Omvendt til evangeliet gjennom Hans kirke

Av eldste Donald L. Hallstrom

i De syttis presidentskap

Hensikten med Kirken er å hjelpe oss å etterleve evangeliet.

Jeg elsker Jesu Kristi evangelium og Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Noen ganger bruker vi begrepene evangeliet og Kirken om hverandre, men de er ikke det samme. De er imidlertid vakkert forbundet, og vi trenger begge.

Evangeliet er Guds strålende plan der vi, som hans barn, får mulighet til å motta alt som Faderen har (se L&p 84:38). Dette kalles evig liv, og blir beskrevet som “den største av alle Guds gaver” (L&p 14:7). En viktig del av planen er vår jordiske erfaring – en tid til å utvikle tro (se Moroni 7:26), til å omvende oss (se Mosiah 3:12) og til å forsone oss med Gud (se Jakobs bok 4:11).

Ettersom våre jordiske skrøpeligheter og “motsetning i alle ting” (2 Nephi 2:11) ville gjøre dette livet ytterst vanskelig, og fordi vi ikke kunne rense bort våre egne synder, var det behov for en Frelser. Da Elohim, den evige Gud og alle våre ånders Fader, presenterte sin frelsesplan, var det en blant oss som sa: “Her er jeg, send meg” (Abraham 3:27). Hans navn var Jehova.

Han ble født av en himmelsk Fader, både åndelig og fysisk, og hadde allmakt til å overvinne verden. Han ble født av en jordisk mor, og var underlagt jordelivets smerte og lidelse. Den store Jehova ble også kalt Jesus og fikk i tillegg tittelen Kristus, som betyr Messias eller Den salvede. Hans krone på verket var forsoningen, der Jesus Kristus “steg ned under alt” (L&p 88:6), noe som gjør det mulig for ham å betale løsepenger for hver av oss.

Kirken ble grunnlagt av Jesus Kristus under hans jordiske virke, “bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll” (Efeserne 2:20). I denne “evangelieutdelingen i tidenes fylde” (L&p 128:18) gjenopprettet Herren det som en gang var, og sa konkret til profeten Joseph Smith: “Jeg vil opprette en menighet ved din hånd” (L&p 31:7). Jesus Kristus var og er sin kirkes overhode, representert på jorden av profeter som bærer apostolisk myndighet.

Dette er en fantastisk kirke. Dens organisasjon, effektivitet og rene godhet blir respektert av alle som oppriktig søker å forstå den. Kirken har programmer for barn, ungdom, menn og kvinner. Den har vakre møtehus i et antall som overstiger 18 000. Majestetiske templer – nå til sammen 136 – er spredt ut over jorden, med ytterligere 30 under oppføring eller bekjentgjort. En heltidsmisjonærstyrke på over 56 000, som består av de unge og de ikke fullt så unge, tjenestegjør i 150 land. Kirkens verdensomspennende humanitære arbeid viser på vidunderlig vis våre medlemmers generøsitet. Vårt velferdssystem tar vare på våre medlemmer og fremmer selvhjulpenhet på en måte som savner sidestykke noe sted. I denne kirken har vi uselviske legledere og et samfunn av hellige som er villige til å tjene hverandre på en bemerkelsesverdig måte. Det er ingenting som denne kirken i hele verden.

Da jeg ble født, bodde familien vår i en liten hytte på tomten til et av de store og historiske møtehus i Kirken, Honolulu tabernakel. Jeg sier nå unnskyld til mine kjære venner i Det presiderende biskopsråd som fører tilsyn med Kirkens eiendommer, men som gutt klatret jeg over og under og gjennom hver tomme av den eiendommen, fra bunnen av det vannfylte reflekterende bassenget til toppen av innsiden av det imponerende opplyste tårnet. Vi svingte oss til og med (på Tarzan-vis) i de lange, hengende lianene i de store banyantrærne som finnes der.

Kirken var alt for oss. Vi gikk på mange møter, enda flere enn vi har i dag. Vi deltok i Primær på torsdag ettermiddag. Hjelpeforeningens møter var på tirsdag formiddag. GUF for ungdommene var onsdag kveld. Lørdag var til menighetsaktiviteter. På søndag gikk menn og unge menn til prestedømsmøtet om morgenen. Midt på dagen deltok vi i Søndagsskolen. Om kvelden kom vi så tilbake til nadverdsmøtet. Slik vi fartet frem og tilbake på møter, virket det som om vår tid gikk med til kirkeaktiviteter hele dagen på søndag og de fleste andre dager i uken.

