Vi er Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige
Kirken er mer enn bygningene og den kirkelige strukturen. Kirken er oss, medlemmene, med Kristus i spissen og profeten som sitt talerør.
Etter å ha tatt imot en innbydelse om å “[komme] og se,”1 gikk jeg for første gang i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige da jeg var 26 år gammel. Jeg var nylig separert fra min første ektemann. Jeg hadde en tre år gammel gutt. Og jeg følte meg maktesløs av frykt. Da jeg kom inn i bygningen, ble jeg fylt med varme da jeg oppfattet troen og gleden til menneskene rundt meg. Det var virkelig “en tilflukt fra stormen.”2 Tre uker senere inngikk jeg dåpspakten med vår himmelske Fader og startet min reise som en Kristi disippel, selv om livet mitt ikke har vært fullkomment på denne reisen.
For at jeg skulle motta disse evige velsignelsene, måtte mange fysiske og åndelige elementer være på plass. Jesu Kristi evangelium hadde blitt gjengitt og forkynt. Det møtehuset hadde blitt bygget og vedlikeholdt. Det var en kirkelig struktur, fra profeten til lokale ledere, og en gren fylt av paktsmedlemmer var rede til å omfavne meg og min sønn da vi ble bragt til Frelseren, “næret ved Guds gode ord”3 og gitt anledninger til å tjene.4
Fra begynnelsen av har Gud forsøkt å samle og organisere sine barn5 “for … å tilveiebringe [vår] udødelighet og evig liv”.6 Med denne hensikt i tankene har han befalt oss å bygge steder for tilbedelse7 hvor vi mottar kunnskap og frelsens og opphøyelsens ordinanser, inngår og holder pakter som binder oss til Jesus Kristus,8 blir begavet med “guddommelighetens kraft”9 og samles ofte for å minnes Jesus og styrke hverandre i ham.10 Kirkens organisasjon og dens bygninger er der til vårt åndelige beste. “Kirken er … det stillas som vi bruker til å bygge evige familier med.11
Da jeg snakket med en venn som hadde det vanskelig, spurte jeg hvordan han overlevde økonomisk. Med tårer i øynene svarte han at biskopen hjalp ham ved hjelp av fasteoffermidler. Han la til: “Jeg vet ikke hvor min familie og jeg ville vært hvis det ikke var for Kirken.” Jeg svarte: “Kirken er medlemmene. Det er de som villig og med glede gir fasteoffer for å hjelpe de av oss som trenger det. Du mottar fruktene av deres tro og besluttsomhet til å følge Jesus Kristus.”
Mine meddisipler i Kristus, la oss ikke undervurdere det vidunderlige arbeidet Herren utfører gjennom oss, hans kirke, til tross for våre svakheter. Noen ganger er vi givere, og noen ganger er vi mottagere, men vi er alle én familie i Kristus. Hans kirke er den strukturen han har gitt for å veilede og velsigne oss når vi tilber ham og tjener hverandre.
Noen søstre har bedt meg om unnskyldning, og tror de ikke er aktive medlemmer av Hjelpeforeningen fordi de virker i Primær eller Unge kvinner. Disse søstrene er blant de mest aktive medlemmene av Hjelpeforeningen fordi de hjelper våre dyrebare barn og ungdommer å styrke sin tro på Jesus Kristus.
Hjelpeforeningen er ikke begrenset til et rom i en bygning, en søndagsleksjon, en aktivitet eller et presidentskap på lokal- eller generalplan. Hjelpeforeningen er Kirkens paktskvinner. Det er oss – hver enkelt av oss og oss alle. Det er vårt “verdensomspennende samfunn av medfølelse og tjeneste.”12 Hvor som helst og overalt hvor vi går, er vi alltid en del av Hjelpeforeningen når vi streber etter å oppfylle dens guddommelige hensikt, som er at kvinner skal utføre Guds verk på individuelle så vel som kollektive måter13 ved å gi hjelp: “hjelp mot fattigdom, hjelp mot sykdom, hjelp mot tvil, hjelp mot uvitenhet – hjelp mot alt som hindrer … glede og fremgang.”14
Lignende tilhørighet finnes i Kirkens eldstenes quorumer og organisasjoner for alle aldersgrupper, herunder våre barn og ungdommer. Kirken er mer enn bygningene og den kirkelige strukturen. Kirken er oss, medlemmene. Vi er Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, med Kristus i spissen og profeten som hans talerør. Herren har sagt:
“Se, dette er min lære: Enhver som omvender seg og kommer til meg, er min kirke …
Og … alle som er av min kirke og forblir trofaste i min kirke til enden, dem vil jeg grunnfeste på min klippe.”15
Søstre og brødre, la oss innse hvor privilegert vi er som tilhører Jesu Kristi Kirke, hvor vi kan forene vår tro, vårt hjerte, våre sterke sider, vårt sinn og våre hender for å utføre Hans mektige mirakler. “Legemet [Kristi kirke] er jo heller ikke ett lem, men mange.”16
En tenåringsgutt fortalte sin mor: “Da jeg var liten trodde jeg at hver gang jeg ga én dollar i tiende, ville et helt møtehus bli bygget med den ene dollaren. Er det ikke dumt?”
