Tappert disippelskap i de siste dager

Av eldste Jörg Klebingat

i De sytti

La oss være tillitsfulle, ikke unnskyldende, tapre, ikke engstelige, trofaste, ikke redde når vi holder opp Herrens lys i disse siste dager.

Handlefrihet er Guds dyrebare gave til hvert av hans barn.¹ Vi er “fri til å velge frihet og evig liv gjennom alle menneskers store Mellommann, eller til å velge fangenskap og død ifølge djevelens fangenskap og makt.”² Gud vil ikke tvinge oss til å gjøre godt, og djevelen kan ikke tvinge oss til å gjøre ondt.³ Selv om noen kanskje tror at jordelivet er en konkurranse mellom Gud og motstanderen, vil “Satan [ved et ord fra Frelseren bli] stilnet og forvist … Det er vår styrke som blir prøvet – ikke Guds.”⁴

Til slutt vil vi høste det våre livslange valg har sådd.⁵ Hva sier så summen av våre tanker, ønsker, ord og gjerninger om vår kjærlighet til Frelseren, hans utvalgte tjenere og hans gjenopprettede kirke? Betyr våre dåps-, prestedøms- og tempelpakter mer for oss enn verdens ros eller antall “likes” på sosiale medier? Er vår kjærlighet til Herren og hans bud sterkere enn vår kjærlighet til noe eller noen annen i dette liv?

Djevelen og hans tilhengere har alltid forsøkt å ødelegge Kristi og hans profeters gjerninger. Frelserens bud har blitt rasjonalisert til meningsløshet, om ikke ignorert fullstendig, av mange i dagens verden. Guds sendebud som underviser “ubeleilige” sannheter, blir ofte avvist. Til og med Frelseren selv ble kalt “en storeter og vindrikker,”⁶ anklaget for å forstyrre folkestemningen og være splittende. Utspekulerte og svikefulle sjeler “rådslo om hvordan de kunne fange ham i ord,”⁷ og hans “sekt” av tidlige kristne “[møtte] motsigelse [overalt]”.⁸

Frelseren og hans tidlige tilhengere taklet alvorlig intern og ytre motstand, og vi opplever det samme. I dag er det nesten umulig å etterleve vår tro tappert uten av og til å tiltrekke seg noen virkelige og virtuelle hånlige fingre fra verden. Å følge Frelseren tillitsfullt er givende, men til tider kan vi bli fanget i kryssilden til dem som oppfordrer til en filosofi som oppmuntrer til å “(spise, drikke og være glade]”⁹, der tro på Kristus, lydighet og omvendelse erstattes av illusjonen om at Gud vil rettferdiggjøre en liten synd fordi han elsker oss så høyt.

Da Frelseren talte “ved [sin] egen røst eller ved [sine] tjeneres røst,”¹⁰ sa han ikke om vår tid at “det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis” og at mange “skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr”?¹¹ Beklaget han ikke at “de dyrker meg forgjeves idet de kommer med lærdommer som er menneskebud”?¹² Advarte han ikke og sa at “blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg”?¹³ Forutså han ikke at “det onde [skulle kalles] godt og det gode ondt,”¹⁴ og at “en manns husfolk [skulle] bli hans fiender”?¹⁵

Så hva med oss? Skulle vi bli skremt eller redde? Skulle vi etterleve vår religion så skjult at andre ikke ser det? Absolutt ikke! Med tro på Kristus behøver vi ikke frykte menneskers hån eller være redde for deres spott.¹⁶ Med Frelseren ved roret og levende profeter til å lede og veilede oss, “hvem er da imot oss?”¹⁷ La oss være tillitsfulle, ikke unnskyldende, tapre, ikke engstelige, trofaste, ikke redde når vi holder opp Herrens lys i disse siste dager.¹⁸

Frelseren gjorde det klart at “hver den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen … Men den som fornekter meg for menneskene, ham skal også jeg fornekte for min Far.”¹⁹

Derfor, selv om noen foretrekker en Gud som ikke har bud, la oss frimodig vitne med eldste D. Todd Christofferson, at “en Gud som ikke stiller noen krav, er det funksjonelle motstykket til en Gud som ikke finnes.”²⁰

Selv om noen foretrekker å være selektive i budene de følger, la oss med glede ta imot Frelserens innbydelse om å “leve ved hvert ord som går ut av Guds munn.”²¹

Selv om mange tror at Herren og hans kirke tolererer å gjøre “alt hva hjertet begjærer,”²² la oss tappert erklære at det er galt å “følge mengden i det som er ondt,”²³ fordi “store antall gjør ikke rett det som Gud har fordømt.”²⁴

“Husk, husk … hvor strenge [men frigjørende] Guds bud er.”²⁵ Å undervise dem tydelig kan til tider betraktes som en intoleranse. La oss derfor respektfullt vise at det ikke bare er mulig, men viktig å ha kjærlighet til et Guds barn som omfavner en tro som er annerledes enn vår.

