Fjell å bestige
Av president Henry B. Eyring
Førsterådgiver i Det første presidentskap
Hvis vi har tro på Jesus Kristus, kan både de vanskeligste og de letteste tider i livet være en velsignelse.
Jeg hørte president Spencer W. Kimball, under et konferansemøte, be om at Gud ville gi ham fjell å bestige. Han sa: “Det er store utfordringer foran oss, kjempestore anledninger. Jeg er glad for disse spennende mulighetene og vil si ydmykt til Herren: ‘Gi meg dette fjellet’, gi meg disse utfordringene.”1
Jeg ble rørt, ettersom jeg kjente til noen av de utfordringer og den motgang han allerede hadde møtt. Jeg følte trang til å være mer som ham, en tapper Guds tjener. Så en kveld ba jeg om en prøvelse for å bevise mitt mot. Jeg husker det tydelig. På kvelden knelte jeg på soverommet mitt med en tro som nesten syntes å fylle mitt hjerte til bristepunktet.
Innen en dag eller to ble min bønn besvart. Den vanskeligste prøvelsen i mitt liv overrasket meg og gjorde meg ydmyk. Den ga meg en todelt lærdom. For det første fikk jeg et klart bevis på at Gud hørte og besvarte min bønn i tro. Men for det andre startet jeg en leksjon som fortsatt pågår, for å lære hvorfor jeg med slik tillit den kvelden følte at en stor velsignelse kunne komme av motgang og mer enn kompensere for enhver kostnad.
Den motgang som møtte meg denne dagen for lenge siden, synes nå liten i forhold til hva som har kommet siden – til meg og til dem jeg er glad i. Mange av dere går nå gjennom fysiske, psykiske og emosjonelle prøvelser som kan få dere til å rope ut i likhet med en stor og trofast Guds tjener som jeg kjente godt. Hans sykepleier hørte ham utbryte i smerte fra sengen: “Når jeg har prøvd i hele mitt liv å være god, hvorfor har dette skjedd meg?”
Dere vet hvordan Herren besvarte dette spørsmålet for profeten Joseph Smith i hans fengselscelle:
“Og om du skulle bli kastet i fangehullet eller falle i morderes hender og det felles dødsdom over deg, om du kastes i dypet, om frådende bølger slår imot deg, om heftige stormer blir din fiende, om himlene formørkes og alle elementer går sammen om å sperre veien, ja, fremfor alt om helvetes kjever åpner seg på vidt gap for å sluke deg, så vit da, min sønn, at alle disse ting skal gi deg erfaring og være til ditt gode.
Menneskesønnen har gjennomgått mer enn alt dette. Er du større enn ham?
Derfor, hold stø kurs, og prestedømmet skal forbli hos deg, for deres grenser er trukket opp, dem kan de ikke krysse. Dine dager er talte, og dine år skal ikke bli avkortet, derfor, frykt ikke for hva mennesket kan gjøre, for Gud skal være med deg evindelig og alltid.”2
Jeg tror ikke det finnes noe bedre svar på spørsmålet om hvorfor prøvelser kommer og hva vi skal gjøre, enn Herrens egne ord, han som gjennomgikk verre prøvelser for oss enn vi kan forestille oss.
Dere husker ordene hans da han sa at vi, på grunn av tro på ham, skulle omvende oss:
“Derfor befaler jeg deg å omvende deg. Omvend deg, ellers slår jeg deg med min munns ris og ved min vrede og ved min harme, og dine lidelser blir svære, hvor svære vet du ikke, hvor intense vet du ikke, ja, hvor tunge å bære vet du ikke.
For se, jeg, Gud, har lidd dette for alle for at de ikke skulle lide, hvis de ville omvende seg.
Men hvis de ikke vil omvende seg, må de lide likesom jeg.
Hvilken lidelse fikk meg, ja, Gud, den største av alle, til å skjelve av smerte og til å blø fra hver pore og lide, både på legeme og ånd, og ønske at jeg ikke måtte drikke den bitre kalk, og vike tilbake —
men ære være Faderen, jeg drakk og fullendte mine forberedelser for menneskenes barn.”3
Dere og jeg har tro på at måten å heve oss over prøvelser på er å tro at det er “balsam i Gilead”4 og at Herren har lovet: “Jeg vil ikke … forlate deg.”5 Det er dette president Thomas S. Monson har lært oss for å hjelpe oss og dem vi tjener, i det som synes som ensomme og overveldende prøvelser.6
Men president Monson har også klokelig sagt at et fundament av tro på disse løftenes realitet tar tid å bygge. Dere har kanskje sett behovet for dette fundamentet, slik jeg har, ved sengen til en som er klar til å gi opp kampen for å holde ut til enden. Dersom troens fundament ikke finnes i vårt hjerte, vil styrken til å holde ut forvitre.
