BUDSKAP FRA DET FØRSTE PRESIDENTSKAP
Fred i vår Frelser
For noen år siden besøkte min hustru og jeg en populær fornøyelsespark sammen med noen familiemedlemmer. Ved en attraksjon gikk vi ombord i en båt. Den førte oss i et vertikalt stup som fremkalte hyl fra passasjerene idet båten drønnet nedover en foss og stoppet i vannet nedenfor. Like før stupet la jeg merke til et lite skilt på en vegg som forkynte en dyp sannhet: «Du kan ikke løpe fra problemene… Ikke noe sted er så langt borte!»
Disse ordene har forfulgt meg. De gjelder ikke bare temaet for denne turen, men også vårt opphold på jorden.
Livet er en erfaringenes skole, en prøvetid. Vi lærer mens vi bærer våre lidelser og gjennomgår våre hjertesorger.
Når vi mediterer over hendelser som rammer oss alle – ja, sykdom, ulykker, død og en mengde andre utfordringer – kan vi lære sammen med oldtidens Job: «Mennesket fødes til møye.»1 Job var en «uklanderlig og rettskaffen» mann som «fryktet Gud og holdt seg fra det onde».2 Job var gudfryktig i sin fremferd og en velstående mann som måtte gjennomgå en prøve som kunne ha knekt hvem som helst. Etter å ha mistet alt han eide, blitt spottet av sine venner, hjemsøkt av lidelser og sønderknust av tapet av sin familie, ble han inntrengende rådet til å «si Gud farvel og dø».3 Han motsto denne fristelsen og uttalte fra dypet av sin edle sjel: «Se, også nå har jeg mitt vitne i himmelen, i det høye er det en som taler min sak.»4 «Jeg vet at min gjenløser lever.»5 Job beholdt troen.
Man kan trygt anta at intet menneske har levd fullstendig fri for lidelser og trengsler, og heller ikke har det vært en tid i menneskenes historie som ikke har fått sin fulle del av omveltninger, ødeleggelser og elendighet.
Når livet plutselig blir grusomt, fristes man til å stille spørsmålet: «Hvorfor meg?» Selvbebreidelse er vanlig, selv når vi kanskje ikke hadde noen kontroll over våre problemer. Til tider virker det som det ikke finnes noe lys i enden av tunnelen, intet daggry som kan sprenge nattens mørke. Vi føler oss omgitt av sønderknuste hjerters smerte, skuffelse over knuste drømmer og fortvilelse over håp som brast. Vi slutter oss til bønnen i Bibelen: «Er det da ingen balsam i Gilead?»6 Vi føler oss forlatt, nedbrutt, alene.
Alle som er så fortvilet, vil jeg tilby forsikringen som vi finner i salmen: «Om kvelden kommer gråt som gjest, om morgenen er det frydesang.»7
La oss, hver gang vi er tilbøyelige til å føle oss nedtynget av livets hårde slag, huske at andre har gått den samme veien, har holdt ut og så vunnet.
Det synes å være et uendelig lager av problemer for alle og enhver. Vi venter ofte øyeblikkelige løsninger og glemmer at tålmodighetens himmelske dyd ofte kreves.
Lyder noen av følgende utfordringer kjent for deg?
-
Funksjonshemmede barn
-
En kjær persons død
-
Oppsigelse på jobben
-
Ens ferdigheter er foreldet
-
En egensindig sønn eller datter
-
Mental og følelsesmessig sykdom
-
Ulykker
-
Skilsmisse
-
Overgrep
-
Altfor stor gjeld
Listen er uendelig. I dagens verden har man til tider en tendens til å føle seg løsrevet – og til og med isolert – fra Ham som gir hver god gave. Vi bekymrer oss over at vi er alene, og spør: «Hvordan skal vi greie oss?» Det som til slutt gir oss trøst, er evangeliet.
Fra sykesengen, fra puten som er våt av tårer, løftes vi mot himmelen av Guds forsikring og dyrebare løfte: «Jeg vil ikke slippe deg og ikke forlate deg.»8
En slik trøst er uvurderlig mens vi vandrer på jordelivets vei, med dens mange avkjørsler og svinger. Forsikringen kommer sjelden i form av et lysende skilt eller en kraftig røst. Åndens språk er heller mildt, stillferdig, oppløftende for hjertet og beroligende for sjelen.
For at vi ikke skal sette spørsmålstegn ved om Herren bryr seg om våre problemer, la oss huske at Guds visdom kanskje ikke er lett for menneskene å forstå, men det største vi kan lære i jordelivet, er at når Gud taler og mennesket gjør som han sier, vil det alltid gå bra med mennesket.
