Hva synes Kristus om meg?

Av eldste Neil L. Andersen

i De tolv apostlers quorum

Når dere elsker ham, stoler på ham, tror på ham og følger ham, vil dere føle hans kjærlighet og anerkjennelse.

En reporter fra et ledende brasiliansk tidsskrift studerte Kirken som forberedelse til en større nyhetsartikkel.¹ Han undersøkte vår lære og besøkte opplæringssenteret for misjonærer og humanitærsenteret. Han snakket med venner av Kirken og med andre som ikke var så vennlige. I intervjuet med meg virket reporteren oppriktig forundret da han spurte: “Hvordan kan det ha seg at noen ikke regner deg som kristen?” Jeg visste at han siktet til Kirken, men mitt sinn oppfattet av en eller annen grunn spørsmålet personlig, og i stillhet tenkte jeg: “Gjenspeiler mitt liv den kjærlighet og hengivenhet jeg føler for Frelseren?”

Jesus spurte fariseerne: “Hva mener dere om Messias?”². I den endelige vurderingen vil ikke vårt personlige disippelskap bli vurdert av venner eller fiender. Snarere, som Paulus sa: “Vi skal jo alle stilles fram for Guds domstol.”³ På den dagen vil det viktige spørsmålet for hver enkelt av oss være: “Hva synes Kristus om meg?”

Selv med sin kjærlighet til hele menneskeheten, omtalte Jesus bebreidende enkelte rundt seg som hyklere,⁴ dårer,⁵ og de som gjør urett.⁶ Han kalte bifallende andre for rikets barn⁷ og verdens lys.⁸ Han henviste misbilligende til noen som forblindet⁹ og ufruktbare.¹⁰ Han roste andre som rene av hjertet¹¹ og de som hungrer etter rettferdighet.¹² Han beklaget at noen var troløse¹³ og av verden,¹⁴ men andre aktet han som utvalgte,¹⁵ disipler,¹⁶ venner.¹⁷ Og derfor spør vi alle: “Hva synes Kristus om meg?”

President Thomas S. Monson har sagt at vår tid beveger seg bort “fra det som er åndelig … mens forandringens vinder virvler rundt oss og samfunnets moralske karakterstyrke fortsetter å brytes ned foran øynene våre.”¹⁸ Det er en tid med økende vantro og ringeakt for Kristus og hans læresetninger.

I disse turbulente omgivelsene gleder vi oss over å være Jesu Kristi disipler. Vi ser Herrens hånd overalt rundt oss. Vårt mål er vakkert plassert foran oss. “Dette er det evige liv,” ba Jesus, “at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.”¹⁹ Å være disippel i disse skjebnesvangre dager vil være en hedersbevisning i all evighet.

Budskapene vi har hørt under denne konferansen, er veiskilt fra Herren på vår reise på disippelens vei. Mens vi har lyttet i løpet av de siste to dagene og bedt om åndelig veiledning, og når vi studerer og ber angående disse budskapene i dagene fremover, velsigner Herren oss med tilpasset rettledning gjennom Den hellige ånd. Disse følelsene vender oss enda mer til Gud, til omvendelse, lydighet, tro og tillit. Frelseren svarer på våre handlinger i tro. “Om noen elsker meg, da holder han mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.”²⁰

Jesu oppfordring “Kom så og følg meg”²¹ er ikke bare for dem som er rede til å konkurrere i et åndelig OL. Disippelskap er faktisk ingen konkurranse i det hele tatt, men en invitasjon til alle. Vår reise på disippelens vei er ikke en sprint rundt banen, og kan heller ikke helt sammenlignes med en lang maraton. I virkeligheten er det en livslang vandring mot en mer celestial verden.

Hans invitasjon er et kall til daglige plikter. Jesus sa: “Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud.”²² “Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.”²³ Vi kan ikke være på vårt aller beste hver dag, men hvis vi prøver, er Jesu bud fullt av oppmuntring og håp: “Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile.”²⁴

Uansett hvor dere nå befinner dere på disippelens vei, er dere på rett vei, veien til evig liv. Sammen kan vi løfte og styrke hverandre i de store og viktige dagene fremover. Uansett hvilke vanskeligheter vi står overfor, svakheter som hemmer oss eller umuligheter rundt oss, la oss ha tro på Guds Sønn, som erklærte: “Alt er mulig for den som tror.”²⁵

La meg gi dere to eksempler på disippelskap i praksis. Det første er fra president Thomas S. Monsons liv og viser kraften i enkel godhet og Jesu lære: “Den største blant dere skal være tjener for de andre.”²⁶

For nesten 20 år siden talte president Monson på generalkonferansen om en 12 år gammel ung kvinne som led av kreft. Han fortalte om hennes mot og hennes venners godhet da de bar henne opp på Mount Timpanogos i det sentrale Utah.

For noen år siden møtte jeg Jami Palmer Brinton og hørte historien fra et annet perspektiv – perspektivet av hva president Monson hadde gjort for henne.

Jami møtte president Monson i mars 1993, en dag etter at hun ble fortalt at en masse over hennes høyre kne var benkreft i hurtig spredning. Mens hennes far assisterte, ga president Monson henne en prestedømsvelsignelse hvor han lovet: “Jesus vil være ved din høyre og din venstre side for å holde deg oppe.”

“Idet jeg forlot kontoret hans den dagen,” sa Jami, “løsnet jeg en ballong bundet til rullestolen min og ga den til ham. ‘Du er best!’ erklærte den i fargerike bokstaver.”