Mitt mål i dag er å beskrive hva jeg vet om hvordan vi kan legge dette urokkelige fundament. Jeg gjør det med stor ydmykhet av to grunner. For det første, vil det jeg skal si, kunne ta motet fra noen som sliter midt i stor motgang og føler at deres fundament av tro er i ferd med å smuldre opp. Og for det andre, vet jeg at stadig større prøvelser ligger foran meg før livet er over. Derfor er den formelen jeg tilbyr dere, ennå ikke bevist ved at jeg selv har holdt ut til enden.
Som ung mann jobbet jeg for en entreprenør som bygget sokler og fundamenter til nye boliger. I sommervarmen var det hardt arbeid å berede grunnen for den formen vi helte sementen til sokkelen i. Det var ingen maskiner. Vi brukte hakke og spade. Å bygge varige fundamenter til bygninger var hardt arbeid på den tiden.
Det krevde også tålmodighet. Etter at vi hadde støpt sokkelen, ventet vi på at den skulle herdes. Selv om vi gjerne skulle ha holdt arbeidet gående, ventet vi også etter å ha støpt fundamentet før vi fjernet forskalingene.
Og enda mer imponerende for en uerfaren bygningsmann var det som syntes å være en langtekkelig og tidkrevende prosess med å sette armeringsjern omhyggelig inn i formene for å gi det ferdige fundamentet styrke.
På en lignende måte må grunnen være nøye forberedt for at vårt fundament av tro skal tåle de stormer som kommer i ethvert liv. Dette solide grunnlaget for et fundament av tro er personlig integritet.
Når vi konsekvent velger det rette hver gang vi står overfor et valg, dannes den faste grunnen under vår tro. Det kan begynne i barndommen, ettersom enhver sjel er født med den gave som gis alle fritt, Kristi ånd. Med denne ånden kan vi vite når vi har gjort det som er rett for Gud, og når vi har gjort noe galt i hans øyne.
Disse valgene, hundrevis de fleste dager, bereder den faste grunn som vårt byggverk av tro blir bygget på. Metallrammen som vår tro helles oppi, er Jesu Kristi evangelium, med alle sine pakter, ordinanser og prinsipper.
En av nøklene til en varig tro er en korrekt vurdering av hvilken herdetid som trengs. Det er derfor jeg var uklok som så tidlig i livet ba om høyere fjell å bestige og større prøvelser.
Denne herdingen kommer ikke automatisk med tidens gang, men den tar tid. Å bli eldre gjør ikke jobben alene. Det er å iherdig tjene Gud og andre av hjerte og sjel som omdanner et vitnesbyrd om sannheten til uknuselig åndelig styrke.
Jeg ønsker å oppmuntre dem som er midt i harde prøvelser, som føler at deres tro kan være i ferd med å svinne under problemenes stormangrep. Problemer i seg selv kan være deres måte å bli sterkere og til slutt få urokkelig tro på. Moroni, sønn av Mormon i Mormons bok, fortalte oss hvordan denne velsignelsen kunne komme. Han forkynner den enkle og skjønne sannhet at å handle på selv en brøkdel av tro gjør at Gud kan la den vokse:
“Og nå vil jeg, Moroni, tale noe om disse ting, jeg vil vise verden at tro er det som håpes, men ikke sees. Derfor, protester ikke fordi dere ikke ser, for dere får ikke noe vitnesbyrd før deres tro er prøvd.
For det var ved tro at Kristus viste seg for våre fedre etter at han hadde stått opp fra de døde, og han viste seg ikke for dem før etter at de hadde tro på ham. Derfor måtte nødvendigvis noen ha tro på ham, for han viste seg ikke for verden.
Men på grunn av menneskenes tro har han vist seg for verden og forherliget Faderens navn og beredt en vei så andre derved kunne få del i den himmelske gave, så de kunne håpe på de ting som de ikke har sett.
Derfor kan dere også ha håp og få del i gaven hvis dere bare vil ha tro.”7
Den delen av troen som er mest dyrebar og som dere skulle beskytte og bruke for det den er verdt, er tro på Herren Jesus Kristus. Moroni forklarte kraften i denne troen slik: “Og aldri har noen på noe tidspunkt utført mirakler uten først å ha tro, derfor hadde de først tro på Guds Sønn.”8
Jeg har besøkt en kvinne som mottok det mirakel som styrke til å utholde ufattelige tap er, ganske enkelt gjennom den enkle evnen til å gjenta i det uendelige ordene: “Han lever, min Forløser stor.”9 Denne troen og disse ordene av vitnesbyrd var der fortsatt i tåken som tilslørte, men ikke visket ut minner fra barndommen.
Jeg ble forundret da jeg hørte at en annen kvinne hadde tilgitt en person som hadde krenket henne i årevis. Jeg ble overrasket og spurte henne hvorfor hun hadde valgt å tilgi og glemme så mange år med ondskapsfull mishandling.