Vi kan godta og respektere andre uten å gi vår tilslutning til deres tro eller handlinger som ikke er i overensstemmelse med Herrens vilje. Det er ikke nødvendig å ofre sannheten på behagelighetens og den sosiale ønskelighetens alter.

Sion og Babylon er uforenlige. “Ingen kan tjene to herrer.”²⁶ La oss alle huske Frelserens gjennomtrengende spørsmål: “Hvorfor kaller dere meg, Herre, Herre! – og gjør ikke det jeg sier?”²⁷

La oss vise vår kjærlighet til Herren gjennom helhjertet, frivillig lydighet.

Hvis du føler deg fanget mellom ditt disippelskap og verden, må du huske at din kjærlige Frelser “innbyr alle mennesker, for barmhjertighetens armer er rakt ut [mot deg], og han sier: Omvend [deg], og jeg vil ta imot [deg].”²⁸

President Russell M. Nelson underviste at “Jesus Kristus vil utføre noen av sine mektigste gjerninger i tiden fra nå og frem til han kommer igjen.”²⁹ Men han underviste også at “de som velger Herrens vei, vil trolig oppleve forfølgelse.”³⁰ Å bli “aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld”³¹ kan til tider være vårt lodd når vi “[lar] hans røst få høyere prioritet enn noen annen.”³²

“Salig er den,” sa Frelseren, “som ikke tar anstøt av meg.”³³ Andre steder lærer vi at “stor fred har de som elsker din lov, og det er ikke noe anstøt for dem.”³⁴ Ingenting! Så la oss spørre oss selv: “Holder jeg ut en stund, men når trengsel eller forfølgelse oppstår på grunn av ordet, blir jeg etter hvert fornærmet?³⁵ Er jeg fast bygget på Jesu Kristi klippe og hans tjenere?”

Moralske relativister forfekter at sannhet bare er en sosial konstruksjon, at det ikke finnes moralske absolutter. Det de egentlig sier, er at det ikke finnes noen synd,³⁶ at “uansett hva et menneske [gjør], så [er] det ingen forbrytelse,”³⁷ en filosofi som djevelen hevder stolt forfatterskap for! La oss derfor være på vakt mot ulver i fåreklær som alltid rekrutterer og “ofte [bruker] sin intellektuelle tvil som unnskyldning for sitt frafall.”³⁸

Hvis vi virkelig ønsker å være tapre Kristi disipler, vil vi finne en måte. Ellers tilbyr djevelen fristende alternativer. Men som trofaste disipler “trenger vi ikke be om unnskyldning for vår tro, heller ikke gå tilbake på det vi vet er sant.”³⁹

Til slutt, et ord om de 15 Guds tjenere som sitter bak meg. Mens de verdslige “sier til seerne: Dere skal ikke se! – og til profetene: Dere skal ikke skue for oss det som rett er!”⁴⁰ blir de trofaste “kronet med velsignelser fra det høye, ja, og ikke med få bud, og med åpenbaringer når tiden er inne.”⁴¹

Ikke overraskende blir disse mennene ofte lynavlederne for dem som er misfornøyd med Guds ord slik profetene forkynner det. De som forkaster profetene er ikke klar over at “intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning” eller et resultat av menneskets vilje “men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd.”⁴²

I likhet med Paulus skammer derfor ikke disse Guds menn seg “ved vår Herres vitnesbyrd” og er hans “[fangne]”⁴³ i den forstand at læren de underviser, ikke er deres, men hans som kalte dem. I likhet med Peter kan de “ikke la være å tale om det som [de] har sett og hørt.”⁴⁴ Jeg vitner om at Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum er gode og ærlige menn som elsker Gud og hans barn og som er elsket av ham. Vi skulle motta deres ord som om de kom fra Herrens egen munn “i all tålmodighet og tro. For ved å gjøre disse ting skal helvetes porter ikke få makt over [oss], ja, og Gud Herren vil drive mørkets makter bort fra [oss] og få himlene til å ryste til [vårt] gavn og til sitt navns ære.”⁴⁵

“Ingen vanhellig hånd kan hindre dette verk i å rulle fremover,”⁴⁶ det vil marsjere på triumferende vis med eller uten deg eller meg, så “velg i dag hvem [du] vil tjene”.⁴⁷ La deg ikke lure eller skremme av den høylytte motstanderens støy som kommer fra den store og rommelige bygningen. Dens desperate lydstyrke kan ikke sammenlignes med den innflytelse den milde, lave røsten har på sønderknuste hjerter og angrende ånder.

Jeg vitner om at Kristus lever, at han er vår Frelser og Forløser, og at han leder sin kirke gjennom Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum, og forsikrer oss derfor om at vi ikke “kaste[s] og drive[s] omkring av hver lærdoms vind.”⁴⁸

“Jesu Kristi sanne disipler,” underviste president Nelson, “er villige til å skille seg ut, si ifra og være annerledes enn verdens innbyggere. De er uforferdede, trofaste og modige.”⁴⁹

Brødre og søstre, det er en god dag å være god på! I Jesu Kristi hellige navn. Amen.