beror på det faktum at Herren led for hver eneste en av oss – ikke-medlemmet, det mindre aktive medlemmet, til og med synderen og alle våre egne familiemedlemmer. Jeg tror vi kan bringe tusener til evangeliets glede, fred og sødme, og hundretusener, ja millioner, i deres kommende generasjoner. Jeg tror vi kan lykkes fordi dette er Herrens kirke, og i kraft av vårt prestedømme og vårt medlemskap er vi kalt til å lykkes. Jeg bærer dette vitnesbyrd i Jesu Kristi navn. Amen.