Spesielle lærdommer

Av eldste Ronald A. Rasband

i De syttis presidentskap

Det er mitt håp og min bønn at vi vil fortsette edelt å bære våre byrder og strekke oss ut til dem blant oss som lider.

De siste 20 månedene har familien vår vært velsignet med det privilegium å ha et svært spesielt barn.

Lille Paxton, vårt barnebarn, ble født med en svært sjelden kromosomdelesjon, en genfeil som skiller ham ut, bokstavelig talt, som en av flere hundre millioner. For vår datter og hennes mann begynte en uutforsket, livsforvandlende reise da Paxton ble født. Denne erfaringen har blitt en smeltedigel for å motta spesielle lærdommer knyttet til evigheten.

Vår kjære Russell M. Nelson, som nettopp talte til oss, har sagt:

“Av årsaker som vi vanligvis ikke kjenner, blir enkelte mennesker født med fysiske begrensninger. Bestemte kroppsdeler kan være unormale. Funksjonssystemer kan være i ubalanse. Og alle kropper er underlagt sykdom og død. Men likevel er et fysisk legeme en uvurderlig gave …

Et fullkomment legeme er ikke nødvendig for å oppnå en fremtid hos Gud. Noen av de beste ånder befinner seg faktisk i skrøpelige legemer …

Til slutt kommer tiden da ‘ånden og legemet skal forenes igjen til sin fullkomne skikkelse, både lemmer og ledd skal bringes tilbake til sin rette plass’ (Alma 11:43). Da kan vi, takket være Jesu Kristi forsoning, bli fullkommengjort i ham.”¹

Alle dere som har utfordringer, bekymringer, skuffelser eller sorg forbundet med en av deres kjære, vit dette: Med uendelig kjærlighet og evig medfølelse, elsker Gud vår himmelske Fader deres nødstilte, og han elsker dere!

Noen vil kanskje spørre i møte med en slik lidelse: Hvordan kunne den allmektige Gud la dette skje? Og så det tilsynelatende uunngåelige spørsmålet: Hvorfor skjedde dette meg? Hvorfor må vi oppleve sykdom og hendelser som invalidiserer eller kaller dyrebare familiemedlemmer hjem tidlig eller forlenger deres år i smerte? Hvorfor denne hjertesorg?

I disse øyeblikkene kan vi vende oss til den store planen for lykke som ble utarbeidet av vår himmelske Fader. Denne plan, da den ble presentert i det førjordiske liv, fikk oss alle til å juble.² Enkelt sagt, er dette livet trening for evig opphøyelse, og denne prosessen innebærer prøvelser og vanskeligheter. Det har alltid vært slik, og ingen blir spart.

Å stole på Guds vilje står sentralt i vår dødelighet. Med tro på ham, får vi tilgang til kraften av Kristi forsoning på de tider når spørsmålene florerer og svarene er få.

Etter sin oppstandelse, under sitt besøk i Amerika, strakte vår Frelser Jesus Kristus seg ut til alle med denne invitasjonen:

“Har dere noen som er syke blant dere? Bring dem hit. Har dere noen som er lamme eller blinde eller halte eller krøplinger eller spedalske eller invalide eller som er døve eller som er plaget på en eller annen måte? Bring dem hit, og jeg vil helbrede dem, for jeg har medlidenhet med dere, mitt indre er fylt av barmhjertighet …

Og det skjedde at da han hadde uttalt dette, kom hele forsamlingen – alle som én – frem med sine syke og sine lidende og sine lamme og med sine blinde og med sine stumme og med alle dem som var plaget på en eller annen måte, og han helbredet dem alle etter hvert som de ble ført frem for ham.”³

Stor styrke kan finnes i ordene “hele forsamlingen [kom] frem” – hele, brødre og søstre. Vi møter alle utfordringer. Og så ordene “som var plaget på en eller annen måte”. Vi kan alle kjenne oss igjen i dette, ikke sant?

Kort tid etter at dyrebare Paxton ble født, visste vi at vår himmelske Fader ville velsigne oss og lære oss spesielle lærdommer. Da hans far og jeg la våre fingre på hans lille hode for den første av mange prestedømsvelsignelser, kom ordene fra det niende kapittel av Johannes til mitt sinn: “For at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham.”⁴

Guds gjerninger blir definitivt åpenbart gjennom Paxton.

Vi lærer tålmodighet, tro og takknemlighet gjennom tjenestens balsam, endeløse timer med intense følelser, tårer av empati og bønner og uttrykk for kjærlighet til kjære i nød, særlig Paxton og hans foreldre.

