Troens stige
Vantro blokkerer vår evne til å se mirakler, mens et tankesett som består av tro på Frelseren åpner for himmelens krefter.
Hvordan vil livets utfordringer påvirke vår tro på Jesus Kristus? Og hvilken virkning vil vår tro ha på den glede og fred vi opplever i dette liv?
Året var 1977. Telefonen ringte, og budskapet knuste vårt hjerte. Carolyn og Doug Tebbs var i ferd med å flytte til sitt nye hjem etter å ha fullført sitt studium på universitetet. Eldstenes quorum hadde kommet for å laste opp flyttebilen. Doug, som ville sørge for at veien var klar før han begynte å rygge, tok en siste kikk. Det han ikke kunne se, var hans lille datter, Jennie, som pilte bak lastebilen akkurat i feil øyeblikk. På et øyeblikk var deres elskede Jennie borte.
Hva ville så skje? Ville smerten de følte så dypt, og den ufattelige følelsen av tap, skape en uforsonlig kløft mellom Carolyn og Doug, eller ville den på en eller annen måte binde deres hjerter sammen og styrke deres tro på vår himmelske Faders plan?
Veien gjennom deres lidelser har vært lang og smertefull, men fra et eller annet sted kom de åndelige reservene til ikke å miste håpet men å “[holde] stø kurs”.1 På en eller annen måte ble dette fantastiske paret enda mer Kristus-lik. Mer forpliktet. Mer medfølende. De trodde at Gud i sin tid ville hellige deres lidelser til deres gavn.2
Selv om smerten og tapet ikke ville og ikke kunne slippe taket helt, har Carolyn og Doug blitt trøstet ved forsikringen om at ved å holde seg standhaftig på paktens sti, ville deres elskede Jennie være deres for evig.3
Deres eksempel har styrket min tro på Herrens plan. Vi ser ikke alle ting. Det gjør han. Herren fortalte Joseph Smith i Liberty fengsel at “alle disse ting skal gi deg erfaring og være til ditt gode. Menneskesønnen har gjennomgått mer enn alt dette. Er du større enn ham?”4
Når vi godtar Herrens vilje, lærer han oss hvordan vi skal vandre med ham.5 Som ung misjonær på Tahiti ble jeg bedt om å salve et sykt spedbarn. Vi la våre hender på hans hode og velsignet ham med å bli bedre. Han begynte å bli bedre, men så ble han syk igjen. For annen gang velsignet vi ham, men med samme resultat. En tredje anmodning kom. Vi bønnfalt Herren om at hans vilje skulle skje. Kort tid senere vendte denne lille ånden tilbake til sitt himmelske hjem.
Men vi følte fred. Vi ønsket at spedbarnet skulle leve, men Herren hadde andre planer. Å godta hans vilje istedenfor vår egen er nøkkelen til å finne glede uansett omstendigheter.
Den enkle troen vi har på Jesus Kristus når vi først begynner å lære om ham, kan forbli i vårt hjerte når vi møter livets utfordringer. Vår tro på ham kan og vil veilede oss gjennom livets kompleksitet. Vi vil oppdage at det finnes enkelhet på den andre siden av livets kompleksitet6 når vi forblir “[standhaftige] i Kristus og [har] et fullkomment, klart håp”.7
En del av livets hensikt er å la disse potensielle snublestenene bli springbrett når vi klatrer opp det jeg kaller “troens stige” – en stige fordi det antyder at tro ikke er statisk. Den kan gå opp eller ned i henhold til valgene vi tar.
Når vi streber etter å utvikle tro på Frelseren, forstår vi kanskje ikke fullt ut Guds kjærlighet til oss og vi kan adlyde hans lover på grunn av pliktfølelse. Skyldfølelse kan til og med bli vår hovedmotivator istedenfor kjærlighet. Vi har kanskje ikke opplevd en virkelig forbindelse til ham.
Når vi prøver å øke vår tro, kan vi bli forvirret av det Jakob underviste. Han minnet oss om at “troen uten gjerninger er unyttig”.8 Vi kan snuble hvis vi tror at alt avhenger av oss. En overavhengighet av oss selv kan hindre vår evne til å få tilgang til himmelens krefter.
Men når vi beveger oss mot sann tro på Jesus Kristus, begynner vårt tankesett å forandre seg. Vi erkjenner at lydighet og tro på Frelseren kvalifiserer oss til alltid å ha hans Ånd hos oss.9 Lydighet er ikke lenger irriterende men blir en søken.10 Vi erkjenner at lydighet mot Guds befalinger gjør oss verdig hans tillit. Med hans tillit kommer økt lys. Dette lyset leder vår reise og gjør det mulig for oss å se klarere hvilken vei vi skulle ta.