Det tisbitten Elias [Elijah] opplevde, illustrerer denne sannhet. Midt under en fryktelig hungersnød, tørke og fortvilelse på grunn av sult, lidelse og kanskje endog død, «kom Herrens ord til ham, og det lød så: Stå opp og gå til Sarepta, … og bli der. Jeg har befalt en enke der å gi deg mat».9
Elijah tvilte ikke på Herren. «Han sto opp og gikk til Sarepta. Da han kom til byporten, fikk han se en enke som gikk og sanket ved. Han ropte på henne og sa: Hent litt vann til meg i en skål, så jeg får drikke!
Da hun nå gikk for å hente vann, ropte han etter henne og sa: Ta med et stykke brød til meg!
Da sa hun: Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødbit! Jeg har bare en håndfull mel i krukken og litt olje i kruset. Nå går jeg her og sanker et par stykker ved for å gå hjem og lage det til for meg og min sønn, så vi kan ete det og så dø.
Men Elias sa til henne: Frykt ikke! Gå hjem og lag det til, som du har sagt. Lag bare først et lite brød til meg av det og kom ut til meg med det! Siden kan du lage til noe for deg og din sønn.
For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom og oljekruset ikke mangle olje helt til den dag Herren sender regn over jorden.»10
Hun tvilte ikke på det usannsynlige løftet. «Hun gikk og gjorde som Elias hadde sagt. Og de hadde mat, både han og hun og hennes hus, i lang tid.
Melkrukken ble ikke tom, og oljekrukken manglet ikke olje, slik som Herren hadde talt gjennom Elias.»11
La oss nå gå raskt fremover i historien til den spesielle natten da hyrdene holdt vakt over sin hjord og hørte den hellige erklæringen: «Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket.
I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids stad.»12
Barnets fødsel i Betlehem var en stor gave – en sterkere makt enn våpen, en mer varig rikdom enn Cæsars mynter. Det lenge forutsagte løftet var oppfylt. Kristus-barnet var født.
Den hellige opptegnelse forteller at gutten Jesus «gikk frem i visdom og alder og i velvilje hos Gud og mennesker».13 Ved en senere anledning fortelles det stillferdig at han «gikk omkring og gjorde vel».14
Fra Nasaret og ned gjennom generasjonene kommer hans enestående eksempel, hans kjærkomne ord, hans guddommelige gjerninger. De inspirerer til tålmodighet til å utholde lidelse, styrke til å bære sorg, mot til å møte døden og selvtillit til å møte livet. I denne verden med kaos, prøvelser og usikkerhet har aldri vårt behov for slik veiledning fra Gud vært mer desperat tiltrengt.
Lærdommer fra Nasaret, Kapernaum, Jerusalem og Galilea overstiger hinder som avstand, tid og begrenset forståelse mens de gir urolige hjerter lys og en utvei.
Foran ligger Getsemane og Golgata.
Bibelens beretning forteller: «Så kom Jesus med dem til et sted som heter Getsemane, og han sa til disiplene: Sett dere her, mens jeg går dit bort for å be!
Han tok med seg Peter og [Jakob og Johannes], og sorg og angst kom over ham.
Da sier han til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden! Bli her og våk med meg.
Og han gikk et lite stykke frem, … og bad:»15
«Far, om du vil, så la denne kalk gå meg forbi! Men la ikke min vilje skje, bare din.
Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham.
Og han kom i dødsangst og bad enda mer inntrengende, og svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden.»16
Hvilken lidelse, hvilket offer, hvilke kvaler han måtte utholde for å sone for verdens synder!
Til beste for oss skrev dikteren:
I gylden ungdom synes alt på vår jord
å være et sommerland der kun munterhet bor,
der sjeler frydes og hjerter er lette,
og ikke en sky synes å hindre dette.
Vi vet det ei, men i denne vrimmel,
dekket et sted under aftenens himmel,
er en have vi alle må se –
haven i Getsemane…
Ned mørke stier, over ukjente strømmer,
som vi krysser med knuste drømmer,
bak de tåkelagte og forgangne år,
forbi den store saltstøtte av tårer på veien vår,
der ligger haven, og uansett hvor hardt du strever,
kan du ikke unngå den mens du lever.
Alle stier som har vært eller som vil komme,
vil gå gjennom Getsemane før livet er omme.17
Verdens Frelsers misjon på jorden gikk raskt mot slutten. Foran ham lå Golgatas kors, de lastefulle handlinger som ble begått av dem som tørstet etter Guds Sønns blod. Hans guddommelige svar er en enkel, men meget betydningsfull bønn: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.»18
Så kom avslutningen: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd! Og da han hadde sagt dette,»19 døde den store Forløser. Han ble lagt i en grav. Han oppsto om morgenen den tredje dag. Han ble sett av sine disipler. Ord som henger igjen fra denne epokegjørende hendelsen, strømmer gjennom tidens annaler og gir selv i dag vår sjel denne trøst, denne forsikring, denne balsam, den visshet: «Han er ikke her, han er oppstått.»20 Oppstandelsen ble en realitet for alle.