Hun sa lavmælt: “Det er det vanskeligste jeg noensinne har gjort, men jeg visste at jeg måtte gjøre det. Og det gjorde jeg.” Hennes tro på at Frelseren ville tilgi henne hvis hun tilga andre, forberedte henne med en følelse av fred og håp da hun møtte døden bare måneder etter at hun hadde tilgitt sin uomvendte fiende.
Hun spurte meg: “Hvordan vil det være i himmelen når jeg kommer dit?”
Og jeg sa: “Jeg vet bare av det jeg har sett av din evne til å utøve tro og tilgi, at det vil være en vidunderlig hjemkomst for deg.”
Jeg har en annen oppmuntring til dem som nå lurer på om deres tro på Jesus Kristus vil være tilstrekkelig for dem til å holde ut til enden på en god måte. Jeg var så heldig å kjenne andre av dere som nå lytter, da dere var yngre, livfulle, mer begavet enn de fleste rundt dere, men dere valgte å gjøre det Frelseren ville ha gjort. Av deres overflod fant dere måter å hjelpe og ta vare på dem dere kunne ha ignorert eller sett ned på fra deres ståsted i livet.
Når harde prøvelser kommer, vil tro til å tåle det godt være der, utviklet slik dere kanskje nå ser, men kanskje ikke gjorde der og da, ved å handle av Kristi rene kjærlighet, ved å tjene og tilgi andre slik som Frelseren ville ha gjort. Dere bygget et fundament av tro ved å elske slik Frelseren elsket og utføre tjeneste for ham. Deres tro på ham førte til kjærlige handlinger som vil gi dere håp.
Det er aldri for sent å styrke troens fundament. Det finnes alltid tid. Med tro på Frelseren kan dere omvende dere og be om tilgivelse. Det finnes noen dere kan tilgi. Det finnes noen dere kan takke. Det finnes noen dere kan tjene og løfte. Dere kan gjøre det uansett hvor dere er og uansett hvor alene og forlatt dere måtte føle dere.
Jeg kan ikke love en slutt på deres motgang i dette liv. Jeg kan ikke forsikre dere om at deres prøvelser vil virke bare som et øyeblikk for dere. Et av kjennetegnene på prøvelser i livet er at de synes å få klokker til bremse ned og deretter nesten se ut til å stoppe opp.
Det er grunner til dette. Å kjenne disse grunnene gir kanskje ikke mye trøst, men det kan gi dere tålmodighet. Disse grunnene stammer fra dette ene faktum: I sin fullkomne kjærlighet til dere vil vår himmelske Fader og Frelseren at dere skal bli rustet til å være sammen med dem og leve i familier for evig. Kun de som er vasket fullstendig rene gjennom Jesu Kristi forsoning, kan være der.
Min mor kjempet mot kreft i nesten 10 år. Behandlinger og operasjoner og til slutt å bli helt sengeliggende var noen av hennes prøvelser.
Jeg husker at min far sa dette mens han så henne ta sitt siste åndedrag: “En liten jente har dratt hjem for å hvile.”
En av talerne i begravelsen hennes var president Spencer W. Kimball. Blant hans lovord husker jeg noe sånt som dette: “Noen av dere har kanskje tenkt at Mildred led så lenge og så mye på grunn av noe hun hadde gjort galt, som gjorde prøvelsene nødvendige.” Han sa så: “Nei, Gud ønsket bare at hun skulle poleres litt til.” Jeg husker at jeg tenkte: “Hvis en kvinne som var så god, trengte så mye polering, hva med meg?”
Hvis vi har tro på Jesus Kristus, kan både de vanskeligste og de letteste tider i livet være en velsignelse. I alle omstendigheter kan vi velge det rette med Åndens veiledning. Vi har Jesu Kristi evangelium til å forme og veilede vårt liv hvis vi velger det. Og med profeter som åpenbarer til oss vår plass i frelsesplanen, kan vi leve med fullkomment håp og føle fred. Vi trenger aldri å føle at vi er alene eller uelsket i Herrens tjeneste, for det er vi aldri. Vi kan føle Guds kjærlighet. Frelseren har lovet oss engler på vår venstre og vår høyre side for å støtte oss.10 Han holder alltid sitt ord.
Jeg vitner om at Gud Faderen lever og at hans elskede Sønn er vår Forløser. Den hellige ånd har bekreftet sannheten på denne konferansen, og vil gjøre det igjen hvis dere søker det mens dere lytter og når dere senere studerer budskapene til de Herrens bemyndigede tjenere som er her. President Thomas S. Monson er Herrens profet for hele verden i dag. Herren våker over dere. Gud Faderen lever. Hans elskede Sønn, Jesus Kristus, er vår Frelser. Hans kjærlighet er usvikelig. Dette vitner jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.