Gjennom hennes cellegiftbehandling og operasjoner glemte ikke president Monson henne. Jami sa: “President Monson viste ved eksempel hva det betyr å være en sann Kristi disippel. [Han] løftet meg fra sorg til stort og vedvarende håp.” Tre år etter deres første møte satt igjen Jami på president Monsons kontor. På slutten av møtet gjorde han noe som Jami aldri vil glemme. Som typisk er for president Monsons omtanke, overrasket han henne med den samme ballongen som hun hadde gitt ham tre år tidligere. “Du er best!” erklærte ballongen. Han hadde spart på den fordi han visste at hun ville komme tilbake til kontoret hans når hun var kurert for kreft. Fjorten år etter at han første gang møtte Jami, viet president Monson henne til Jason Brinton i Salt Lake tempel.²⁷

Vi kan lære så mye av president Monsons disippelskap. Han minner ofte generalautoritetene på å tenke på dette enkle spørsmålet: “Hva ville Jesus gjort?”

Jesus fortalte synagogeforstanderen: “Frykt ikke, bare tro!”²⁸ Disippelskap er å tro på ham i tider med fred og tro på ham i tider med vanskeligheter, når vår smerte og frykt bare blir dempet av overbevisningen om at han elsker oss og holder sine løfter.

Jeg møtte nylig en familie som er et vakkert eksempel på hvordan vi tror på ham. Olgan og Soline Saintelus fra Port-au-Prince på Haiti fortalte meg sin historie.

Den 12. januar 2010 var Olgan på jobb og Soline var i kirken da et voldsomt jordskjelv rammet Haiti. Deres tre barn – Gancci, fem år, Angie, tre år, og Gansly, ett år – var hjemme i leiligheten deres sammen med en venn.

Det var massive ødeleggelser overalt. Som dere sikkert husker, mistet titusener livet på Haiti den gangen. Olgan og Soline løp så fort de kunne til leiligheten for å finne barna. Den tre etasjer høye bygningen hvor familien Saintelus bodde, hadde kollapset.

Barna hadde ikke kommet seg ut. Ingen redningsinnsats ville bli viet til en bygning som var så fullstendig ødelagt.

Olgan og Soline Saintelus hadde begge vært heltidsmisjonærer og var gift i templet. De trodde på Frelseren og på hans løfter til dem. Likevel ble de helt sønderknuste. De gråt ukontrollert.

Olgan fortalte meg at i hans mørkeste time begynte han å be. “Himmelske Fader, hvis det er din vilje, om bare ett av mine barn kunne være i live, vær så snill å hjelpe oss.” Om og om igjen gikk han rundt bygningen og ba om inspirasjon. Naboene forsøkte å trøste ham og hjelpe ham å akseptere tapet av sine barn. Olgan fortsatte å gå rundt i ruinene av den sammenraste bygningen mens han håpet og ba. Så skjedde noe ganske mirakuløst. Olgan hørte det nesten uhørlige skriket fra en baby. Det var babyen hans som skrek.

I timevis gravde naboene frenetisk i ruinene med fare for sitt eget liv. I nattemørket, gjennom den gjennomtrengende lyden av hammer og meisel, hørte redningsarbeiderne en annen lyd. De stoppet bankingen og lyttet. De kunne ikke tro det de hørte. Det var lyden av et lite barn – og han sang. Fem år gamle Gancci sa senere at han visste at faren ville høre ham hvis han sang. Under vekten av knusende betong som senere skulle føre til at armen hans ble amputert, sang Gancci sin favorittsang: “Jeg er Guds kjære barn.”²⁹

Etter som timene gikk midt i mørke, død og fortvilelse blant så mange andre av Guds edle sønner og døtre på Haiti, opplevde familien Saintelus et mirakel. Gancci, Angie og Gansly ble funnet levende under den sammenraste bygningen.³⁰

Mirakler kommer ikke alltid like umiddelbart. Til tider undrer vi oss over hvorfor det mirakel vi så inderlig har bedt om, ikke skjer her og nå. Men hvis vi stoler på Frelseren, vil lovede mirakler finne sted. Enten i dette liv eller det neste vil alt bli rettet opp. Frelseren erklærer: “La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke.”³¹ “I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden.”³²

Jeg vitner om at når dere elsker ham, stoler på ham, tror på ham og følger ham, vil dere føle hans kjærlighet og anerkjennelse. Når dere spør: “Hva synes Kristus om meg?” vil dere vite at dere er hans disippel, dere er hans venn. Ved hans nåde vil han gjøre for dere det dere ikke kan gjøre selv.

Vi venter i spenning på vår kjære profets avslutningsord. President Thomas S. Monson ble ordinert til en Herren Jesu Kristi apostel da jeg var 12 år gammel. I over 48 år har vi vært velsignet ved å høre ham vitne om Jesus Kristus. Jeg vitner om at han nå står som Frelserens seniorapostel på jorden.

Med stor kjærlighet og beundring for de mange Jesu Kristi disipler som ikke er medlem av denne kirken, erklærer vi ydmykt at engler har vendt tilbake til jorden i vår tid. Jesu Kristi Kirke slik han opprettet den i fordums tid, har blitt gjenopprettet, med himmelens kraft, ordinanser og velsignelser. Mormons bok er et annet testamente om Jesus Kristus.

Jeg vitner om at Jesus Kristus er verdens Frelser. Han led og døde for våre synder og sto opp den tredje dagen. Han er oppstanden. En gang i fremtiden vil hvert kne bøye seg og hver tunge bekjenne at Jesus er Kristus.³³ På den dagen vil vår bekymring ikke være: “Ser andre på meg som en kristen?” På det tidspunkt vil vårt blikk være festet på Ham, og vår sjel vil fokusere på spørsmålet: “Hva synes Kristus om meg?” Han lever. Dette vitner jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.