For en tid siden fikk jeg et brev som vitnet om stor tro, fra Laurence M. Hilton. Jeg vil gjerne gi dere del i brevets beretning om å overleve personlige tragedie i tro, uten å tvile.
I 1892 reiste Thomas og Sarah Hilton, Laurences besteforeldre, til Samoa, der Thomas ble beskikket til misjonspresident etter ankomsten. De hadde med seg en liten datter, og de fikk to sønner mens de virket der. Tragisk nok døde alle tre på Samoa, og i 1895 reiste ekteparet Hilton barnløse hjem fra sin misjon.
David O. McKay var venn av familien og ble dypt beveget av deres tap. Som ledd i en reise verden rundt i 1921 for å besøke Kirkens medlemmer i mange land, stoppet eldste McKay, som da var medlem av De tolv apostlers quorum, på Samoa. Før han dro ut på sin reise, lovet han søster Hilton, som nå var enke, at han personlig skulle besøke hennes tre barns graver. Jeg vil lese brevet eldste McKay skrev til henne fra Samoa:
«Kjære søster Hilton
Akkurat idet strålene fra den sene ettermiddagssolen nådde toppene av de høye kokostrærne onsdag 18. mai 1921, sto en gruppe på fem personer med bøyde hoder foran den lille Fagali’i kirkegård… Vi var der, som du vil huske, for å oppfylle et løfte jeg ga deg før jeg reiste hjemmefra.
Gravene og gravstenene er godt bevart… Jeg gjengir her det jeg skrev av mens jeg sto … utenfor stenmuren som omgir stedet.
Janette Hilton
Født 10. sept. 1891
Død 4. juni 1892
“Hvil, kjære Jennie”
George Emmett Hilton
Født 12. okt. 1894
Død 19. okt. 1894
“Må din søvn være fredfylt”
Thomas Harold Hilton
Født 21. sept. 1892
Død 17. mars 1894
“Hvil i bakkeskråningen, hvil”
Mens jeg så på de tre små gravene, forsøkte jeg å tenke meg hva du gjennomgikk som ung mor her på gamle Samoa. Mens jeg gjorde det, ble de små gravstenene monumenter, ikke bare over de små barna som sover under dem, men også over en mors tro og hengivenhet for sannhetens og livets evige prinsipper. Dine tre små, søster Hilton, har i en meget veltalende og effektiv taushet fortsatt å føre videre deres edle misjonærarbeid som ble påbegynt for nesten 30 år siden, og de vil fortsette så lenge som det finnes varsomme hender til å stelle deres siste hvilested på jorden.
Kjærlige hender lukket deres øyne.
Kjærlige hender ordnet deres små lemmer.
Fremmedes hender pyntet deres enkle graver.
Ukjente viser ærbødighet og sørger der.
Tofa Soifua (farvel),
David O. McKay»
Denne gripende beretningen gir det sørgende hjerte den «fred … som overgår all forstand».21
Vår himmelske Fader lever. Herren Jesus Kristus er vår Frelser og Forløser. Han veiledet profeten Joseph. Han veileder sin profet i dag, ja, president Gordon B. Hinckley, en sannhet som jeg bærer dette personlige vitnesbyrd om.
Må vi kunne bære våre sorger, bære våre byrder og takle vår frykt – slik Frelseren gjorde – er min bønn. Jeg vet at han lever.
IDEER FOR HJEMMELÆRERE
Etter at du har studert dette budskapet ydmykt, gir du det ved å benytte en metode som oppmuntrer dem du underviser, til å delta. Her følger noen eksempler:
-
Gjennomgå artikkelens liste over utfordringer. Be familiens medlemmer føye til flere ting. Les deretter de tre første avsnittene av artikkelen høyt og spør: «Hvordan kan vi makte alt?» Studer sammen ett eller flere av president Monsons skriftstedhenvisninger eller historier for å finne svar på dette spørsmålet.
-
Be fire personer lese høyt det fortelleren, Herren, Elijah og enken sier i 1. Kongebok 17:8-16. Hva sier president Monson vi kan lære av denne historien? Fortell om en situasjon da lydighet mot Gud ga deg fred.
-
Les sammen historien om familien Hilton og brevet fra eldste David O. McKay. Oppfordre familiens medlemmer til å fortelle hvordan Frelseren har hjulpet dem å holde ut prøvelser og finne fred.