Selv om jeg elsket Kirken, var det i disse guttedagene at jeg for første gang fikk en følelse av det fantes noe enda mer. Da jeg var fem år gammel, ble en stor konferanse holdt i tabernaklet. Vi gikk langs veien hvor vi bodde og over en liten bro som fører til det staselige møtehuset, og satte oss omtrent på 10. rad i den store kirkesalen. David O. McKay, Kirkens president, presiderte og talte på møtet. Jeg kan ikke huske noe av det han sa, men jeg husker tydelig det jeg så og det jeg følte. President McKay var kledd i en kremfarget dress, og med sitt bølgete, hvite hår så han veldig staselig ut. Ifølge øyenes tradisjon, bar han en trippel-tykk rød nellikkrans. Mens han talte, følte jeg noe ganske intenst og svært personlig. Jeg forsto senere at jeg følte Den hellige ånds innflytelse. Vi sang avslutningssalmen.

Hvem er for Herrens sak? Hvem?
Nå må det vise seg.
Vi spør nå uten frykt:
Hvem er for Herrens sak? Hvem?

(“Hvem er for Herrens sak?” Salmer og sanger, nr. 89)

Selv om disse ordene ble sunget av nesten 2000 mennesker, syntes de å være et spørsmål rettet kun til meg, og jeg ønsket å reise meg og si: “Jeg er!”

Noen ser på aktivitet i Kirken som det endelige mål. Deri ligger en fare. Det er mulig å være aktiv i Kirken og mindre aktiv i evangeliet. La meg understreke: Aktivitet i Kirken er et svært ønskelig mål, men det er ikke nok. Aktivitet i Kirken er et ytre tegn på vårt åndelige ønske. Hvis vi deltar på våre møter, innehar og utfører ansvarsoppgaver i Kirken og tjener andre, blir det sett offentlig.

Til sammenligning er det som hører evangeliet til, vanligvis mindre synlig og vanskeligere å måle, men det er av større evig betydning. For eksempel, hvor stor tro har vi egentlig? Hvor angrende er vi? Hvor meningsfylte er ordinansene i vårt liv? Hvor fokusert er vi på våre pakter?

Jeg gjentar: Vi trenger evangeliet og Kirken. Faktisk er hensikten med Kirken å hjelpe oss å etterleve evangeliet. Vi tenker ofte: Hvordan kan noen være fullt aktiv i Kirken som ungdom, og så ikke være det når de blir eldre? Hvordan kan en voksen person som har deltatt regelmessig og utført tjeneste, slutte å komme? Hvordan kan en person som ble skuffet over en leder eller et annet medlem la dette stanse sin kirkedeltagelse? Kanskje grunnen er at de ikke var tilstrekkelig omvendt til evangeliet – det som hører evigheten til.

Jeg foreslår tre grunnleggende måter å ha evangeliet som vårt fundament på:

Søk dypere forståelse av Guddommen. En vedvarende kunnskap om og kjærlighet til de tre medlemmene av Guddommen er uunnværlig. Be ettertenksomt til Faderen i Sønnens navn, og søk veiledning fra Den hellige ånd. Kombiner bønn med konstant studium og ydmyk ettertanke for stadig å bygge usvikelig tro på Jesus Kristus. “For hvordan kjenner et menneske den herre … som er en fremmed for ham og er langt borte fra hans hjertes tanker og hensikter?” (Mosiah 5:13).
Fokuser på ordinansene og paktene. Hvis det fortsatt er noen av de grunnleggende ordinanser som ikke er utført i deres liv, skulle dere forberede dere intenst til å motta hver av dem. Dernest må vi utvikle disiplin til å leve trofast mot våre pakter, og fullt ut benytte oss av den ukentlige gave nadverden. Mange av oss blir ikke regelmessig forandret av dens rensende kraft på grunn av vår manglende ærbødighet for denne hellige ordinans.
Foren evangeliet med Kirken. Hvis vi konsentrerer oss om evangeliet, vil Kirken bli mer, ikke mindre, til velsignelse i vårt liv. Hvis vi kommer til hvert møte forberedt på å “søk[e] lærdom ved studium og også ved tro” (L&p 88:118), vil Den hellige ånd være vår lærer. Hvis vi kommer for å bli underholdt, vil vi ofte bli skuffet. President Spencer W. Kimball ble en gang spurt: “Hva gjør du når du er på et kjedelig nadverdsmøte?” Han svarte: “Jeg vet ikke. Jeg har aldri vært på et” (sitert av Gene R. Cook, i Gerry Avant, “Learning Gospel Is Lifetime Pursuit”, Church News, 24. mars 1990, 10).

Vi skulle ønske det som skjedde etter at Herren kom til folket i den nye verden og opprettet sin kirke. I Skriftene leser vi: “Og det skjedde at slik gikk de [hans disipler] ut blant hele Nephis folk og forkynte Kristi evangelium til alle mennesker i landet. Og de ble omvendt til Herren og innlemmet i Kristi kirke, og derfor ble folket i denne generasjon velsignet” (3 Nephi 28:23).

Herren ønsker at medlemmene av hans kirke skal være fullstendig omvendt til hans evangelium. Dette er den eneste sikre vei til åndelig sikkerhet nå og lykke for evig. I Jesu Kristi navn. Amen.