Men det er mer. Etter hvert som vår tro på Frelseren øker, ser vi et gradvis skifte som innbefatter en guddommelig forståelse av vårt forhold til Gud – en jevn bevegelse bort fra “Hva ønsker jeg?” til “Hva ønsker Gud?” I likhet med Frelseren ønsker vi å handle “ikke som jeg vil, bare som du vil”.11 Vi ønsker å utføre Guds verk og være et redskap i hans hender.12
Vår fremgang er evig. President Russell M. Nelson har undervist at det er så mye mer vår himmelske Fader ønsker at vi skal vite.13 Når vi går fremover, forstår vi bedre hva Herren underviste Joseph Smith: “For hvis dere holder mine bud, skal dere motta av hans fylde og bli forherliget i meg … Derfor sier jeg til dere: Dere skal motta nåde for nåde”.14
Hvor høyt vi klatrer opp på troens stige er vår avgjørelse. Eldste Neil L. Andersen underviste at “tro kommer ikke ved en tilfeldighet, men ved valg.”15 Vi kan velge å ta de valg som trengs for å øke vår tro på Frelseren.
Tenk på virkningen av de valg som ble tatt da Laman og Lemuel steg ned på troens stige mens Nephi klatret høyere. Finnes det en klarere fremstilling enn forskjellen mellom Nephis svar: “Jeg vil gå og gjøre”16 og Laman og Lemuel, som svarer etter nettopp å ha sett en engel: “Hvordan er det mulig for Herren å overgi?”17
Vantro blokkerer vår evne til å se mirakler, mens et tankesett som består av tro på Frelseren åpner for himmelens krefter.
Selv når vår tro er svak, vil Herrens hånd alltid være utstrakt.18 For mange år siden fikk jeg i oppdrag å omorganisere en stav i Nigeria. I siste øyeblikk ble datoen endret. Det var en mann i staven som hadde bestemt seg for reise bort under den første konferansedatoen. Han ønsket ikke å risikere å bli kalt som stavspresident.
Mens han var borte, havnet han i en fryktelig ulykke, men han var uskadet. Dette fikk ham til å tenke over hvorfor livet hans hadde blitt spart. Han gikk tilbake på avgjørelsen han hadde tatt. Han omvendte seg og deltok ydmykt på den nye konferansedatoen. Og ja, han ble kalt som ny stavspresident.
Eldste Neal A. Maxwell underviste: “Kun ved å innrette vår vilje etter Guds vilje kan vi finne fullstendig lykke. Alt som er mindre enn det, fører til mindre lykke.”19
Etter å ha gjort “alt som står i vår makt”, er det på tide å “bli stående … til å få se Guds frelse”.20 Jeg så dette mens jeg virket som omsorgsbror for familien McCormick. Mary Kay hadde vært gift i 21 år og virket trofast i sine kall. Ken var ikke medlem av Kirken og hadde ingen interesse av å bli ett, men han elsket sin hustru og valgte å gå i kirken sammen med henne.
En søndag følte jeg meg tilskyndet til å dele mitt vitnesbyrd med Ken. Jeg spurte ham om jeg kunne gjøre det. Svaret hans var enkelt og tydelig: “Nei takk.”
Jeg ble forvirret. Jeg hadde følt en tilskyndelse og prøvd å følge den. Det var fristende å bestemme meg for at jeg hadde gjort min del. Men etter bønn og ettertanke kunne jeg se at selv om mine hensikter var riktige, hadde jeg stolt for mye på meg selv og for lite på Herren.
Jeg dro tilbake senere, men med et annet tankesett. Jeg ville ganske enkelt gå som et redskap i Herrens hender uten noe annet ønske enn å følge Ånden. Sammen med min trofaste ledsager Gerald Cardon, gikk vi inn i McCormicks hjem.
Kort tid etterpå følte jeg meg tilskyndet til å oppfordre Gerald til å synge “Han lever, min Forløser stor”.21 Han så spørrende på meg, men med tro på min tro gjorde han det. En vidunderlig ånd fylte rommet. Tilskyndelsen kom om å invitere Mary Kay og Kristin, deres datter, til å bære sine vitnesbyrd. Da de gjorde det, ble Ånden sterkere. Etter Kristins vitnesbyrd strømmet faktisk tårene nedover Kens kinn.22
Gud hadde tatt over. Hjerter ble ikke bare berørt, men forandret for alltid. 21 år med vantro ble vasket bort ved Den hellige ånds kraft. En uke senere ble Ken døpt. Et år senere ble Ken og Mary Kay beseglet i Herrens hus for tid og all evighet.
Sammen hadde vi opplevd hva det ville si å erstatte vår vilje med Herrens vilje, og vår tro på ham økte.
Overvei noen spørsmål stilt av Guds profeter når du streber etter å klatre oppover din troens stige:
Har jeg avlagt stolthet?23
Gir jeg plass i mitt hjerte til Guds ord?24
Lar jeg mine lidelser bli helliget til mitt gavn?25
Er jeg villig til å la min vilje bli oppslukt av Faderens vilje?26
Hvis jeg har følt en trang til å synge den forløsende kjærlighets sang, har jeg denne følelsen nå?”27
Lar jeg Gud råde i mitt liv?28
Hvis du oppdager at din nåværende sti er i strid med din tro på Frelseren, vær så snill å finne veien tilbake til ham. Din og dine etterkommeres opphøyelse avhenger av det.
Måtte vi så troens frø dypt i vårt hjerte. Måtte vi gi næring til disse frøene når vi knytter oss til Frelseren ved å overholde paktene vi har inngått med ham. I Jesu Kristi navn. Amen.