Rørt svarte hun: “Det er skjønt! Så du dem for deg i tankene dine?”
“Ja!” utbrøt han. “De var vakre, og det var millioner av dem!”17
Mine kjære venner, la oss ha et barns tro og fryde oss over å vite at selv vår minste innsats utgjør en betydelig forskjell i Guds rike.
Vår hensikt i hans rike skulle være å bringe hverandre til Kristus. Som vi leser i Skriftene, ga Frelseren denne innbydelsen til nephittene:
“Har dere noen som er syke blant dere? Bring dem hit. Har dere noen som er … plaget på en eller annen måte? Bring dem hit, og jeg vil helbrede dem, for jeg har medlidenhet med dere, mitt indre er fylt av barmhjertighet …
Jeg kan se at deres tro er tilstrekkelig til at jeg kan helbrede dere.”18
Har vi ikke alle lidelser som kan bringes til Frelserens føtter? Mens noen av oss har fysiske utfordringer, kjemper mange flere med følelsesmessig strid, andre strever med å opprettholde sosiale forbindelser og vi søker alle pusterom når vår ånd blir utfordret. Vi er alle plaget på en eller annen måte.
Vi leser at “hele forsamlingen – alle som én – [kom] frem med sine syke og … med alle dem som var plaget på en eller annen måte, og han helbredet dem alle etter hvert som de ble ført frem for ham.
Og alle, både de som hadde blitt helbredet og de som var friske, falt ned for hans føtter og tilba ham.”19
Fra en liten gutt som betaler tiende med tro, til en alenemor som trenger Herrens styrkende nåde, til en far som strever med å forsørge sin familie, til våre forfedre som trenger frelsens og opphøyelsens ordinanser, til hver enkelt av oss som fornyer pakter med Gud hver uke: Vi trenger hverandre, og vi kan bringe hverandre til Frelserens forløsende helbredelse.
Mine kjære søstre og brødre, la oss følge Jesu Kristi oppfordring om å bringe oss selv og våre lidelser til ham. Når vi kommer til ham og bringer dem vi er glad i, ser han vår tro. Han vil gjøre dem friske, og han vil gjøre oss friske.
Som “Kristi fredelige etterfølgere”,20 prøver vi å bli “av ett hjerte og ett sinn”21 og å være ydmyke, føyelige og vennlige, villige til å motta lærdom, fulle av tålmodighet og langmodighet, være måteholdne i alle ting, alltid flittige til å holde Guds bud til enhver tid, fylt med tro, håp og kjærlighet og er rike på gode gjerninger.22 Vi arbeider med flid for å bli som Jesus Kristus.
Jeg vitner om at som Kristi kirke er vi det middel hvorved, som president Russell M. Nelson underviste, “vår Frelser og Forløser Jesus Kristus vil utføre noen av sine mektigste gjerninger i tiden fra nå og frem til han kommer igjen.”23
Herren har sagt:
“Se, jeg vil fremskynde mitt verk i dets tid.
Og jeg gir en befaling til dere … at dere samler dere og organiserer dere og bereder dere og helliggjør dere, ja, rens deres hjerter og tvett deres hender og deres føtter for meg så jeg kan gjøre dere rene.”24
Måtte vi følge denne guddommelige innbydelsen og med glede komme sammen, organisere, forberede og helliggjøre oss, er min ydmyke bønn i Jesu Kristi navn. Amen.