President James E. Faust, som var min stavspresident da jeg var gutt, sa: “Jeg setter stor pris på de kjærlige foreldre som stoisk bærer og overvinner sin angst og hjertesorg for et barn som ble født med eller som har utviklet en alvorlig psykisk eller fysisk svakhet. Slike kvaler fortsetter ofte hver dag, uten opphold, så lenge faren eller moren eller barnet lever. Ikke sjelden blir foreldre pålagt å gi overmenneskelig pleie og omsorg som aldri tar slutt, dag eller natt. Mang en mors armer og hjerte har verket i årevis for å gi trøst og lindring til sitt spesielle barn.”⁵

Som beskrevet i Mosiah, har vi sett Frelserens rene kjærlighet bli gitt til Paxtons familie, hans kjærlighet som er tilgjengelig for alle: “Og nå skjedde det at de byrder som var lagt på Alma og hans brødre, ble gjort lette. Ja, Herren styrket dem så de kunne bære sine byrder med letthet, og de underkastet seg hele Herrens vilje med glede og tålmodighet.”⁶

En natt tidlig i Paxtons liv var vi på intensivavdelingen for nyfødte på det fantastiske Primary Children’s Medical Center i Salt Lake City, Utah, og undret oss over den engasjerte, udelte oppmerksomhet som ble gitt av legene, sykepleierne og annet helsepersonell. Jeg spurte datteren min hvordan vi noensinne ville kunne betale for dette, og våget å gjette på hva det kom til å koste. En lege som sto i nærheten, sa at mitt anslag var “veldig lavt” og at lille Paxtons pleie ville koste betydelig mer enn jeg hadde beregnet. Vi fant ut at mye av utgiftene til pleie gitt ved dette sykehuset, dekkes av andres generøse gaver i form av tid og pengebidrag. Hans ord gjorde meg ydmyk, og jeg tenkte på verdien av denne lille sjelen for dem som så omhyggelig våket over ham.

Jeg kom til å tenke på et kjent misjonærskriftsted som fikk ny mening: “Husk at sjeler er av stor verdi i Guds øyne.”⁷

Jeg gråt da jeg grunnet på den grenseløse kjærlighet vår himmelske Fader og hans elskede Sønn Jesus Kristus har til hver enkelt av oss, og jeg lærte på en effektiv måte hva verdien av en sjel, både fysisk og åndelig, er for Gud.

Paxtons familie har oppdaget at de er omgitt av utallige himmelske og jordiske tjenende engler. Noen har stille smøget seg inn ved behov, og stille smøget seg ut igjen. Andre har kommet på døren med mat, vasket klær, hentet søsknene, ringt med oppmuntring og ikke minst bedt for Paxton. Dermed har vi fått enda en spesiell lærdom: Hvis du kommer over en som holder på å drukne, vil du spørre om han eller hun trenger hjelp – eller ville det være bedre å bare hoppe uti og redde ham eller henne fra stadig dypere vann? Tilbudet, som er velmenende og ofte gis: “Si ifra om jeg kan gjøre noe,” er egentlig ingen hjelp i det hele tatt.

Vi fortsetter å lære den store verdien av å være oppmerksomme på og interesserte i andre rundt oss, og lærer ikke bare viktigheten av å hjelpe, men også den overveldende gleden som kommer av å hjelpe andre.

Vår kjære president Thomas S. Monson, som er et fantastisk eksempel på å løfte den undertrykte, sa: “Gud velsigne alle som prøver å være sin brors vokter, som gir for å lindre lidelse, som streber med alt som er godt i dem, etter å skape en bedre verden. Har dere lagt merke til at slike personer har et mer strålende smil? Deres steg er mer bestemte. De har en aura om seg av tilfredshet og tilfredsstillelse, … for man kan ikke delta i å hjelpe andre uten å oppleve en rik velsignelse selv.”⁸

Selv om vi vil møte prøvelser, motgang, funksjonshemninger, hjertesorg og alle slags plager, vil vår omsorgsfulle, kjærlige Frelser alltid være der for oss. Han har lovet:

“Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere …

Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke.”⁹

Hvor takknemlige vi er til vår Fader i himmelen for vår fantastiske Paxton. Gjennom ham har Herren tilkjennegitt sine gjerninger og fortsetter å lære oss disse verdifulle, hellige og spesielle lærdommene.

Jeg vil avslutte med ordene fra en kjær salme:

Modig må vi kjempe inntil striden er endt,
kjempe oss frem, kjempe oss frem.
Lønnen der oss venter om vi den har fortjent,
når vi til vår Fader kommer hjem.10

Brødre og søstre, det er mitt håp og min bønn at vi vil fortsette edelt å bære våre byrder og strekke oss ut til dem blant oss som lider og har behov for å bli løftet og oppmuntret. Måtte vi alle takke Gud for hans velsignelser og fornye vårt engasjement overfor vår Fader i himmelen i ydmyk tjeneste for hans barn. I Jesu Kristi navn. Amen.